Tolv år på toppen

- Noe sånt har jeg ikke vært med på før. Er det farlig? Muntert smilende inntar universitetsdirektør Tor Saglie drosjen med kursen staket ut mot Lorry. Tilsynelatende avslappet og med oceaner av tid. Mannen, hvis møter og avtaler kommer tett som hagl selv på godværsdager som denne.

Det var en relativt ung mann på 41 som for tolv år siden overtok som øverste administrative leder ved det som lenge var Nord-Europas største universitet. Mange studenter har rent gjennom universitetssystemet siden den gang. 1991 er, med unge øyne betraktet, en hel evighet siden. De elevene som UiO rekrutter i disse dager, begynte i 1. klasse det året.

Spørsmålet er hvorfor han er blitt værende på toppen i såpass lenge. Det er tross alt en utsatt posisjon han besitter. Er det utsikten han liker? Overblikket over 30 000 studenter, 4600 ansatte, 8 fakulteter, 44 institutter, 25 forskningssentre, to museer og ett universitetsbibliotek? Og 3,3 blanke milliarder på budsjettet.

- Jeg stortrives. Rett og slett. Jobben er morsom og meningsfull. Og, ikke minst: Jeg trigges av utfordringer. Da jeg kom til UiO i 1991, var institusjonen i en krisetilstand med splittelser og vanskelige arbeidsforhold i ledelsen. "En koloss på leirføtter", "En institusjon i strid med seg selv", karakteriserte NRK i en serie på tre radioprogrammer sin nabo. Jeg har vært med på en prosess som har fått universitetet i en helt annen shape i løpet av mine tolv år, konstaterer han.

Den første tiden i direktørstolen opplevde Saglie at studentene kom veltende inn, brått og uventet. Det var post-jappetid, de unge søkte seg ut av køen av arbeidssøkende og inn i den akademiske varmen. På få år ble studentmassen fordoblet. I 1996 viste barometeret over 38 000, og institusjonen kom under et voldsomt trykk.

- UiO ble nødt til å tilpasse seg en helt ny situasjon. Gjennom denne omstillingen ble presset på studiekvaliteten stor, ja, kvalitet ble ettertrykkelig satt på dagsorden. Jeg mener at Kvalitetsreformen kom som et helt nødvendig - og ekstremt viktig - svar på denne utviklingen.

Ingen kan beskylde Tor Saglie for å mangle noe å ta seg til. 17 direktører med store porteføljer rapporterer direkte til sin sjef. Han deltar i møter hver bidige dag fra 8 til 16 og gjerne lenger utover ettermiddagen. Pausene er heller små og få, opplyser sekretæren. Ofte er han dobbeltbooket, forlater det ene møtet før det er omme for å haste videre til det neste. Alltid forberdet, oppdatert, informert.

- Hvordan takler du hverdagen?
- Jobben blir en livsstil. Jeg forsøker å begrense arbeidsdagen på kontoret. Når møtene er ferdig, går jeg gjennom post og sakspapirer. Som regel tar jeg en bunke dokumenter med hjem, og dessuten leser jeg gjerne e-post hjemmefra. Jeg forsøker å skjerme helgene. Da prioriterer jeg samvær med familie og venner.

- Så da er det helt fri?
- Vel. Noen timer bruker jeg nok hver helg på å forberede uka, det må jeg vedgå. Men sist helg dro jeg til Barcelona med mine to sønner på 22 og 24 år. Tenk, Spania med vår og vin og gutta mine ... Det var strålende. I slike stunder tenker jeg ikke på universitetet. Da forsøker jeg å være der jeg er, skulle bare mangle. En er nødt til å skaffe seg noen rom. Om arbeidet er helt ryddet ut? Det er jo i bakhodet, da. Alltid, egentlig. Jeg er bestandig tilgjengelig. Ringer og sjekker med forværelset om noe har skjedd, om det er noe jeg bør informeres om.

Han bedyrer at møtene oftest oppleves som meningsfulle, at de representerer en god måte å bearbeide sakskomplekser på og en mulighet for å gi de ansatte informasjon.
- For meg er det viktig å være til stede, fange opp signaler. I min posisjon får jeg svært mye informasjon og enormt mange inntrykk. Det gir meg et helhetlig bilde av institusjonen som nok er ganske unikt. De fleste kjenner sitt eget fag, institutt, avdeling. Jeg tror vi bør bli flinkere til å formidle helheten for hverandre.

- Du må sette deg inn i svært mange saker, ofte på kort tid. Du berømmes for din analytiske kapasitet.
- Jo, der er jeg rågod. Med den store papirstrømmen som passerer over min pult, kan jeg ikke bruke lang tid på å komme til kjernen i saken. Men det er viktig ikke å la seg fange for mye av inn-bunken, men gi seg selv ro til å vurdere og selv komme med initiativ.

Tor Saglie sitter ingenlunde alene på toppen. Han må nøye forholde seg til en politisk ledelse.

- Hvordan er det å være sjef - uten helt å være det?
- Min rolle er definert av universitetsloven, mitt formelle ansvar er klart. Det har jeg ingen problemer med. I mine tolv år her, har jeg arbeidet tett sammen med fire rektorer. Alle disse har definert rektorrollen på ulike måter. Den som skal besette rollen som universitetsdirektør, må vise stor fleksibilitet. Min oppgave er å få rektor til å blomstre. Om jeg hadde vært opptatt av personlig berømmelse, ville jeg neppe ha trivdes i denne stillingen. Jeg er i grunnen stolt av at jeg har samarbeidet så godt med alle fire. Og - dette er viktig: Et universitet kan ikke ledes av én person. Det må være flere, og de bør kunne utfylle hverandre. Ved UiO har vi et godt lederteam. Selv har jeg en fantastisk assisterende direktør. Det er svært viktig for meg. Jeg hadde ikke maktet denne jobben uten Inger [Stray Lien] og hennes kapasitet.

Universitetsdirektøren beskrives av dem som kjenner ham som en utpreget diplomat. At han, tilsynelatende, finner seg i angrep, også av personlig karakter. Hva gjør han? Teller til ti?

- Hehe, nei. Jeg bruker ingen spesielle teknikker. Jeg er nok en harmonisk person av natur. Lar meg ikke hisse opp i utrengsmål. Holder hodet ganske kaldt og lytter oppmerksomt. Gemyttet mitt har kommet godt med i denne jobben. Jeg er nødt til å finne meg i at folk er dundrende uenige i det jeg står for. Så lenge angrepene mot meg er skikkelig begrunnet, har jeg ikke problemer med det. Men når det stilles spørsmål ved min personlige integritet, når mine motiver blir trukket i tvil, da blir jeg såret og lei meg.

- Er det da ikke noe som kan gjøre deg rasende?
- Jo. Når studenter forteller meg om arrogant oppførsel fra administrativ side eller åpenbart utilstrekkelig undervisning. Når vi ikke tilbyr det som er et minimum av det vi kan stå for. Ja da - da blir jeg sint!

- Hva får deg til å le?
- Alt mulig. Jeg er svak for de fleste sorter humor. Ofte ser jeg det komiske i situasjoner på møter. Folk som er pompøse. Hos enkelte kan kroppsspråket av og til bli for tydelig. Ganske vittig, egentlig. Jo, det kan noen ganger være vanskelig å holde maska.

- Du omgås forskere daglig, beklager du at du selv ikke valgte en forskerkarriere?
- Nei, jeg angrer generelt ikke på valg jeg har tatt. Jeg er interessert i forskning og følger med i mitt eget fag, statsvitenskap, leser fagbøker og artikler. På nattbordet har jeg for tida liggende boka Theory and Practices in Policy Analysis.

- Og hva finner vi ellers på direktørens nattbord?
- En bok om Indonesia som jeg har fått av min stedatter og en bok med dikt av Halldis Moren Vesaas. Jeg har alltid en diktbok innen rekkevidde.

Det er et stykke fra auditorier, lesesaler og Frederikkeplassen og opp til toppen av Administrasjonsbygningen. Hvilken kontakt har direktøren med studentene, egentlig?
- Heldigvis omgås jeg studenter i heimen. Min yngste sønn studerer jus ved UiO, den eldste tar siviløkonomistudiet i Bergen. Også stedøtrene mine er, eller har vært, studenter. Så jeg får en del fra grasrota, direkteservert. Det har vært en plage for enkelte fakulteter at jeg har kunnet stille presise og velinformerte spørsmål om studentenes kår. For øvrig har rektor og jeg møte med Studentparlamentets arbeidsutvalg ukentlig, og jeg sitter i Samskipnadens hovedstyre hvor det er et flertall studenter.

- Du har sittet lenge i direktørstolen, likevel vil nok mange si at de kjenner lite til 'mennesket bak'. Er dette tilsiktet?
- Jeg holder nok en viss personlig avstand til alle mine medarbeidere. Det er bevisst. Jeg ønsker å være profesjonell i rollen. Men jeg slapper nok mer av på dette nå enn for noen år siden. En utvikler seg jo hele tiden som menneske.

Vi undres på om direktøren skulle ha noen overraskelser i jakkeermet, noe pikant vi kan krydre ingressen med.
- Haha. Nei, jeg er egentlig et kjedelig menneske. Jeg har ingen hemmelige laster.

- Vi har hørt nyss om at du liker å male?
- Tegne, ja. Joda, det liker jeg. Jeg gikk på tegnekurs i fjor, en fin måte å koble av på. Tegner helst natur og landskap. Men det krever jo også tid.

- Andre ting du setter pris på?
- Jeg liker det meste av livets goder; klassisk musikk, teater, en god film. Men aller høyest setter jeg samvær med venner og familie. Et høydepunkt i uka er det når Tove og jeg serverer søndagsmiddag til våre respektive barn med sine respektive. Og ikke minst setter jeg pris på barnebarnet mitt, Gina, på halvannet år. Henne er jeg meget stolt av. Jeg har det godt i privatlivet. Jeg har et godt ekteskap. Det er verdt å ta vare på.

- Hvilke drømmer har du for Universitetet i Oslo?
- Drøm er ikke det rette ordet. Jeg vil heller si visjon. Og min visjon er denne: At landets største forsknings- og undervisningsinstitusjon skal bli blant de aller fremste europeiske universiteter. Rett nok, UiO kan aldri bli Oxford eller Cambridge. Men vi har definitivt mulighet, ja, jeg vil si forpliktelse til å hevde oss blant de beste i Europa. Ansamlingen av talent ved denne institusjonen gjør dette til en realistisk ambisjon.

- For tolv år siden var dette potensialet verken synliggjort eller tatt ut. Jeg føler at vi nå har en veldig presis selvforståelse av egen situasjon. Vi har for lengst passert 'the point of no return'. Nå står det på vår evne til å få igjennom vedtatte visjoner og tiltak. Det krever samvirke og målretting i en grad som vi til nå ikke har vært vant til.

- Hvor lenge vil universitetsdirektøren fortsette i sin stilling?
- For seks år siden sa jeg at jeg skulle holde på til jeg er i midten av 50-årene. Det holder jeg fast ved. Nå er jeg 53. Det er klart at jeg har behov for å gjøre noe annet etter hvert. Jeg befinner meg i en slags tenkeboks.

- Hva finnes i denne 'boksen'?
- Vel, blant annet har jeg interessert meg for en departementsrådstilling i Kommunal- og regionaldepartementet. Men det er for tidlig å si noe bestemt om dette ennå, om hvor veien fra direktørstolen går.

Tor Saglie

Født: 13. september 1949 i Oslo
Oppvekst: Tåsen i Oslo
Sivilstand: Gift med Tove Strand
Barn: To sønner, to stedøtre og ett barnebarn
Utdanning: Examen artium i 1968 og cand.polit. ved UiO i 1976
Karriere: Vit.ass. ved Institutt for statsvitenskap (UiO), førstekonsulent og byråsjef i Finansdepartementet, prosjektleder og underdirektør i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, avdelingsdirektør i Norges råd for anvendt samfunnsforskning NORAS, administrasjonsdirektør i Oslo kommune, universitetsdirektør ved UiO.