ARENA skal koordinere stort EU-prosjekt

- ARENA er et godt merkenavn i europaforskningen, skryter professor i statsvitenskap Erik O. Eriksen. Han er seniorforsker ved ARENA og leder for RECON, som er det største prosjektet som koordineres fra UiO under EU-kommisjonens 6. rammeprogram for forskning. Prosjektet heter Reconstituting Democracy in Europe (RECON), går over fem år og omfatter 19 partnere i 13 europeiske land. Det har et foreløpig budsjett på 5,7 millioner euro (ca. 46 millioner norske kroner).

ARENA - Senter for europaforskning - er et forskningssenter under SV-fakultetet ved Universitet i Oslo.

Gjenvinne tapte handlingsmuligheter

- Nasjonalstaten og demokratiet har tapt i globaliseringen. Mange viktige vedtak blir i dag fattet i ikke-demokratiske organer, som for eksempel i Verdens handelsorganisasjon og Det internasjonale valutafondet. Vi vil se på hvordan de demokratiske strukturene i EU interagerer med de markedsdrevne strukturene i slike organisasjoner. Kan de tapte handlingsmulighetene for demokratiet gjenvinnes på overnasjonalt plan? undrer Eriksen.

Nærmere bestemt vil RECON-forskerne se på mulighetene for et overnasjonalt demokrati i en europeisk kontekst hvor integrasjonsprosessene har ført til en struktur med flernivåstyring - med regionale, nasjonale og overnasjonale styringssystemer. På mange måter er EU allerede et forbilde for regionalt samarbeid i resten av verden, mener Eriksen.

En postnasjonal demokratisk union?

- Men EU selv er uten noe historisk forbilde. Er vi nå vitner til en tredje transformasjon av demokratiet, til det overnasjonale nivå - etter bystaten og nasjonalstaten? Og hvilke forestillinger om deltakelse baserer dette seg på? Hva slags beslutninger er det viktig at borgerne involveres i? spør Eriksen.

RECON opererer med tre ulike modeller for hvordan demokratiet kan utvikle seg i EU. Den første er den mellomstatlige modellen, som egentlig er et tilbakeskritt til et EU slik det så ut før Maastricht-avtalen trådte i kraft i 1993. Den andre modellen er EU som en overnasjonal føderalstat, for eksempel med et tokammersystem og Kommisjonen som utøvende myndighet. Den tredje er en modell hvor EU omdannes til en postnasjonal union basert på kosmopolitiske prinsipper (menneskerettigheter, folkerett m.m.).

- Vi vil undersøke både hvilken av disse tre modellene som er mest sannsynlig empirisk sett og hvilken som er mest robust normativt sett.

En europeisk identitet

- En postnasjonal union er ikke en stat, for den har ikke et eget implementeringssystem eller politi. Den kan ikke sette makt bak sine beslutninger, men vil være avhengig av frivillig oppslutning. En slik union vil være mindre hierarkisk og mindre tvangsbasert enn en stat. Den postnasjonale modellen krever heller ikke en så sterk felles identitet hos EU-borgerne som den føderale modellen. Utfordringen vil være å skape en identifikasjon med EU som et kollektivt prosjekt uten å benytte seg av fiendebilder, sier Eriksen.

Han tror at en felles skatte- og sosialpolitikk og sosiale rettigheter har det største potensialet i seg til å skape en positiv europeisk identitet, fremfor ytre trusselbilder. Også transnasjonalisering, en prosess der de sivile samfunn sprer seg over landegrensene, en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og utsiktene til likestilling mellom kjønnene i et utvidet EU vil være temaer i forskningsprosjektet.