Moderne stemødre - stemorderlig behandlet?

- Det finnes trolig flere stefamilier enn familier med enslig forsørger i Norge. Likevel er stefamilien nesten usynlig i samfunnet, påpeker Ann Vølstad. Selv har hun skrevet en prisbelønt hovedoppgave om stemødre.

STEMOR & STEBARN: Båndene knyttes tettest når barna er små. Det er den yngste i søskenflokken som kommer stemoren nærmest, viser Ann Vølstads undersøkelse. (Illustrasjonsfoto).
Foto: Trine Nickelsen

"Jeg har ikke stemor, jeg, for hun er jo snill."
- Slik uttrykker en gutt sitt syn på farens samboer. Utsagnet forteller oss at begrepet er negativt ladet - fremdeles, sier Vølstad, som registrerer at folk blir litt flakkende i blikket når en sier "stemor."
- Tradisjonelt har stemødre kommet "i mors sted" når de har giftet seg med enkemenn med barn. Moderne stemødre kommer vanligvis i tillegg til en biologisk mor som er en aktiv del av barnas liv. Den moderne stemorrollen setter kvinner i en utsatt og sårbar posisjon.

Selv er Vølstad stemor for andre gang. - Jeg har reflektert fryktelig mye over min egen situasjon, medgir hun.

Disse refleksjonene, samt en omfattende undersøkelse bygd på dybdeintervjuer med ni stemødre, har avstedkommet hovedfagsoppgaven i sosiologi: "Stemor, jeg? Om stemødres identitet og handlingsrom". I forrige måned ble Vølstad tildelt prisen for fremragende kvinne- og kjønnsforskning i 2002.

Stemødre uten rollemodeller

Som tittelen på avhandlingen antyder, kan kvinner ha vanskelig å vedstå seg en stilling og identitet som stemor.
- Stemødrene blir stadig flere. Men det finnes vel knapt positive forventninger i samfunnet til dem. Deres rolle er anderledes enn tidligere fordi barna nå som regel har sin biologiske mor i live. Sosiale og juridiske normer som kunne bidra til å regulere forholdet, mangler. Det eksisterer ingen rollemodeller og forbilder for hvordan disse kvinnene skal være. Stemødre må derfor selv konstruere sin rolle, sier Vølstad.

Identiteten og rollen som stemor utformer kvinnen hele tiden i samhandling med familiens medlemmer.
- Kvinnen må få et mandat fra faren til å oppdra barna. Hun har nemlig i utgangspunktet ingen juridiske eller moralske rettigheter eller forpliktelser overfor barna. Derfor kan hun - prinsipielt sett - verken ta med seg barnet til tannlegen eller bestemme når barna skal legge seg. Om mannen ikke gir henne et klart mandat, kan det gjøre forholdet mellom stemor og stebarna problematisk.

Hvordan stemødre utformer sin rolle, er blant annet knyttet til barnas alder.
- Båndene knyttes tettest når barna er små. Det ser også ut til at det er den yngste i søskenflokken som kommer stemoren nærmest, forteller Vølstad.

Undersøkelsen viser at stemødre lager seg en utfyllende rolle i forhold til mannen.
- Om hun synes at mannen forsømmer barna sine, vil hun gå inn og gjøre jobben for ham. Hun vil påta seg en mer omfattede omsorgsrolle for sin manns barn; lage maten deres, bade dem, vaske klærne deres, hjelpe dem med lekser. Og hun vil inngå i tettere følelsesmessige relasjoner til barna. Stemødrene gjør det fedrene ikke gjør. Jo bedre omsorg faren har for sine barn, dess friere er kvinnen i sin rolle som stemor. Om faren er fjern i forhold til barna og ikke oppfyller sine samværsforpliktelser, vil stemor legge til rette for at han skal få mulighet til å treffe dem.

Mannen - familiens sentrum

Vølstad viser i sin oppgave at mannen har en helt sentral posisjon i stefamilien.
- Den i familien som alle er følelsesmessig knyttet til, er mannen. Han blir derfor svært sentral. Og mye avhenger av ham om tilpasningen til situasjonen som stefamilie skal gå bra, sier hun.

- Idealet for samlivet er jo at kvinnen og mannen er de første for hverandre - og de eneste. Når mannen har barn fra før, tar kvinnen disse med "på kjøpet". Mange av kvinnene føler seg fortrengt og utestengt. Flere av informantene kjente seg forferdelig smålige, selv om de egentlig ønsket å være rause. En kvinne sa: "Det som er nytt for meg, er at når jeg sier //hopp,// så hopper de ikke!"

Vølstad peker på at fedrene ofte er såre og sliter med dårlig samvittighet fordi de har påført barna sorg ved å gå fra deres mor. - Men når far unnlater å sette grenser, må stemor gjøre det. Mange kvinner opplever dette som konfliktfyllt. Likevel: De fleste kvinnene jeg intervjuet, ga uttrykk for at de er fornøyd med forholdet de har til sine stebarn.

- Aldri vært så morsom!

Til det første møte med mannens barn fortalte kvinnene at de hadde forberedt seg grundig og gikk inn for å bruke all sin sjarm. En kvinne sa: "Jeg har aldri vært så morsom, verken før eller seinere i mitt liv". Kvinnen presenteres nesten alltid som "venn" og ikke kjæreste eller framtidig stemor.
- Det er interessant å merke seg at det første møte nesten alltid foregår på nøytral grunn. Det fikk meg til å forstå hvor viktig reviret er. De fleste etablerer seg i nye hjem uten "spøkelser" i veggene. Det er svært viktig for å unngå konflikter, påpeker Vølstad.

I tillegg til territorium, er mat en viktig maktfaktor. Mat kan betraktes som en gave, og det oppleves derfor som ydmykende og sårende å få maten en har laget, "refusert". Det viser seg at barn bruker mat for å markere avstand til stemoren.

- Mitt inntrykk er at stemor alene med barna som regel er helt uproblematisk. Det er når far er til stede at det kan oppstå konflikter. Stemor kan opptre som mekler når stebarna er i tenårene og i opposisjon til sine foreldre. Stemor er engasjert, men ikke involvert. Hun fungerer derfor ofte som en god ventil, sier Vølstad.

- Mange informantene sa at de eneste problemene de opplevde ble skapt av barnas egen biologiske mor. Noen stemødre gir uttrykk for at de opplever at biologisk mor har "nakkegrep" på mannen, at hun for eksempel ringer seint hver kveld og fører lange samtaler med eksmannen om en bagatell.

Vølstad peker på at samfunnet og slekta helst støtter opp om den biologiske enheten - men ikke den nye familien. Det finnes få sosiale normer for stefamilier. Hvem skal inviteres i bursdager og konfirmasjon? Skal stemor være med på juleselskap hos barnas farmor og farfar?

- Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til dette. Stefamilien er ennå ingen institusjon i samfunnet slik den biologiske familien er det. Vi manger juss på området og begreper som beskriver stefamilien, poengterer hun.

Emneord: Forskning, Kvinne- og kjønnsforskning Av Trine Nickelsen
Publisert 13. feb. 2003 10:22 - Sist endret 10. des. 2008 15:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere