Erobret Stillehavet ved hjelp av stjernestier

Språkforskere har påvist at Stillehavsøyene ble befolket av et sjødyktig folk som utvandret fra Taiwan for ca. 6000 år siden. Ved hjelp av kanoer og "stjernestier" erobret de øyriket i Stillehavet.

DE EDLE VILLE: - Polyneserne var på mange måter inkarnasjonen av Rousseaus edle ville. Dette var Paradiset, tenkte man, sier Even Hovdhaugen. Fra Stillehavsutstillingen i Kulturhistorisk museum.
Foto: Ola Sæther

Da den legendariske britiske sjøkapteinen James Cook kom til Polynesia i 1769, ble han møtt av katamaraner (tokjølede kanoer) like store som hans eget ekspedisjonsfartøy, med plass til 2-300 mann. Polyneserne hadde en sjøfartsmestring som på mange måter var på høyde med europeernes, selv om teknologien tilhørte steinalderen. Ikke minst var de dyktige og fryktløse navigatører. De lærte seg stjernehimmelen til alle årstider utenat, kunne følge såkalte "stjernestier" fra øy til øy i det endeløse Stillehavet og legge ut på reiser på 2-3000 kilometer over åpent hav. Var det overskyet, kunne de føle på bølgemønstret om det var land bak horisonten.

Seilte ut fra Taiwan

Stillehavsøyene ble befolket fra nordvest, av austronesere som utvandret fra Taiwan for ca. 6000 år siden. Det har språkforskere funnet ut. Professor i lingvistikk og tidligere HF-dekan ved UiO, Even Hovdhaugen, tok med Uniforum på en omvisning i utstillingen "Stjernestier - Fortellinger om opprinnelse i Oseania" i Kulturhistorisk museum.

Utstillingen, som står fram til 4. mars, formidler forskningsresultater fra Oseaniaprosjektet, som er støttet av Forskningsrådet. Det er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Kon-Tiki-museet, som involverer fagområdene språkvitenskap, arkeologi og sosialantropologi. Hovdhaugen er en av de fem forskerne som har tatt initiativet til utstillingen, og han har selv flere år med forskningsopphold på diverse Stillehavsøyer bak seg.

En reise inn i vår egen historie

- Man kan se på utstillingen som en reise til en annen verden eller kultur, eller også som en reise inn i vår egen historie. Oppdagelsen av Polynesia var sjokkartet for datidens europeere. Kaptein Cooks tre ekspedisjoner til Stillehavsområdet i årene 1768-79 hadde enormt stor innflytelse på samtiden. Bare et par år etter hans brå endelikt på Hawaii i 1779 ble det sunget skillingsviser om ham så langt borte som i Nord-Sverige, forteller Hovdhaugen.

Øyriket i Stillehavet er de store avstanders kontinent, med tusener av språk og et mangfold av kulturer. "Havkontintentet" strekker seg fra Hawaii i nord og Påskeøya i øst til Ny-Guinea i vest og Australia og New Zealand i sør og dekker nesten en tredel av jordens overflate.

Utstillingen er laget som en flyplass med gater som fører inn til de ulike temaene. Det starter i "Avgangshallen" i de "Livgivende motsetningene" der verden skapes i skjæringen mellom motsetninger: Land ble skilt fra hav, dag ble skilt fra natt og jord ble skilt fra himmel. Menneskene fikk sin plass i det rommet som oppsto mellom motsetningene. Her er kosmologi, kart, språkhistorie og språkvandringene i Stillehavet. Gate 1 er "Rom for oppdagelser", hvor forståelsen av det eksotiske og fremmede blir sett i lys av den europeiske idéhistorien. Gate 2 er "Rom for handling". Her vises hvordan gjenstander brukes for å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner i dagens Polynesia. I den siste gaten ,"Rom for historie", finner vi den hellige plassen, maraet og tabuene.

De edle ville

Hvordan opplevde så 1700-tallets europeere møtet med polyneserne? På mange av bildene på utstillingen er de tegnet som romerske eller greske guder og gudinner.

- Oppdagelsen av Polynesia var et møte med seksualiteten. Myten om den frie kjærligheten oppstod i Polynesia. Polyneserne var på mange måter inkarnasjonen av Rousseaus edle ville. Dette var Paradiset, tenkte man. Men det bildene ikke viste, var sykdom, myggplagen og matmangelen, sier Hovdhaugen, som har fått føle alt dette på egen kropp under opphold i Stillehavet.

Etter utvandringen fra Taiwan havnet en gruppe austronesere på Bismarck-øyene, rett øst for Papua Ny-Guinea. Der oppstod det oseaniske urspråket, og øyene ble utgangspunktet for koloniseringen av det mennesketomme øyriket i Stillehavet, som startet for ca. 3500 år siden. Mens man i de første fasene av utvandringen hadde kunnet se neste øy i horisonten, kunne avstanden mellom øyene i de siste fasene være tusenvis av kilometer. Etter Salomon-øyene fulgte Fiji, Samoa og Tonga i det vestlige Polynesia. Og for ca. 1500 år siden startet koloniseringen av det sentrale og østlige Polynesia, med blant annet Hawaii, Påskeøya og New Zealand.

Språket som identitetsbærer

Stillehavsøyfolkene knytter sin identitet til språket sitt og kulturen sin, ikke til stedet. Hovdhaugens siste feltarbeid foregikk på de lite tilgjengelige og til dels ugjestmilde Reef-øyene, som ligger helt øst i Salomon-øyene, på grensen mellom Melanesia og Polynesia. Her finnes det to små øyer, Nisiloli og Ngäsinue, som bare ligger 300 meter fra hverandre - og hvor man kan vasse over ved lavvann. Det har vært utstrakt kontakt, ikke minst konebytter, mellom de to øyene i mange hundre år, likevel er språkene (og kulturen) helt ulike.

- Språkene er så ulike som norsk og finsk. På Nisiloli snakker de pileni, et polynesisk språk. På den andre øya snakker de äiwoo, som har en ukjent opprinnelse. Lenge trodde språkforskerne at äiwoo kanskje var et isolert papuansk språk i et område dominert av austronesiske språk, forteller Hovdhaugen.

- Nå heller vi mot å mene at äiwoo antakelig er et eldre austronesisk språk og at äiwooene har kommet dit mye tidligere enn pileniene, sier han. Äiwooene selv har en annen teori: De klatret i sin tid opp fra et hull i bakken. Og hullet er der ennå.

Emneord: Museene Av Lars Hoff
Publisert 26. okt. 2006 18:36 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere