Den siste søster i St. Antonius' tjeneste

Uniforum03-97
Søster Intemerata er den eneste nonnen av St. Antoniusordenen som er igjen i Norge. Når hun blir for gammel til å arbeide, vil hun reise tilbake til et kloster i hjemlandet Nederland. Da forsvinner ordenen fra Norge.

Det er en mild og munter gammel dame som møter oss på trappene til St. Hallvard kirke, den katolske hovedkirken for Oslo øst. Hun er kledd i en enkel brun kjoledrakt og har et langt sort klede over håret. Hun viser oss engasjert rundt i kirken, mens hun forteller at hun kom til Norge første gang i 1946. Da hun en gang fikk spørsmål om hvor hun ville bli sendt hen, svarte hun: Det er det samme, bare jeg ikke må til Norge!

I Norge var det den gang ingen menighet.

­ Vi, søstrene, kom den gang til klosteret hvor vi holdt oss bak murene og arbeidet i kirken. Vi hadde liten kontakt med befolkningen på den tiden. Da hadde vi andre drakter enn i dag. De var sorte og hvite og dekket alt håret. I dag kan vi heldigvis gå i mer nøytrale klær, sier søster Intemerata og ler.

Det har skjedd store forandringer siden 50-tallet, også bortsett fra klesdrakten. Nordmenn er ikke lenger like intolerante mot katolikker, og klosterlivet er blitt mye friere og mer utadvendt.

Søster Intemerata er født og oppvokst i Nederland, i en barnerik, katolsk familie. Selv i katolske familier kan det være problematisk for en ung jente å fortelle at hun vil gå i kloster. For søster Intemeratas foreldre derimot var det en ære.

­ Men de var redde for at jeg skulle komme tilbake etter prøvetiden. Da var man liksom verken fugl eller fisk, sier hun.

I 1955 ble hun sendt til Belgisk Kongo og jobbet på et misjonssenter der. Da frigjøringen kom i 1960, ble søster Intemerata sendt tilbake til Norge. Da jobbet hun ved et aldershjem som St. Antoniussøstrene drev på Stabekk.

En gang i tiden var det 14 St. Antoniussøstre i Norge. I dag er det bare søster Intemerata igjen.

­ Jeg bor i en vanlig leilighet som alle andre nå, men jeg arbeider hele dagen i St. Hallvard kirke. Når jeg ikke kan arbeide mer, vil jeg reise tilbake til Nederland, og St. Antoniusordenen vil forsvinne fra Norge. Det blir nok annerledes å flytte tilbake til et kloster, etter å ha bodd i vanlig leilighet i flere år. Jeg er blitt glad i Norge.

Søster Intemerata var en av informantene i «Bak klosterets port», men klarte knapt å bla i boka etter at den kom ut.

­ Jeg har aldri likt å stikke meg fram, forteller hun brydd.

­ Jeg liker å jobbe i det skjulte, så det var rart å bli med på dette, sier hun og ler, igjen.


Uniforum03-97
Publisert 14. feb. 1997 15:43 - Sist endra 1. sep. 2014 13:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere