Vinner av forskningsprisen: - Ikke akkurat tjukk i hue!

Professor Jon Storm-Mathisen er tildelt Universitetets forskningspris for 2004 for sin forskning på mekanismer i hjernen. - Jeg har vært på rett sted til rett tid, og jeg har vært så heldig å komme i kontakt med svært dyktige personer, sier han.

MESTERHJERNE: Professor Jon Storm-Mathisen er en av verdens mest siterte hjerneforskere.
Foto: Ola Sæther

- Jeg er veldig glad og overrasket. Jeg mener, prisen er ikke ufortjent, men UiO er jo stappfullt av dyktige forskere, utbryter Jon Storm-Mathisen, som akkurat har fått vite at han er vinner av Universitetets forskningspris for 2004.

Juryen begrunner tildelingen med at Jon Storm-Mathisen gjennom sitt arbeid har lagt grunnlaget for det blomstrende miljø som i dag finnes innen nevrobiologi på Universitetet i Oslo.

Lykkelige tilfeldigheter

At det ble akkurat nevrobiologi, skyldes tilfeldigheter, ifølge ham selv. Som ung medisinstudent på 60-tallet hadde han en dyktig og inspirerende lærer - Per Andersen - verdenskjent for sine arbeider om hvordan nerveceller kommuniserer ved elektriske signaler. Andersen trengte et par studenter til å hjelpe seg i laboratoriet, og Jon Storm-Mathisen meldte seg.

- Etter hvert ble jeg fanget opp av Theodor Blackstad, som introduserte meg for hippocampus, sier han og peker på en liten havhest som henger til pynt i taket på kontoret hans. Hippocampus er latin for havhest. Storm-Mathisen forteller at hippocampus er nødvendig for å huske og at denne delen av hjernen har en tydelig lagdeling som gjør det gunstig å studere nerveceller her.

- Siden ballet det på seg, forteller han.
Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller var Frode Fonnum på jakt etter en medarbeider med kunnskap om hippocampus. Storm-Mathisen ble hentet inn som en del av militærtjenesten, men ble på Kjeller i elleve år.

- Jeg har lært mye av Fonnum, og vi hadde et utmerket samarbeid. Sammen med Fred Walberg ved Anatomisk institutt mikrodissekerte vi hjernevev og målte enzymet som lager aminosyren GABA. I 1969 oppdaget vi at GABA-syntesen i hjernen er knyttet til hemmende nerveceller. Senere fant vi at opptak av glutamat er knyttet til eksitatoriske eller stimulerende nerveceller. Dette ble publisert i I>Nature i 1977. Det syntes jeg var store greier, sier han.

I juryens begrunnelse trekkes det fram at Storm-Mathisen var av de første som forstod at aminosyrene glutamat, GABA og glysin faktisk er nervotransmittere eller signalstoffer
- Nerveceller er 'kjertelceller' som utskiller 'sekreter'. Sekretene er signalstoff som kan binde seg til reseptorer, forklarer han og forteller at det finnes både stimulerende og hemmende signaler. Den viktigste nevrotransmitteren for stimulering er glutamat. De viktigste for demping eller hemming er GABA og glysin.

Gjennombrudd

I 1978 ble Storm-Mathisen hentet tilbake til det som nå heter Anatomisk avdeling ved Institutt for medisinske basalfag, hvor han har arbeidet siden. Hans viktigste gjennombrudd kom da han viste at det går an å bruke antistoffer til å studere aminosyrenes lokalisering.

- Antistoffene fikk vi ved å sprøyte en aldehydfiksert aminosyre inn under huden på en kanin. Immuncellene til kaninen lagde dermed et antistoff som hadde den egenskap at det festet seg hardt til aminosyren.
Deretter behandlet vi antistoffet slik at det ble synlig i mikroskopet. På denne måten kunne vi bruke antistoffet til å se nevrotransmittere direkte i vevet, forklarer han og legger til at mekanismen er svært enkel. Det var bare ingen som hadde tenkt på dette tidligere.

De første artiklene om lokalisering av aminosyrene glutamat, GABA og glysin ble publisert i Nature i 1983 og 1986.

I årene som fulgte samarbeidet Storm-Mathisen tett med forskere som Ole Petter Ottersen og Niels Christian Danbolt. Han snakker lenge og vel om begge og trekker også fram en rekke andre dyktige forskere han har vært så heldig å komme i kontakt med opp gjennom årene som Kirsten K Osen, den første kvinne som ble professor i medisin i Norge.

I 2002 ble forskningsgruppen han leder, en del av Centre for Molecular Biology and Neuroscience, med status som Senter for fremragende forskning. Hvordan signalstoffet glutamat fungerer i hjernen, er det sentrale temaet for forskningsgruppen hans.
- Jeg er svært privilegert som har fått mulighet til å arbeide i et miljø med så mange fremragende forskere, sier Jon Storm-Mathisen og vi må love å nevne Farrukh Chaudhry som nylig har publisert en artikkel i Science, og Vidar Gundersen som nylig har publisert i Nature Neuroscience.

Verdens mest siterte

Han vil svært gjerne trekke fram enda flere, men denne gang er det tross alt Jon Storm-Mathisen som er prisvinneren. Og det er et faktum at han er en av Norges mest betydningsfulle aktive forskere. Over to hundre vitenskapelige artikler har han publisert, og data fra Institute for Scientific Information viser at han er en av verdens mest siterte i internasjonale forskningstidsskrifter.

- Er det ønsket om å finne gåten bak en spesiell sykdom som driver deg? undrer vi.

- Jeg er ikke først og fremst opptatt av å helbrede sykdom. Det som driver meg, er ønsket om å finne ut hvordan ting virker. Men samtidig er det slik at skal man kunne reparere noe, må man først vite hvordan det virker, poengterer han og viser til at signalstoffet glutamat er involvert i epilepsi, hjerneslag og Huntingtons, Alzheimers og Parkinsons sykdommer.

Akkurat nå er det for eksempel en ting han gjerne vil finne ut av.
- Inne i nervecellene er det små blærer eller vesikler med egne pumper som stapper glutamat inn i blæren. På et gitt signal kan en slik blære smelte sammen med cellemembranen slik at glutamatet i blæren skilles ut. Spørsmålet er: I det øyeblikket vesiklene smelter sammen med cellemembranen, hva er det som stenger igjen vesikkelpumpa slik at glutamat ikke renner ukontrollert ut fra cytoplasma?

Ikke et skolelys

Vi klarer ikke å la være å stille spørsmålet:
- Skyldes de gode resultatene innen hjerneforskning at du har en særdeles briljant hjerne?

- Jeg har aldri vært et skolelys, svarer Storm-Mathisen og påstår at han på skolen ofte var ukonsentrert og gikk og fomlet med andre ting enn det han skulle holde på med.
- Du kan selvfølgelig ikke være helt tjukk i hue, men skal du oppnå gode resultater, er det viktigste at du arbeider hardt og ikke gir opp. Jeg tror også det er viktig at man vokser opp med en grunnleggende tro på at man er verdifull og kan få til noe. Jeg føler at mine foreldre og besteforeldre og noen av mine lærere, lyktes i å gi meg en slik grunnleggende selvtillit, sier han og legger til at støtten fra kona Ingebjørg, som han har vært gift med siden 1964, også har vært uvurderlig.

Vokal folkemusikk

Å ha et liv utenfor forskningslaboratoriet er viktig.
- Skaff dere en hobby, ellers vil medisinen ta livet av dere, sa en av hans gamle lærere på medisinstudiet.
Om et par dager reiser prisvinneren til Lofoten for å holde konsert med sanger av Petter Dass i 60-årsdagen til en kollega.
- Vet du at det er over åtte hundre folketoner til tekster av Petter Dass? Han er mer sitert enn meg, bemerker han.

Det banker på døra, og vi blir avbrutt av en yngre kollega som vil ha Storm-Mathisen med på joggetur.

- Tar du godt vare på hjernen din? Spiser du blåbær og unngår å snakke i mobiltelefon, rekker vi å spørre mens han knyter joggeskoene.
- Jeg spiser blåbær, og jeg snakker lite i mobiltelefon, men det har andre årsaker, roper han på vei ut.

Emneord: Universitetets priser Av Grethe Tidemann
Publisert 18. juni 2004 10:53 - Sist endret 10. des. 2008 16:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere