Et forlik til besvær

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 19 1999


Debatt:

Den 24/8-99 kunne Aftenposten meddele at det var inngått en hemmelig forliksavtale mellom KUF og de etterlatte etter tre personer som hadde arbeidet med tritium (3H) ved Botanisk institutt i Trondheim på 70-tallet, og som senere utviklet leukemi eller lymfom. Saken er dermed avsluttet. Likevel fortjener den en kommentar, fordi også andre universitetsinstitusjoner har lærdom å hente av den.

En stor og kompleks institusjon som Universitetet i Oslo kan godt risikere saker av liknende karakter, selv om det ved neste korsvei antagelig vil handle om andre saksforhold og andre hendelsesforløp. Den foreliggende sak fra Trondheim er da dessverre et skoleeksempel på hvordan slikt ikke skal håndteres.

At mediene fattet interesse når fire personer som hadde arbeidet med samme rutiner utviklet kreftsykdom, er bare rett og rimelig. Allerede da burde ledelsen (ved NTNU eller den aktuelle forgjengerinstitusjonen) ha innsett nødvendigheten av å håndtere saken med både administrativ og faglig stringens.

Det gjorde man ikke, og denne forsømmelsen ledet etter hvert inn i det uføret som nå har resultert i utbetaling av erstatning. I dette tilfellet burde hele saken ha vært satt bort til en ekstern institusjon som var både udiskutabelt fagkompetent og udiskutabelt uavhengig, for eksempel et utenlandsk strålevernsinstitutt. Ved å overlate det hele til en slik aktør, ville man ha sikret interessene til begge sider i saken og overlatt utfallet til en kompetent faglig vurdering.

I den aktuelle saken er det umulig å forestille seg at en slik vurdering ville ha holdt noen muligheter åpne for at tritiuminntak kunne være årsak til kreftutviklingen (jeg har for få opplysninger om kjemikaliene som ble brukt til å kunne uttale meg om den siden). Legger man ICRPs (ICRP = den internasjonale kommisjonen for strålevern) anbefalinger til grunn, innser man nemlig fort at det må inntas betydelige mengder av denne svært milde radionukliden for å komme opp i doser som kan tenkes å være helseskadelige.

For tritiumvann vil man f.eks. måtte ta inn 1 milliard Bq for å få en dose på 20 mSv, og en slik dose vil likevel ikke gi en risiko som er større enn 1/1000 for å få kreft. For organisk bundet tritium vil man måtte ta inn nærmere ½ milliard Bq for å få 20 mSv. Det er vanskelig å tenke seg noe realistisk scenario der vanlig laboratoriearbeid kan medføre slike inntak. At fire personer ble syke på samme sted, kan dermed vanskelig tilskrives annet enn en tilfeldig og lokal statistisk opphopning av sykdomstilfeller, et velkjent og velbeskrevet fenomen.

Det inngåtte forliket er hemmelig. Man vet derfor ingenting om innhold eller begrunnelser. Men når noe er hemmelig, er det lov å gjette, og i fravær av konkret informasjon er det mest nærliggende å anta at KUF/NTNU har villet bli ferdig med hele saken, både pga. dens triste karakter og utfra en rent økonomisk totalvurdering. Forliket ble inngått etter forhandlinger mellom KUF og en eller flere advokater.

Det er således ingen grunn til å anta at naturvitenskapelig kompetente vurderinger knyttet til konkret viten om helseeffekter av ioniserende stråling, var særlig fremtredende i disse forhandlingene. NTNU etterlates i en ufortjent uheldig situasjon: Et teknisk-naturvitenskapelig universitet fremstår som om det ikke klarte å håndtere en intern teknisk-naturvitenskapelig sak på en faglig forsvarlig måte. En vanlig kommersiell arbeidsgiver kan leve med slikt. For NTNU er det verre. De burde av hensyn til sitt profesjonelle renommé aldri ha gått inn i dette forliket.

Til slutt: Når mennesker i yngre alder utvikler leukemi eller lymfom, er det alltid en tragedie. Ofte vil man søke forklaringer på det inntrufne. Både personene selv og deres pårørende har krav på å bli møtt med medmenneskelig respekt og forståelse i en slik situasjon. Denne medmenneskeligheten må imidlertid ikke forveksles med ukritisk saklig aksept av de forklaringer som måtte bli fremført. Slike situasjoner må håndteres formelt og faglig korrekt, med en kombinasjon av en kald hjerne og et varmt hjerte.

Med en profesjonell og kompetent saksbehandling ville det erstatningskravet som nå har ført fram, høyst sannsynlig ha falt på sin egen faglige urimelighet for flere år siden. Det er den viktigste lærdom UiO og andre liknende institusjoner kan trekke av dette.

Per Hoff,
professor, Kjemisk institutt, UiO


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 19 1999

Publisert 8. des. 1999 15:10 - Sist endra 1. sep. 2014 14:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere