Debatt: Om seniorstipend, vekttallsproduksjon og dimensjonering

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 6 1999


Om seniorstipend, vekttallsproduksjon og dimensjonering

En blir sittende igjen med et inntrykk av at det er undervisningsvolumet som blir en vesentlig og styrende faktor, skriver Ingolf Kanestrøm, professor ved Institutt for geofysikk i et innlegg.

I Uniforum av 25. mars utdyper prorektor ”Gubbene mot forgubbing” sine planer om faglig fornying. Ett av virkemidlene er økt bruk av seniorstipend. Det går frem av intervjuet at prorektor er klar over at det finnes skjær i sjøen. Det matematisk naturvitenskapelige fakultet (MN) har tidligere hatt gode erfaringer med ordningen med seniorstipend. Det eneste kravet Norges forskningsråd (NFR) satte for å gi stipend, var at stillingen skulle lyses ledig slik at en fikk en fornyelse av staben. Men situasjonen har fått en negativ utvikling. Primært skyldes det at NFR har lagt om sin strategi. De vil ikke lenger gi stipend til professorer som ønsker å gå av ved 67 år. NFR setter som betingelse at stipendet skal gis for maksimalt tre år og at en søker ikke skal være eldre enn 65 år. De fleste professorene ønsker å være i arbeid til de er 70 år. Derfor er ikke tilbudet om seniorstipend lenger attraktivt.

I det siste har det inntruffet en ny situasjon. Rektor har som sin politikk at antall vitenskapelige stillinger skal reduseres for å styrke forskningen. (At et mindre universitet derved automatisk skal bli bedre, er for meg gåtefullt.) I tråd med dette har MN-fakultetet vedtatt at annenhver vitenskapelig stilling som blir ledig, skal inndras til fakultetet. Men fakultetsstyret har ikke vedtatt noen strategi for hvordan disse stillingene skal brukes. Det vil si, en har vedtatt virkemidlet før strategien. I alle fall blir det et spørsmål om hvor den vitenskapelig ansattes lojalitetsfølelse er forankret. Jeg vil tro at den primært er knyttet til nærmiljøet. Spørsmålet blir da om en vil søke seniorstipend dersom man risikerer å miste stillingen til et annet fag, eller at den dras inn i sparepotten?

17. mars gikk det ut et brev fra universitetsdirektøren om retningslinjer for adgang til å utlyse vitenskapelige stillinger. Det omfatter tre punkter: stillingsplaner, erstatningsbehov og andre begrunnelser. Som rimelig er, blir ikke disse punktene særlig klare. La meg få sitere en setning fra det første punktet, stillingsplaner. ”Det dreier seg om oversikter som viser antall årsverk i de ulike stillingskategorier med aldersfordeling, og med kommentarer knyttet til erstatningsbehov med basis i langsiktige, faglige planer for undervisning og annen virksomhet.” Tror ikke universitetsdirektøren at instituttene har og har hatt planer for sin virksomhet? Skal sentralnivået nå administrere alt dette? Som vi ser, fokuseres det på undervisning og annen virksomhet. Mitt spørsmål blir da: Hvor står forskningen i dette bildet? Var det ikke den som skulle styrkes?

Dette illustrerer det som synes å bli et av de viktigste kriteriene, vekttallsproduksjonen. I et notat til styret ved MN-fakultetet har ledelsen laget en oversikt over vekttallsproduksjonen for ett enkelt år. Dekanen sier at det ut fra disse tallene alene er klart hvilke fag som har for mange lærere. Her har man redusert vektene for produksjonen i innføringskursene i matematikk og informatikk. Ellers er det ikke skilt mellom kurs som danner basis for hovedfag eller kurs som muligens er populære fordi de gir lette vekttall. (I min studietid var det kjent blant studentene at dersom en skulle ha et raskt og enkelt hovedfag, skulle man velge fag xx eller yy.) Oversikten reflekterer blant annet ikke at det kreves like mye ressurser å forelese for 10 som for 20 studenter.

Problemnotatet som er fremlagt for fakultetsstyret, inneholder naturligvis det en kaller en fagpolitisk søyle i dimensjoneringsmodellen. Men som i universitetsdirektørens brev er dette punktet foreløpig svært diffust. Derfor blir en sittende igjen med et inntrykk av at det er undervisningsvolumet som blir en vesentlig og styrende faktor. Var det hensikten?

Til slutt: Slik jeg har tolket fordelingsprosessen av bevilgningene ved UiO, har en først avsatt midler til sentrale formål. Det som da blir igjen, fordeles på fakultetene. Nå sier rektoratet at de vil styrke forskningen. Skal da den gamle fordelingsprosedyren fortsette?


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 6 1999

Publisert 15. apr. 1999 10:48 - Sist endra 1. sep. 2014 13:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere