Vitnesbyrd fra Vestbredden

Israelerne sparer verken hus eller hjem i de palestinske selvstyreområdene.
Uniforum fikk nylig en e-post fra direktør Institutt for samfunnsmedisin ved Birzeit-universitetet på Vestbredden, Rita Giacaman. Hennes institutt har lenge samarbeidet med Det medisinske fakultet, UiO. For kort tid siden snakket hun med professor i sosiologi, Majdi al-Malki, ved samme universitet. Dette er hans beretning fra den siste tidens kamphandlinger.

Hebron på Vestbreidda (Arkivfoto)
Foto: Kirsten Helgeland

"Torsdag den 30. mars klokken fem om morgenen forlot vi huset vårt i Ramallah på Vestbredden. Hjemmet vårt ligger bare 100 meter unna Arafats hovedkvarter, der han nå holdes innesperret. Vi fryktet massive angrep mot hovedkvarteret og mente vi burde forlate huset vårt for å beskytte barna våre. Vår datter på åtte år har før blitt skremt og er svært følsom for krigens lyder. Vi dro derfor til min mor. Der håpet vi det ville være tryggere.

Omkring kl. 4.30 neste morgen, hørte vi lyden av voldsomme eksplosjoner som kom fra området rundt Arafats hovedkvarter. Vi forsøkte å ringe naboene våre, men alle linjer var brutt.

Tidlig på ettermiddagen kjørte israelske tanks og væpnede kjøretøy inn i sentrum av byen, og de første kampene startet rett ved "Rukab's Icecream Parlor", et kjennemerke i Ramallah sentrum. Min mors leilighet ligger i tredje etasje i det samme huset. Plutselig befant vi oss i midt i kampområdet som vi hadde forsøkt å unngå ved å reise hjemmefra. Vi gjemte oss i ett av rommene som vi anså som relativt sikkert. Vi hørte mange eksplosjoner og vår datter Dalia begynte å gråte og fortsatte å gråte uten stans. Vi holdt henne og forsøkte å trøste så godt vi kunne. Etter en halv time, roet kampene seg og jeg kikket ut. Da oppdaget jeg at skytingen hadde fortsatt inne i butikker og bygninger omkring oss.

Da det endelig roet seg ned, trodde vi at kampene var over. Og vi forsikret Dalia at hun ikke skulle måtte gå gjennom noe liknende igjen. Men neste natt hørte vi på ny skyting og bombing, denne gangen kraftigere enn dagen før. Dalia våknet og satte seg på fanget mitt og var livredd. Etter en halv time med skyting, falt plutselig neonlysene i taket ned og huset ristet, det var som vi befant oss midt i et jordskjelvområde, glass ble knust. Dalia var skrekkslagen. Vi la oss ned på gulvet alle sammen, også min ett år gamle datter Reem. Vi ålte oss bortover gulvet og gjemte oss. Kampene varte til klokken seks om morgenen. Det var de lengste fire timene i Dalias og i mitt liv.

Fra høytalere kom oppfordring til de kjempende palestinerne om å overgi seg, etterfulgt av noen rolige timer. Klokken 11 hørte vi lyden av tanks som kjørte omkring. Telefonen ringte. Det var naboene våre hjemme, de eneste som var igjen i bygningen. De fortalte oss at de hadde blitt sperret inne i et rom i huset sitt i to dager. De sa at huset vårt hadde blitt brukt som overnattingssted av de israelske soldatene. Så mange som 70 soldater hadde sovet der. De hadde forlatt huset vårt i total uorden. Vi ble fortalt at de i mangel av toalett, hadde gjort sitt fornødne på våre teppebelagte gulv.

Min kone brast i gråt over det hun fikk høre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Kampene startet igjen og vi måtte rette oppmerksomheten mot vår egen sikkerhet og glemme ødeleggelsene i huset vårt for en stund. Dalia begynte å kaste opp. Hun ville ikke lenger spise, og vi ble alvorlig bekymret for helsen hennes. Vi tok kontakt med venner og søkte assistanse via ambulanse. Det er en lang historie, men til sist kom ambulansen og vi ble fraktet til et sikrere sted, til min søsters hus. Med det samme vi kom dit hvor vi følte at vi kunne være i sikkerhet, begynte Dalia og gråte og alle vi andre også, gamle og unge. Selv gråt jeg da jeg gikk ut og fikk se ødeleggelsene i gaten.

På vår farlige reise i sikkerhet, hadde vi greid å få med oss brød. Da folk på stedet så ambulansen, kom mange bort til oss og og vi ga dem brød. Mange hadde ikke spist på flere dager.

Fire dager senere greide vi å komme oss tilbake til huset vårt. Det ble lettet noe på portforbudet slik at folk kunne skaffe seg nødvendige forsyninger.

Vi ble først sjokkert over å se trappen inn til huset, så skitten, full av matrester og urin. Døra var brutt opp og ødelagt. Da vi gikk inn i huset, så vi utrolig mye skitt over alt, og ting lå strødd utover gulvet. Vi oppdaget etter hvert hva soldatene hadde stjålet: all min kones gull, barnas smykker, til og med den lille gullbrosjen og øreringene som min ett år gamle datter fikk da hun ble født.

De hadde tatt solbrillene mine, mobiltelefonen. Vi tok med oss pengene våre da vi forlot huset, men Dalias lommepenger som lå i en veske hadde de tatt. De hadde revet i stykker gardinene. Alle kjøkkenredskaper lå utover gulvet, lageret vårt av ris og linser hadde de strødd utover. Og baderommet, jeg vil ikke snakke om baderommet. Til og med Dalias bøker og leker hadde de ødelagt. Tegningene hennes av tanks hadde de revet i stykker, likedan en bok hvor hun hadde skrevet sine historier. De hadde tråkket på og ødelagt Reems sengetøy av grunner jeg ikke forstår. Alle våre naboers hus var ødelagt på samme måte.

Jeg forstår ikke dette... Jeg kan skjønne hvorfor de ville bruke huset vårt som et sted for å sove og hvile, men jeg kan ikke begripe hvorfor de ønsket og ødelegge og stjele som de gjorde. Jeg er bitter, svært bitter."

Emneord: Palestina Av Trine Nickelsen
Publisert 9. apr. 2002 15:04 - Sist endret 10. des. 2008 16:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere