- Bare USA kan skape fred i Midtøsten

- Eventyrfortellingen om Norge som fredsmegler i Midtøsten står ennå sterkt her til lands. Vi tror fremdeles at vi spiller en rolle, som vi ikke har, i en fredsprosess som ikke eksisterer, sier Midtøsten-eksperten Hilde Henriksen Waage.

KUN EN TIMEPLAN:- Oslo-avtalen var kun en timeplan og ingen fredsavtale. Det var en avtale på den sterkeste parts premisser, sier historikeren Hilde Henriksen Waage.
Foto: Ståle Skogstad

Etter 21 år ved Institutt for fredsforskning (PRIO) er historikeren Hilde Henriksen Waage nå tilbake igjen ved Universitetet i Oslo, som førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier. Siden 2004 har hun ledet forskningsprosjektet "The Missing Peace", et samarbeidsprosjekt mellom PRIO og UiO, finansiert av Forskningsrådet. En rekke Midtøsten-forskere og master- og doktorgradsstudenter er knyttet til prosjektet. De skal prøve å finne ut av hvorfor alle forsøk på å skape fred mellom Israel, palestinerne og deres arabiske naboer i snart 60 år har mislykkes.

Kun en timeplan

- Hvorfor er det ikke fred ennå - tolv år etter den første Oslo-avtalen?

- Da må vi spørre oss: Hva slags avtale var egentlig Oslo-avtalen? Hva slags fredsprosess var Oslo-prosessen? Og hun svarer: - Oslo-avtalen var kun en timeplan og ingen fredsavtale. Det var en avtale på den sterkeste parts premisser, mellom verdens femte sterkeste militærmakt og et sterkt svekket PLO etter eksilet i Tunis. Avtalen ga Israel full kontroll når det gjaldt en eventuell tilbaketrekking fra okkupert land. Ordet palestinsk stat var ikke engang nevnt. Oslo-prosessen ga riktignok både israelere og palestinere et håp om fred, men håpet døde gradvis, ikke minst etter drapet på statsminister Yitzhak Rabin i november 1995. For å gjennomføre vanskelige avtaler trenger man nemlig sterke statsledere med stor støtte i befolkningen.

Halvannet år før attentatet mot Rabin hadde Baruch Goldsteins massakre i en moské på Vestbredden utløst de første palestinske selvmordsaksjonene i Israel. Hele det israelske partilandskapet dreide etter hvert mot høyre, noe som brakk ryggen på fredsbevegelsen, som hadde stått sterkt i første halvdel av 1990-tallet.

Henriksen Waage forbereder nå to seminarer med den anerkjente amerikanske Midtøsten-eksperten William B. Quandt 6.-7. mars i Oslo. I to forelesninger vil han ta for seg hva som har fungert og hva som ikke har fungert i amerikansk Midtøsten-politikk. Quandt var med under Camp David-forhandlingene i 1978 og var rådgiver i Midtøsten-spørsmål for Jimmy Carter og senere amerikanske presidenter.

USA har nøkkelen til fred

- Det er ikke mulig å lage fred i Midtøsten uten USAs medvirkning. Det er bare et land med store muskler som kan legge press på den sterke parten, israelerne. USA har gjort det to ganger i historien og med stort hell, sier Henriksen Waage.

- I oktober 1953 startet israelerne arbeidet med å endre på elveløpet til Jordanelven, slik at den skulle renne inn i Israel. På samme tid angrep Ariel Sharon landsbyen Qibya med sin beryktede enhet 101 og sprengte 45 hus i lufta og drepte 69 palestinere, hvorav halvparten var kvinner og barn. President Dwight D. Eisenhower stoppet umiddelbart pengeoverføringene til Israel, og etter fire uker stoppet israelerne å grave.

- Den andre gangen var etter Gulfkrigen i 1991, da president George Bush sr. og utenriksminister James Baker innkalte til en stor fredskonferanse i Madrid, som den israelske regjeringen nektet å delta på. Bush meddelte da statsminister Yitzhak Shamir at USA ville nekte Israel en lånegaranti fra Verdensbanken verdt 10 milliarder dollar, som landet trengte for å bosette nyankomne russiske jøder på Vestbredden. Etter fem dager oppga Israel sin motstand og stilte opp i Madrid.

De to siste amerikanske presidentene er Henriksen Waage ikke så imponert over. Hun mener at Clinton og Bush jr. bare har lagt press på den svake parten, palestinerne, og at det ikke er mulig å skape en levedyktig fred på den måten.

Norges rolle

Tross norsk blåøydhet på 1990-tallet, tror hun at Norge fortsatt kan spille en viktig rolle som leder av giverlandsgruppen.

- Norge må for enhver pris sørge for at også den kommende Hamas-regjeringen får økonomisk støtte fra EU og USA. Hamas representerer en fornyende kraft hos palestinerne, men må ansvarliggjøres. Å kreve at organisasjonen først må godkjenne Israels eksistens og stanse all vold som en forutsetning for å fortsette støtten, er uklokt. Iran har allerede meddelt at de gjerne overtar finansieringen av den palestinske selvstyremyndigheten dersom vestlige land trekker seg. Det ville være en katastrofe for palestinerne, mener Henriksen Waage.

- Hva må til for å skape varig fred mellom Israel og palestinerne?

- Israel må trekke seg tilbake til grensene før 1967. De må ikke stille énsidige krav, men inngå i reelle forhandlinger med den palestinske siden. Og ikke minst må man finne en løsning på det palestinske flyktningeproblemet. Alle vet at det er uaktuelt at de får vende tilbake til dagens Israel, men Israel må påta seg et ansvar for at palestinerne måtte flykte i sin tid. Så er det opp til Israel og det internasjonale samfunnet å tilby flyktningene en økonomisk kompensasjon, svarer Henriksen Waage.

De som vil melde seg på seminarene med William B. Quandt 6.-7. mars, kan gjøre det via PRIOs hjemmeside.

Emneord: Forskning Av Lars Hoff
Publisert 16. feb. 2006 18:10 - Sist endret 10. des. 2008 14:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere