Kvaliteten av doktorgrader

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 2000


Debatt:

Det foregår for tiden et stort papirarbeid for å sikre kontrollen med at doktorgradene ved vårt universitet holder en adekvat standard. Jeg vet ikke hvor mange dokumenter man i denne sammenheng har hatt anledning til å lese, sannsynligvis uten at kvaliteten er blitt hverken bedre eller verre.

Hvis man er virkelig bekymret over norsk vitenskaps stilling (med vitenskap mener jeg i denne sammenheng virksomhet som skaper viten som prinsipielt er falsifiserbar), er det to enkle tiltak som vil forbedre situasjonen uten å generere for mye papir:

1. Gjør stipendiattiden for alle doktorgradskandidater i de eksperimentelle fag til 4 år.
Den nåværende doktor scient.grad, som er normert til 3 år, hvorav ett år går med til de 20 vekttall som kreves, forutsetter at en god doktoravhandling kan skapes i løpet av 2 år. Dr.med.-graden heller faretruende i samme retning. Det lar seg svært sjelden gjøre å etablere innsikt av ønskelig dybde og utstrekning i løpet av en så kort periode, selv med den intensive veiledning som er vanlig i noen av miljøene innen de eksperimentelle fag.

Dertil er litteraturen for eksempel innen human biologi av et for tidkrevende omfang. Derfor er det heller ikke mange som tar sin grad etter bare 3 år. Forsøkene på å tvinge studentene til å bli ferdige med sine avhandlinger ved å nekte dem stipend utover 3 år, medfører bare vanskeligheter og uro i en periode hvor stipendiatene, om noen gang, virkelig skulle kunne få fordype seg i materien.

UiO burde gå foran og erklære at alle doktorgradsstudenter innen eksperimentelle fag automatisk får finansiert et fjerde stipendiatår.

Det ville med et slag radikalt øke UiOs konkurranseevne i ”de gode hoders” marked både nasjonalt og internasjonalt. Hva bedre kan ”omstillingspotten” brukes til?

2. Opprette post-graduale komiteer som fikk stilt til disposisjon de beskjedne pengemidler som kreves for å organisere en seminarserie av virkelig internasjonal kvalitet innen hvert av de større fagområdene.
For NOK 300 000 kan man invitere minst 20 foredragsholdere til en slik post-gradual virksomhet innen et større fagområde som for eksempel kjemi, molekylær biologi, fysikk.

Dette ville kunne være et første skritt mot å fjerne det som er den andre store trusselen mot doktorgradenes kvalitet: Distriktshøyskolenes rett til å tildele doktorgrader. En hovedeffekt av et doktorgradsstudium for eksempel i biologi, er den kunnskap og innsikt som følger av at stipendiaten er et medlem av det brede vitenskapelige samfunn som universitetet utgjør når det er på sitt beste. En stadig strøm av gode utenlandske vitenskapere vil bidra kraftig til det. Et miljø med livlig utveksling med andre, mer sentrale akademiske sentra i andre land, og med en effektiv gjennomtrekk av ledende internasjonale forskere, kan bare skapes ved institusjoner som har den nødvendige bredde og kvalitet. I et slikt miljø vil en stipendiat suge opp kunnskap langt utover den som skyldes veiledning, egen lesning og egen vitenskap.

La oss begynne!

Hans Prydz
professor/senterleder
Bioteknologisenteret i Oslo


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 2000

Publisert 9. feb. 2000 13:22 - Sist endra 1. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere