Kvotestudentene: Trosser kulda og kultursjokket

Snø og snørr, kultursjokk og priser av en annen verden. Ute en vinternatt før har de knapt vært, men lar de seg skremme? Ikke de utenlandske studentene som hvert år strømmer til Universitetet i Oslo fra varmere breddegrader. Om lag 150 av dem er kommet via det såkalte Kvoteprogrammet.

KVOTESTUDENT: Jeg er kommet for å ta mastergrad i "International Community Health", forteller Ammar Salih Mohammed,
Foto: Trine Nickelsen

"Kvotestudenter" kalles de, og de kommer fra utviklingsland i Afrika og Asia, fra land i Øst-Europa og Latin-Amerika. Ved UiO tilbys de studier i minst ett år på høyere nivå, samt høyere gradsutdanning: ett- eller toårlig mastergrad eller treårig doktorgrad. De får støtte fra Statens lånekasse. Og når de reiser hjem etter endt utdanning, gjøres lånene om til stipend. Kunnskapen disse studentene bringer med seg tilbake, er ment å komme hjemlandene til gode.

Konkurransen om stipendplassene er beinhard. Søknadene renner inn fra alle verdens kanter. De få som får ja, utgjør kremen av studenter. Bare de med toppkarakterer og helst fra partnerinstitusjoner har sjanse. Uniforum har snakket med tre av dem som trakk det lengste strået: Ammar Salih Mohammed fra Sudan, Dana Grigorovici fra Romania og Yu Jia fra Kina.

- Framelsker forskeren i meg

- Jeg er fra Khartoum og er kommet hit til UiO for å ta den toårige mastergraden i "International Community Health", forteller Ammar Salih Mohammed, som ble kjent med Kvoteprogrammet på Internett for fem år siden.

Ammar er utdannet lege og arbeider for det nasjonale tuberkuloseprogrammet i hjemlandet. Dette programmet samarbeider med den norske Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), som de siste ti årene har drevet opplæring av helsepersonell i Sudan.

- Det mest positive ved dette studiet er at det har framelsket en forskermentalitet i meg. Jeg hadde ventet at vi i større grad ville få servert definisjoner, ferdige svar å lese ut av en bok. Men studiet krever at vi studenter er aktive, engasjerte og kritiske.

Om ikke lenge reiser Ammar tilbake til Khartoum og skal bli der i fem måneder for å samle data til avhandlingen sin.

- Jeg skal gjennomføre en intervjuundersøkelse med tuberkulosepasienter. Jeg skal finne ut av hvorfor det er en forsinkelse mellom tidspunkt for diagnose og behandling.

Når vi spør Ammar om hvordan han oppfatter den norske kulturen, tenker han seg om litt før han svarer.

- Folk her er annerledes. Kommunikasjonen går ikke akkurat lett og flytende. I løpet av oppholdet mitt i Norge, har jeg også besøkt Tyskland og Nederland. Der er folk mer åpne, samtidig fikk jeg følelsen av å bli vurdert ut fra hudfargen min. Den samme følelsen har jeg ikke her i Norge, konstaterer han.

- En annen vanskelig ting er dette med variasjonen i lengde på dagen, fra uendelig lange netter om vinteren, til netter så lyse at det er umulig å sove. Og så dette med de høye prisene, da. Jeg reiser til Grønland for å kjøpe kjøtt. Hvorfor selges ikke det samme rimelige kjøttet på Kringsjå, tro? For ikke å snakke om billettene på trikken, da, sukker legen fra Sudan.


- Glad i norsk litteratur
- For noen år siden fikk jeg en måneds stipend og reiste til Norge for første gang. Da forstod jeg at jeg måtte tilbake, at jeg bare måtte lære norsk! Så studerte jeg norsk språk i Romania, nærmere bestemt ved Universitetet Babes-Bolyai i byen Cluj-Napoca, det eneste stedet i landet der en kan studere norsk, forteller Dana Grigorovici, som er utdannet lærer i engelsk og har norsk som bifag.

Nå er hun i ferd med å avslutte et ettårs studium ved UiO i norsk språk og litteratur for internasjonale skandinavister.

- Jeg er svært tilfreds med at jeg fikk muligheten til å ta dette kurset. Jeg er glad for måten jeg er blitt møtt på. Lærerne er dyktige, og jeg er takknemlig både overfor dem og de som bidrar til Kvoteprogrammet, ikke minst førstekonsulent Michele Nysæter i Seksjon for internasjonalisering av studier, sier Dana, som setter stor pris på muligheten studentene har til å låne et ubegrenset antall bøker på én gang på biblioteket og den frie tilgangen de har til Internett.

- Jeg setter stor pris på norsk litteratur, særlig norsk samtidslitteratur. Jeg liker det enkle, minimalistiske språket som ofte benyttes. De problemstillingene som individene i disse bøkene har, er allmennmenneskelige. Samtidig er litteraturen preget av noe eget. Noe av dette særegne har med naturen å gjøre. Naturen er et tilfluktssted for mennesker i Norge, mener Dana, som akter å bruke sine nyervervede kunnskaper som lærer og oversetter i hjemlandet.

- Mye frihet, lite penger

Yu Jia er fra Kina og er doktorgradsstipendiat ved Institutt for geofag, avdeling for miljøgeologi, hydrologi og naturkatastrofer, UiO, hvor han inngår i et forskerprogram.


- Jeg holder akkurat nå på med et eksperiment som jeg utfører ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. Benzotriazole er et kjemikalie som brukes på flyplasser til avising, dog ikke lenger i Norge fordi det forurenser grunnvannet. Jeg undersøker hvordan mikroorganismer bryter med dette kjemikaliet, forteller stipendiaten som har vært i landet i drøyt to år.

- Norge er virkelig god på dette med miljø. Selv er jeg ansatt i et stålproduksjonsselskap i Kina som bidrar til mye forurensing av naturen, forteller Yu, som setter pris på muligheten han har fått til å drive forskning i Norge.

- Her har forskerne svært mye frihet. I Kina er vi mer prisgitt det våre veiledere vil at vi skal gjøre. Men all denne friheten gjorde meg nervøs og forvirret til å begynne med. Jeg hadde så mye tid å fylle med eget initiativ og egen innsats. Men jeg skjønte jo snart at om det dukker opp et problem eller jeg trenger veiledning og samtale, så er veilederne mine lett tilgjengelige og svarer alltid med det samme. Nå setter jeg stor pris på denne friheten, sier han.

Yu får stipend gjennom Kvoteprogrammet, men blir ikke støttet økonomisk av fagmiljøet han tilhører her.

- Jeg får bare halvparten av støtten andre stipendiater får. Jeg spøker med at jeg derfor bare behøver å publisere halvparten så mange artikler som dem. Men det med pengene er et problem. Hvert år øker hybelleien, prisene på matvarer og andre ting stiger. Bare ikke stipendet. Jeg blir i Norge ett år til for å gjøre ferdig avhandlingen min. Tre år er veldig kort tid, i andre land tar doktorgradsutdanningen gjerne fire-fem år. Noen jobb ved siden av studiene har jeg rett og slett ikke tid til, sier han.

Stipendiaten synes den norske kulturen er svært ulik den kinesiske.

- Når jeg møter folk jeg bor sammen med i korridorene på Kringsjå, verken hilser de eller smiler. Men spør du dem om hjelp til noe, vil de alltid si ja. På meg virker det som om nordmenn er mer uavhengige enn kinesere, konkluderer Yu Jia.

- Bruker ikke mulighetene

- Vi har fått innvilget 154 kvoteplasser for de neste tre årene. Det er samme antall som i forrige periode, og det er vi slett ikke fornøyd med, sier rådgiver Karen Crawshaw Johansen i Forskningsadministrativ avdeling, UiO.

- Vi er landets største universitet med mange partnere i de aktuelle landene, vi har mange relevante tilbud til disse studentene, og tilbudet vokser for hvert år. UiO søkte om 300 kvoteplasser for 2005-2008, men fikk altså bare halvparten. Det er for dårlig. Da programmet ble evaluert for noeen år siden, var rådet ikke til å ta feil av: fordoble antall plasser!

Kremen

Karen Crawshaw Johansen og hennes kolleger mottar 15 000 henvendelser hvert år om Kvoteprogrammet. I år kom det inn over 1000 søknader til fattige 60 ledige plasser.

- Vi må igjennom en omfattende silingsprosess. Meget gode søkere er vi nødt til å vrake. Studenter som fagmiljøer ved UiO hadde håpet på å få inn, må vi si nei til. Vi bruker så altfor mye energi på å avvise, sukker hun.

- Dette er særlig uheldig nå som Europa forsøker å tiltrekke "postgraduate"-studenter i konkurranse med blant andre USA og Japan.

Dårlig finansiering

Ved UiO er minst en tredjedel av plassene forbeholdt doktorgradsstudenter.

- Det gjenspeiler ønskene fra Sør, som vil ha mest mulig kompetansebygging for de studentene de sender ut. Den støtten doktorgradsstudentene får, er imidlertid liten. Studentene har ikke mange muligheter hvis ikke fakultetene og fagmiljøene gir tilleggsstøtte. Vi forsøker å kompensere for dette ved å ta opp PhD-studenter i tilknytning til forskningsprosjekter der dette er mulig. Men det er ikke tvil om at vi går glipp av mye talent på grunn av for dårlig kvotefinansiering. Dermed går vi også glipp av mye godt forskningssamarbeid med institusjoner i Sør.

- Mange misunner oss
Kvoteprogrammet er både populært og velkjent.
- Dette er en ordning andre land misunner oss. Derfor er det sørgelig at Norge ikke utnytter denne ordningen bedre. De fleste av kvotestudentene kommer via samarbeid på faglig eller institusjonelt nivå. Vi har brukt kvoteordningen svært bevisst for å bygge ut eksisterende prosjekter og partnerskap.

- Ved å koble kvoteordningen opp til andre programmer, kunne vi få større effekt. Synergi mellom utdannings- og forskningsprogram gir muligheter for god rekruttering, kompetansebygging og videreutvikling av samarbeidsprosjekter. Det er bare så synd at det er så få plasser og at finansieringen på PhD-nivå er dårlig. Da oppnår vi ikke å utnytte de mulighetene som programmet gir.

På bekostning av de fattigste

Karen Crawshaw Johansen oppfordrer myndighetene til å satse flere midler slik at institusjonene virkelig kan bruke Kvoteprogrammet til å bygge tettere bånd med land i Sør.

- Forskningsmeldingen peker ut India og Kina som satsingsland. Disse er land som omfattes av kvoteordningen. Men hvis institusjonene skal satse der, må vi ha noe å tilby. Særlig er stipendplasser på PhD-nivå ettertraktet. Men det er synd hvis en slik satsing på disse landene går på bekostning av engasjementet i Afrika og de fattigste landene. I dag er det ikke nok stipendplasser til å dekke alt.

- Forskningsmeldingen taler også varmt for Norge som "global partner". UiO har lenge engasjert seg i kunnskapsutvikling i fattige land gjennom langsiktig og gjensidig forsknings- og kompetansebyggingssamarbeid med partnerinstitusjoner i fattige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det vil vi gjerne fortsette med, men engasjementet trues av mangel på blant annet kvoteplasser, konstaterer rådgiveren.

"Ikke rom for satsing"

- Departementet er enig med Karen Crawshaw Johansen i at kvoteordningen bør brukes til å bygge tettere bånd med land som er viktige samarbeids- og satsingsland, medgir fungerende ekspedisjonssjef i Utdannings- og forskningsdepartementet, Dag Gisholt.

- Samtidig er departementet opptatt av å ivareta lærestedenes frihet når det gjelder å ta opp kvotestudenter, og vi mener derfor at det er viktig at lærestedene selv velger sine samarbeidspartnere.
Ekspedisjonssjefen peker på at en utvidelse av kvoteordningen er et budsjettspørsmål som må vurderes opp mot andre tiltak.

- Hittil har det ikke vært rom for en slik satsing, medgir han. Ekspedisjonssjefen viser til skjerpede krav til lærestedene. Studentene skal i enda større grad enn før rekrutteres gjennom samarbeidsavtaler mellom det norske lærestedet og en institusjon i studentenes hjemland, og studentene skal sikres kompetanse som er relevant i landet de kommer fra.

- Dette vil bidra til en bedre og mer målrettet utnyttelse av kvoteplassene, mener Gisholt.

Kvoteprogrammet

* Støtteordning for studenter fra utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia

* Etablert i 1994

* Omfatter 1100 studenter per år på landsbasis

* Norske læresteder søkte om til sammen 2150 kvoteplasser for 2005-2008

* Fra 1. januar 2005 overtok SIU (Senter for internasjonalisering av høyere utdanning) administrasjonen av ordningen

Emneord: Internasjonalisering Av Trine Nickelsen
Publisert 25. mai 2005 13:37 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere