Dikter og doktor

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 2000


Jan Erik Vold (tegning)

Som poet og formidler av andres poesi har han satt sitt tydelige preg på norsk diktning gjennom nesten 40 år. Den 1. september utnevnes Jan Erik Vold til æresdoktor ved Universitetet i Oslo.

Trine Nickelsen
Astrid Aakra (tegning)

Alle har et forhold til Jan Erik Vold (f.1939). Tale for loffen. Kulturuke, kykelipi. Å fryse, fryser, frøys, har frysi. Jeg har frysi. Har du frysi? På hvilket gelender frøys du fast tunga di? Hans mildt messende måte å framføre sine dikt på klinger for vårt ene indre øre, mens jazztonene smyger seg inn det andre, før det hele ender i klapping fra svette hender i et eller annet røykfylt lokale.


SI MEG - HVA
bruker han det døve øret
til?
Det døve øret?
Ja, det døve øret.
Nåh - DET DØVE ØRET, det
bruker han
til å høre med.

Siden debuten i 1965 har han ertet og provosert og grundig rokket ved våre forestillinger om hva god lyrikk er. Pludder og preik opphøyer han til poesi, lød det fra kritikerne. Lenger enn noen annen før ham har han da også strukket poesiens strikk, penset lyrikken inn på nye spor og trukket den ned på jorda, der situasjoner og språk er hverdagslige og enkle.

Ved siden av sin mangslungne skaperkraft som lyriker, har Jan Erik Vold som redaktør, filolog, kritiker, essayist og gjendikter skapt stor og nysgjerrig interesse for en lang rekke andre diktere.

At Jan Erik Vold elsker Oslo, fødebyen, nesten mer enn godt er, er vel kjent. Bislett, Blåtrikken og Briskeby. Vestkantbadet og Marka. Men hva med byens universitet? Riktignok var han innom her noen år først på 1960-tallet, tok engelsk grunnfag, norsk mellomfag og noen forkurs i matematikk. Men siden da har han ikke akkurat slitt ned dørtersklene i de akademiske kvartaler. Når ble han egentlig observert her sist? Har noen i det hele tatt sett snurten av ham?

Nåvel. Ett er sikkert: 1. september får vi se ham. Da skrider han kappebekledt inn i Universitetets Aula for å la seg kreere til æresdoktor, doctor honoris causa. Alt mens kantaten lyder, koret stemmer i og det rasler i gamle formularer. Da får det ikke hjelpe om Jan Erik Vold i poesiens verden har villet forkaste all overdreven symbolbruk. Dikteren er for denne anledningen villig til å stille på bortebane. Tross alt.

Saftig motinnlegg fra professorene

Vel vitende om at det er mer enn 20 år siden oslopatrioten giftet seg med sin Stockholms-flicka og gjorde svenske av seg, må vi slå landsnummeret 46 for å få fatt i dikteren. Fra feriestedet i Skåne lyder Volds umiskjennelige stemme vennlig i telefonrøret.

– Er du glad for utnevnelsen, Jan Erik Vold?

– Ja.

– I forbindelse med utgivelsen av Storytellers for knapt to år siden, sa du, ifølge Dagbladet: "Hadde jeg vært mer wergelandsk enn jeg er, ville jeg gått til rettssak mot professorene på Blindern for deres forsømmelser mot norsk lyrikk". Sterke uttalelser …

– Ja, det var det. Jeg ønsket å lage debatt om lyrikkens kår. Norsk litteraturhistorie er blitt norsk romanhistorie, vet du. Jeg stilte opp i radioen, men professorene turde ikke møte meg. Nei, nei, vel, vel, tenkte jeg, da er det bare å fortsette videre. Og nå svarer de med å utnevne meg til æresdoktor! Det var jo et overraskende og saftig motinnlegg. Og nå sitter jeg her, da - svar skyldig, får jeg vel si. Du verden ...

lenge etter at vi
var glad i hverandre
og lenge etter

at vi ikke var glad
i hverandre skrev jeg
navnet ditt med blyant

på et hvitt lite viskelær
ikke større enn et
bringebærsukkertøy

– Tror du utnevnelsen av deg til æresdoktor kan være et skritt i retning av å få kunstnere og forfattere mer inn på universitetets arena?

– Det har jeg ingen mening om. For min del synes jeg det ville være hyggelig å bli bedt om å holde forelesninger, men det har aldri skjedd.

– Hvorfor ikke, tror du?

– Det må du ikke spørre meg om. Jeg har jo ytret meg såpass mye og skulle vel ha ett og annet å formidle videre til studentene. I natt prøvde jeg forresten i mitt stille sinn å foreta en aldri så liten opptelling, og kom til at jeg har utgitt og redigert omkring tretti bøker med andre norske forfatteres lyrikk, blant dem Ernst Orvil, Gunvor Hofmo og Sverre Udnæs. Om jeg er riktig informert, så er ikke ett av disse tretti bindene anmeldt i noe akademisk tidsskrift. Jeg tenker: Nei, nei, det er greit. Da vet vi hvor vi har hverandre. Det jeg holder på med, har ingen interesse for dem der oppe.

– Er du arg?

– Nei, og jeg håper ikke jeg lyder sur, for det er jeg ikke. Nå er jeg først og fremst svært overrasket, gledelig overrasket, over utnevnelsen. Det betyr jo at det finnes noen som inntil nå har sittet stille og tiet og som ønsker å gjøre en urett god igjen, eller hva du vil kalle det.

– Hva fikk du selv ut av tiden som student ved Universitetet i Oslo?

– Jeg studerte noen år, men så begynte jeg å skrive og så rant det hele ut i sanden. Jeg minnes enkelte bra lærere. Men det året jeg virkelig hadde akademisk utbytte av, var det jeg tilbrakte ved University of California, Santa Barbara. Der hadde jeg lærere som fikk meg til å se litteraturen på en annen måte, særlig den moderne litteraturen.

Trøkket

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

– Vi leste ikke ett, men gjerne ti dikt av samme poet. Det var ikke denne nærsynte stirringen på ett dikt og en linje og hva kan nå dette bety? Vi skaffet oss dermed et mer levende inntrykk av hvorfor disse menneskene skrev de merkelige diktene sine, og hvor de pekte hen. Det savnet jeg den gang, og det savner jeg fremdeles i omtalen av norsk lyrikk. Hva er trøkket bakom folks ytringer? Det spørsmålet stilles sjelden.

– Du har da også klare formeninger om hva som er god lyrikk og hva som ikke er det …

– Min måte å gå inn i poesien på, har vært at jeg så å si har lest meg fram til hvem som skriver bra. Og bra i mine øyne er veldig bra. La oss si at vi har ti stykker i Norge i det 20. århundre som er veldig bra. Disse ti kan vi lære så uendelig mye av. Det er viktig å kunne holde på en smak, å kunne si at det der er bra. Alt det andre får dere sysle med så mye dere vil, men det der er bra, og nå skal jeg fortelle dere hvorfor. Sånt er det riktignok ikke tillatt å si i vårt demokrati. Men jeg mener at det er noe grunnleggende udemokratisk ved diktningen. Mange er kallet, men få er utvalgt. Evnen og viljen til å se forskjell på det ene og det andre er blitt borte.

– Hvem regner du da som de beste?

– Jeg vil ikke nevne navn, for da får jeg alle på nakken. Men jeg kan jo si så mye som at en dikter som Gunvor Hofmo stiller i en klasse for seg. Hva skal vi sammenlikne henne med? Ikke med norsk etterkrigslyrikk, men med Edith Södergran og Emily Dickinson. Da har vi en finsk og en amerikansk poet og så er vi ute i verdenslitteraturen.

Det finnes andre måter å se dette på, og jeg savner å ha noen å diskutere litteratur med. Min erfaring er at debatter fører til lite, det blir veldig fort så ampert, som om det er én sannhet man er ute etter. Man tar til skjellsord, og så opphører man å kunne tenke.

– Men du har vel selv vært oppfattet som en nådeløs kritiker i forskjellige sammenhenger ...?

– Joda, det kan hende man har tatt hardt i, det kan hende … Men jeg har ikke politianmeldt noen, altså. Jeg har bare antydet det.

Forsker? All right

– Du regnes som Norges kanskje fremste formidler av andres lyrikk og litteratur. Du trives med denne "oppgaven"?

– Jeg må vel det, det er derfor jeg driver på. Det er jo også grunnen til at universitetet har kastet sine øyne på meg. Det er som kjent ikke noen dikterpris jeg har fått.

– Er 'forsker' er en tittel du kan sette på deg selv?

Finnes det steiner i himmelen?

Ja, det fins én (den er flat) og på den sitter Tarjei
og smiler, han lytter.

Vi må skrive gode dikt.

– Ja, det er all right. Jeg har jo laget disse bøkene der jeg sitter og blar i forfatternes egne manuskripter som en annen forsker. Jeg er ikke så sterk i teorien, kanskje. Jeg er pragmatiker, jeg er resultatorientert, jeg vil at det skal bli noe av det jeg holder på med. Jeg vil ikke drive og fundere over om noe er den ene eller andre type -isme. For meg er det viktig at de forfatterskapene som har stor verdi, skal bli kjent.

– En god, gammeldags folkeopplysningsmann ...

– Joda, det kaller jeg meg.

– Som redder dikt fra glemselen ...

–"Å tenne et lys i det formørkede fedreland" er det jeg pleier å si om meg sjæl når jeg er i det hjørnet.

– Er det da tid og rom igjen til egne dikt?

– Joda. Jeg har da skrevet litt i sommer, faktisk. Jeg må bli ferdig med Gunvor nå, og jeg må få rydda skrivebordet så jeg får mer tid til å skrive mine egne greier. Som du kanskje veit, har jeg lansert "Poesiåret 2000". Kan FN lage arkitekturvernår, så kan vel Vold lage poesiår, tenkte jeg.

– Hva vil du med dette?

– Jeg vil slå et slag for poesien. Jeg har så masse på lager, ting jeg har sysla med i 30-40 år. Det finnes stadig mange favoritter jeg ikke har skrevet om. Da synes jeg at Poesiåret 2000 kan være en god anledning til å ta opp noen som har ligget i skyggen, også i min egen skygge.

Jan Erik Vold:
"Om den norske poesien"

Gjesteforelesning 31. august 2000, kl. 14.15 i Auditorium 1, Georg Sverdrups hus (UB), Blindern.

– Om få dager mottar du ditt æresdoktor-diplom. Er det avslutningsvis noe du vil meddele universitetet som nå ønsker å gi deg denne "oppreisningen"?

– Nei, jeg har sagt nok. Nå får jeg heller kle meg i pene klær og blunke på det venstre øyet og late som ingenting ...


Se også: Nye æresdoktorar ved Universitetet i Oslo


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 11 2000

Publisert 28. aug. 2000 08:45 - Sist endra 1. sep. 2014 14:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere