- Arild Boman vil oss noe

... skrev Arne Nordheim i en konsertanmeldelse i Dagbladet en gang. Han hadde hørt det første norske datakomponerte verket. Og sa at det er viktig å bryte opp og gå på tvers. Den leveregelen har musiker, datakomponist, videokunstner, forsker - simpelthen vår mann på InterMedia, Universitetet i Oslo - alltid fulgt: førsteamanuensis Arild Boman.

HVA SKJER? - Jeg har hele tiden spurt meg selv: Hva skjer når ny teknologi introduseres - som datamaskiner, satellitter og bredbånd? forteller Arild Boman.
Foto: Ståle Skogstad

- Prøve. Forstå. Gjøre noe ut fra forståelse. For meg knytter dette forbindelse mellom forskning, kunst og politikk, sier han.
Forskningsfeltet er bredt: innen nye medier, om ungdommens musikkultur i ulike deler av verden, tverrfaglig eksperimentering og formidlingssamarbeid i Mediekultur og Kunnskapskanalen.

De store jazzgutta

Musikken, kunsten og politikken: Han har hatt de store jazzgutta i sitt orkester: Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og flere andre. Han har spilt med Karin Krog og amerikanske stjerner som George Russell, stilt ut videokunst med Steina Vasulka, skrevet filmmusikk, blant annet til kultserien Pompel & Pilt. Og han har sittet i Arbeiderpartiets sentralstyre. Bomans forteller at hans interesse for kommunikasjonsforskning ble utdypet av erfaringene han hadde med å kommunisere musikalsk og kunstnerisk.

- Jeg har hele tiden spurt meg selv: Hva skjer når ny teknologi introduseres - som datamaskiner, satellitter og bredbånd? Særlig er jeg opptatt av det første møtet med teknologien. Hvis du vil vite noe om nydannelse: studér de tidlige handlingene og samhandlingen som teknologien danner grunnlag for - før de er blitt ordinære og normalisert: eksperimentér! Musikk og kunst var selv iferd med å bli eksperimentell. Da er det viktig å utnytte også det, for du får ikke tilgang til kjerner i slik nydanning uten å eksponere deg for den, mener han., og legger til at det er svært viktig å holde metodiske og analytiske spørsmål hver for seg.
- Det er forskjeller mellom forskning og kunst.

"Hipt som pokker"

Boman spilte piano og orgel i flere eksperimentelle, jazz og rhythm´n´blues band på 1960 tallet, blant dem "Anti-Fascistische Ball-Room Ensemble" og "Public Enemies".
- Mye av det som skjedde i musikken preget den kulturelle isgangen på 50-60-70-tallet. "Public Enemies" oppstod i Club 7-miljøet i Oslo, og bragte "rhythm&blues" ut i den norske ungdomskulturen. Harald Berntsen forteller i sin bok om studentradikaliseringen om hvordan studentene gikk fra møter for å høre Public Enemies.

- Men sannelig dukker stoffet nå opp igjen. Videoopptaket av "Against Escapism" ble gjennomgangstema i det norske programmet til verdensutstillingen EXPO 2000. Cd-en "Maiden Voyage - Grooves From Norway '66-'76" med blant andre Public Enemies og Karin Krog kom i høst. "Hipt som pokker" lyder anmeldelsene og 5 stjerner i Dagbladet. Litt pussig at det vi drev med for 35 år sia oppfattes som så tidsriktig og nytt. Men det er egentlig ikke merkelig at objektivt riktig musikk holder seg. Den minimalistiske samplede techno-musikken har ellers kanskje presset musikkfenomenet for tett sammen - den kunne jo ende i et ´svart hull´. Men noen burde tenke over om en i dag ikke er i stand til å forsyne seg selv med musikk, mener Boman.

Musikk for "regnemaskin"

Det var da han studerte sosiologi og kommunikasjon ved UiO at han kom borti en datamaskin for første gang - for nærmere 40 år siden. Teknologien på den tida begynte å trenge inn i ungdomskulturen, konserter ble tatt opp på fjernsyn, plater, film.
- Den gang stakk skepsisen mot teknologien dypt. Kritikken kunne være meget skarp, teknologien ødelegger mennesker og det som er naturlig. For meg ble det interessant å undersøke om det virkelig er slik at teknologien ødelegger muligheten for at mennesker kan kommunisere med hverandre.

Boman har villet etablere situasjoner hvor folk kunne samhandle vis-a-vis de nye systemene. For eksempel: Er det mulig å lage musikk ved hjelp av datamaskin?

- De gamle datamaskinene, "regnemaskiner", på størrelse med en liten leilighet, kunne høyst generere sinussvingninger. Det var nødvendig å utvikle et helt eget notesystem på maskinen, med partiturer og noter på datautskrifter. Det var nok å presse musikken opp mot en grense. Datakomposisjonen avfødte voldsom forundring. "Går'e an dette her a?" lurte Kalle Neumann og Jan Garbarek. Men, jo da, visst gikk det - og konserter ble det, blant annet i Kongsberg kirke med en komposisjon bygd på bibeltekster lest inn i datamaskinen fra hullkort. Kirken var stappfull.

På 1970-tallet var Boman opptatt av satellittoverføring. Han utførte flere eksperimenter med sammenlikning av ulike musikkulturers muligheter for å nytte satellittkommunikasjon i samspill, med europeiske kammermusikere og rastamusikere fra Jamaica. For fire år siden var Boman med på å knytte sammen musikere og bildekunstnere i Warszawa, Helsingfors og Oslo via Internett.

Boman har i årenes løp samarbeidet med kunstnere, innenfor musikk, og innen bildekunst, teater, ballett og film. Han var den første som fikk antatt et videoeksperiment på Høstutstillingen. Det var i 1974. Utforskningen ble snart utnyttet i ulike miljøer: samme år startet han den første undervisningen i videokunst i Norge - ved Kunstakademiet - svært tidlig, internasjonalt sett.

- Nå skal det lages et utenlandsk fjernsynsprogram om tidlig eksperimentell multimedia. Omkring 1970 drev jeg mye med dette. Vi benyttet datamaskineri fra Finland, en av de første computere som integrerte lyd og bilde, i en del prosjekter, en slags tidlig artifisiell/virtuell virkelighet. Opptakene ville de nå bruke 30 år etter. Men tidlig video og elektronisk materiale, også det som er produsert på UiO, er iferd med å forvitre. Gjennom fem-seks år har jeg arbeidet med å få liv i slikt stoff, i samarbeid med Kulturrådet, for å sikre tidlig norsk elektronisk kunst, av blant andre Kjartan Slettemark og Marianne Heske, og enda tidligere arbeider. Elektronisk informasjon kan ha kort historie, også ved UiO, hvis stoffet ikke sikres.

Innflytelse nedenfra

Boman er opptatt av deltakelse i informasjonssamfunnet. Hva slags vilkår byr den nye teknologien menneskene? Hvem kan bruke den nye teknologien? Hvilke muligheter har forbrukerne for innflytelse 'nedenfra'?
- Tilliten til teknologi kan bli nesegrus teknofili. Mulighetene er til stede for enorm konsentrasjon av makt. Igjen er det på tide å stille kritiske spørsmål, og prøve muligheter, understreker Boman.

- Teknologien er innenfor rekkevidde for folk flest. For eksempel er 40 prosent av befolkningen koblet til lokale kabelnett. Men kan folk utnytte og reelt rå over slike avanserte systemer selv? Spørsmålet rettet jeg omkring 1980 til Televerket og til NRK, som avviste muligheten. Svaret kunne da bare finnes ved å prøve. I Mediekultur gjennomførte vi en lang rekke undersøkelser hvor folk koblet seg inn på nettet lokalt og tok det i bruk. De første hjemmedatamaskinene og videokameraene ble koblet opp til egne sendinger. Det viste seg at mange kunne benytte denne teknologien: fra husmødre i Førde, til funksjonshemmede og ungdom på Romsås, forteller Boman.

... ikke bare underholdes til døde

Boman og hans kolleger fra interesserte fagmiljøer i Mediekultur-nettverket, fikk konsesjon og startet med sendinger fra studio på Blindern via tv-sender i Oslo-området i 1987. Sendingene omfattet forskning og kultur og var drevet fram av fagmiljøens egne behov for å formidle. De produserte det første interaktive kurset i sykepleievitenskap i 1990, sendt via satellitt: Tv Forum, som ble medlem av den europeiske satellittorganisasjonen Eurostep. UiO var her ett av bare tre europeiske universitetet som kunne sende fagstoff direkte via satellitt.

- Aktiviteten var begrenset, men viste seg å ha gjenklang. Vi sendte programmer om tredje verden-problematikk som faktisk vant priser internasjonalt i konkurranse med store kringkastingsstasjoner, forteller han.

Boman er daglig leder av Kunnskapskanalen, et åpent nettverk for universitet, høgskoler, kultur- og forskningsinstitusjoner.
- Da Kunnskapskanalen for seks år siden inngikk avtale om å sende programmer fra vårt studio ut på NRKs rikskanal til hele landet, ble vi nokså vettskremte. Kan vi være sikre på at folk vil se programmer med Jürgen Habermas eller om rasisme, opptil spillefilms lengde, faglig tunge og ribbet for fiks regi?
- Igjen et spørsmål om å prøve en påstand om at noe er umulig.

- Resultatene viser at det ikke er helt sant at folk bare vil underholdes til døde. Fra siste del av 1990-tallet til nå har 5,5 millioner seere vært innom kanalen. Det er godt på høyde med samtidige underholdningssendinger på andre kanaler. Vi har også startet nettformidling i det nye MPEG-4 formatet og egne nettsider på NRKs web der publikum nå kan klikke seg direkte inn til fagmiljøer på UiO som formidler i Kunnskapskanalen. Jeg tror fagmiljøene har gode muligheter for formidling. Å sakke akterut i informasjonssamfunnet er det ingen grunn til. Hvert fagmiljø kan styrke sin faglige kommunikasjon med samfunnet og dermed bidra til at kunnskapssamfunnet blir reelt demokratisk, uten dype sosiale kunnskapskløfter, avslutte Boman.

Av Trine Nickelsen
Publisert 4. des. 2002 12:24 - Sist endret 10. des. 2008 14:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere