Historisk verk om norsk u-hjelp

Den første samlede faghistoriske gjennomgang av norsk utviklingshjelp er med dette et faktum.

- Historien om norsk utviklinghjelp hjelper oss til å se sammenhenger som på ingen måte har ligget i dagen, sa Frafjord Johnson og roste de fire forfatterne. Det faglige arbeidet med historieverket startet allerede i 1998 og markerer en forsinket avslutning på 50-årsfeiringen av norsk innsats overfor utviklingslandene. Det uavhengige forskningsprosjektet er finansiert av UD gjennom Forskningsrådet. Historieverket kommer også i en engelsk utgave.

- Nytter fattigdomsbekjempelse? Jeg vil svare et ubetingent ja på det spørsmålet. Det finnes mange gode resultater å vise til. Levealderen i utviklingsland har økt med 20 år i løpet av de siste 50 år, analfabetismen er nesten halvert og barnedødeligheten redusert betydelig. Nesten én milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann, sa utviklingsministeren og pekte på at Norges sterke engasjement for å bekjempe verdens fattigdom har bidratt til å forme norsk politisk identitet.

Prosjektet favner vidt: den direkte utviklingshjelpen fra den norske stat til stater i Sør, det bilaterale tilskuddet gjennom blant annet frivillige organisasjoner, og den multilaterale bistanden gjennom FN og Verdensbanken. I løpet av et halvt århundre har Norge brukt over 170 milliarder kroner på prosjekter, nødhjelp, fredsarbeid og styrking av menneskelige rettigheter i bortimot 100 land.

- Vanskelig å generalisere

Professor Jarle Simensen har skrevet det første bindet, som strekker seg fra det første norske bistandsprosjektet i 1952 fram til 1974.

- Å skrive den norske utviklingshelpens historie har vært et spennende og komplisert arbeid. Generalisering om utviklingshjelpen er vanskelig, blant annet fordi de regionale forskjellene er så store, påpekte Simensen, som la til at han og hans tre kolleger har villet skrive vanlig norsk prosa, lesbar for alle. De har valgt å lage en kronologisk presentasjon med visse gjennomgående tema.

- Det indisk-norske fiskeriprosjektet, Keralaprosjektet, var starten på norsk utviklingshjelp. Dette ofte utskjelte prosjektet, er et av de få eksempler på vellykket overføring av teknologi til u-land, framholdt Simensen. Han pekte blant annet på at det har vært lite faglig kritikk av u-hjelpen i Norge, både fra høyre- og venstresiden i politikken, i motsetning til i andre land.

- Utviklingshjelpen vokste i takt med økningen i de norske oljeinntektene. Det er ironisk at Norges innsats var avhengig av en oljepris som knekket ryggen på de fattigste landene, sa historikeren og framholdt at det er lettere å overføre fruktene av økonomisk overskudd enn frøene til vekst.

Arild Engelsen Ruud er ansvarlig for perioden fra midten av 1970-tallet fram til slutten av 80-tallet. Ny økonomisk verdensordning, framveksten av internasjonale frivillige organisasjoner og utvidelsen av bistandsspekteret er sentrale temaer som blir behandlet i bind to.

- Perioden jeg beskriver er preget av mye penger, store målsetninger og høye forventninger. Det er tendens til store ord for å bekjempe fattigdommen. Men pengene var aldri så mange som de store oppgavene skulle tilsi. På 1970-tallet var det forventninger om jevn økonomisk vekst. Norske myndigheter ventet at den økonomiske krisen i denne perioden skulle gå over. Flere ressurser ble brukt i ventetiden, men krisen vedvarte. Flere av de større prosjektene fikk en ulykkelig slutt. Planlegingen var ofte mangelfull, forutsetningene holdt ikke; mottakerlandets økonomiske og politiske situasjon var mindre solid enn det en ofte trodde, sa Engelsen Ruud.

Han framholdt at innenrikspolitiske hensyn spilte en viktig retningsgivende rolle i norsk bistand.

- Når viktige interesser innenlands var truet, særlig handelspolitikken, var en mer restriktiv i Norge enn i andre land. Opinionen var ambivalent til u-hjelp. Det var generelt stor velvilje til u-hjelp som nødhjelp, men den langsiktige hjelpen var det mindre oppslutning om. Når det gjelder valg av bistandsland var det ikke nødvendigvis de fattigste landene som fikk hjelp. Aktivistgrupperinger hadde adskillig innflytelse. Bistanden ble et politisk verktøy.

Pragmatisk aktivist

Kirsten Alsaker Kjærland og Frode Liland har skrevet siste bind som går fram til 2002. Perioden er preget av brede sektorprogrammer og stor bredde i utviklingshjelpen. Den brede tilnærmingsmåten - fremme av fred, demokrati og menneskerettigheter - ble svært viktig i utviklingspolitikken. Det ble stilt krav til sammenheng i politikken på ulike felter, både i Norge og internasjonalt. Begrepet utviklingspolitikk omfatter all norsk politikk som har betydning for utvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene.

- Ansvaret for gjennomføringen av bistandstiltakene ble overlatt til mottakerlandene selv. Her var Norge i front. En ny strategi ble valgt med sterkt fokus på indre forhold i u-landene. Til tross for at det kunne bryte med norske prinsipper og ideelle holdninger, mente de norske myndighetene at det var mulig å oppnå noe med å prøve å påvirke store aktører, som Verdensbanken. Norge opptrådte som pragmatisk aktivist. Støtten til frivillige organisasjoner økte på 1990-tallet, sa Liland.

Arroganse og hovmod

Å se hvordan bistand fungerer og blir oppfattet fra mottakerlandets synsvinkel, har trolig vært undervurdert i tidligere forskning. Det nyskrevne historieverket har søkt å finne ut hvordan representanter fra mottakersiden har oppfattet, tolket og reagert på norsk bistand.

- Fra politikere på mottakersiden har norsk innsats i utviklingsland fått mye ros. På aktørplanet er det annerledes: Enkeltmennesker vi har intervjuet, som har hatt mer med norske bistandsarbeidere å gjøre, er gjennomgående mer kritiske. De peker på arroganse og hovmod blant nordmennene, sa Kirsten Alsaker Kjærland, som understreket at mer forskning må gjøres på mottakersiden.

- Balansert

- Jeg finner dere uhyre nøytrale i deres framstilling, og langt mer balansert enn det Aftenposten i en kommentar skal ha det til, sa Bernt H. Lund, Norges første ambassadør i Namibia i sin kommentar til det nye historieverket.

- Dere avdekker hvor lite bistanden alene teller, og får fram andre ting i norsk politikk som betyr noe for utviklingsland. Dere har vist overmåte stort mot som har gitt dere i kast med dette store prosjektet!