Norsk matpolitikk formes av EU og WTO

- Vi har i de senere år fått et økt fokus på forbrukerinteresser, mattrygghet og helse både i den nasjonale og den internasjonale matpolitikken. De viktige politiske beslutningene tas ikke lenger nasjonalt, men i internasjonale fora som EU og WTO, sier Frode Veggeland ,som har skrevet doktoravhandling ved Universitetet i Oslo om internasjonalisering av matpolitikken.

UTFORDRES: - De nasjonale særtrekkene ved matpolitikken utfordres av nye internasjonale spilleregler og institusjoner, sier nyslått dr.polit. Frode Veggeland.
Foto: Ola Sæther

- Matpolitikk er et relativt nytt politikkområde som begynte å skyte fart på 1980-tallet. Jeg har valgt en relativ vid definisjon der matpolitikk forstås som den politikken som er rettet mot produksjon av og handelen med mat, forteller Frode Veggeland, statsviter og forsker ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning i Oslo. Han har nylig skrevet doktoravhandling ved Institutt for statsvitenskap,UiO om internasjonalisering og styring av matpolitikk.

- Internasjonalisering innebærer en utvikling der flere transaksjoner og forbindelser blir gjort på tvers av landegrensene, der problemer i ett land fort også blir et problem for andre land og der relevante beslutninger i økende omfang blir tatt på internasjonalt nivå, fortsetter han.

EUs indre marked og WTO

Viktige hendelser på 1980- og 90-tallet som fremskyndet denne utviklingen, var gjennomføringen av det indre marked i EF/EU og Uruguay-runden i GATT som endte med opprettelsen av World Trade Organisation (WTO) i 1995. Ferdigstillelsen av EUs indre marked i 1993 har ført til en harmonisering av matvareregelverket og forenkling av prosedyrer ved passering av grensene mellom landene i Europa, noe som har bidratt til økt handel med mat og dyr. Skandaler og konflikter knyttet til blant annet salmonella, kugalskap og hormoner i kjøttproduksjonen har samtidig brakt matpolitikken opp på den politiske dagsorden, både i Europa og i verden for øvrig.

- Det er kommet på plass et omfattende regelverk i WTO som retter seg mot landenes tollsatser, subsidier og helsekrav på matvareområdet. På denne måten er det skjedd en politisering av matvareområdet internasjonalt, samtidig som de nasjonale særtrekkene ved matpolitikken er blitt utfordret og satt under press av nye internasjonale spilleregler og institusjoner, hevder Veggeland.

Føre-var-prinsippet

Føre-var-prinsippet er viktig i internasjonal miljøpolitikk, men er også blitt gjort gjeldende innenfor matpolitikken. Det er nedfelt i EUs nye matlov og er også blitt diskutert i WTO. Det er likevel stor uenighet i hvilke situasjoner man kan påberope seg dette prinsippet, særlig i forbindelse med innføring av importforbud. I realiteten har føre-var-prinsippet vært i bruk i lang tid: Har man vært usikker på en matvare, har man holdt det tilbake fra markedet.

- Norge viste til føre-var-prinsippet våren 2001 da regjeringen innførte importforbud mot storfekjøtt og meieriprodukter i forbindelse med et utbrudd av munn- og klovsyken i flere EU-land. Norge ble imidlertid presset til å gjenoppta importen etter kort tid på grunn av forpliktelsene i EØS-avtalen, fremholder Veggeland.

Forbrukernes interesser

- Utviklingen i Norge på dette området likner den i EU, men den har likevel vært nasjonalt drevet. Vi har fått samlet flere tilsyn i ett mattilsyn og fått et enhetlig kontrollsystem. Fokus er i større grad blitt rettet mot forbrukernes interesser og mattrygghet. EØS-avtalen har her kun hatt en indirekte effekt. Når det gjelder konkrete matvarebestemmelser, som for eksempel fjerning av den veterinære grensekontrollen og godkjenning av EUs direktiver for tilsettingsstoffer i mat, har imidlertid EØS-avtalen hatt en direkte effekt, sier Veggeland.

Videreutviklingen av viktige deler av matvareregelverket skjer på EU-nivå. Her er Norge kun med i den forberedende fasen, men ikke i den besluttende fasen. - At viktige premisser for matpolitikken legges i fora utenfor nasjonalforsamlingene, kan representere et problem utifra en demokratitankegang. På den annen side er det en økende erkjennelse av behovet for at kollektive problemer må løses på et internasjonalt nivå, slik vi også ser det i miljøpolitikken.

U-landenes rolle øker

På spørsmål om matpolitikk også dreier seg om sulten i verden, svarer Veggeland at dette i første rekke er en FN-problematikk. Han viser imidlertid til at økt frihandel gjerne forsvares med at den vil gi økt utvikling som igjen vil gi et økt velferdsnivå globalt. Men om dette hersker det stor uenighet.

- U-landene utgjør ingen enhetlig gruppe i WTO, men de har en felles interesse i at i-landene skal åpne sine markeder og at u-landene gis handelspreferanser og gunstige overgangsordninger når det gjelder å tilpasse seg WTO-regelverket. U-landene vil komme til å spille en stadig viktigere rolle i verdenshandelen, og vi ser allerede i dag at de fremstår med større slagkraft. Økonomisk viktige u-land, for eksempel Brasil og Kina, vil i fremtiden sannsynligvis bli enda bedre i stand til å legge press på i-landene for å oppnå gunstigere handelsbetingelser, tror han.

- Norsk landbruk om ti år?

- Jeg tror ikke vi kommer til å se dramatiske endringer, men liberaliseringen av verdenshandelen vil fortsette. Når den nåværende Doha-runden innenfor WTO, som startet i 2001, blir sluttført, vil det høyst sannsynlig bety at Norge må redusere tollsatser og kutte betydelig i subsidiene til norsk landbruk. Næringen vil måtte tåle enda mer omlegging mot færre og større enheter og finne nye strategier for å bygge opp lojaliteten til norske produkter.

Emneord: Forskning, Statsvitenskap Av Lars Hoff
Publisert 19. mars 2004 13:52 - Sist endret 10. des. 2008 15:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere