Påbudt med kvinnelig representasjon

Innhold Uniforum 05/96
Den nye universitetsloven påbyr at begge kjønn skal være representert i alle bedømmelseskomiteer til vitenskapelige stillinger. Påbudet møter ulike reaksjoner blant kvinnelige vitenskapelige ansatte.

AV INGEBORG WIESE

- Jeg sitter gjerne i en bedømmelseskomité hvis søkerne er innenfor mitt fagområde, men jeg takker nei til å sitte i en komité bare fordi jeg er kvinne. Jeg tror loven burde hatt en mer moderat utforming, som at det er ønskelig med kvinnelig representasjon, men at det ikke skal være et absolutt krav, sier professor og prodekan Ragni Piene ved Matematisk institutt.

Hun mener det vil bli vanskelig å gjennomføre loven i praksis ved hennes institutt, fordi det i utgangspunktet er så få kvinner i vitenskapelige stillinger.

- Ingen er tjent med at noen sitter i for mange komiteer, og i våre fag tror jeg heller ikke det vil ha noen rekrutterende effekt med kvinner i enhver bedømmelseskomité. Det vil tvert imot kunne stjele tid fra andre og viktigere oppgaver, som forskning. Det hender ofte at det ikke finnes noen kvinnelige søkere til stillinger ved Matematisk institutt. Men innenfor fag hvor det normalt søker kvinner og hvor mange kompetente kvinner arbeider, er det selvfølgelig viktig at de er representert i bedømmelseskomiteer, understreker Ragni Piene.

FØLER ET VISST PRESS

Professor i økonomisk historie, Kristine Bruland, er mer positiv til det nye påbudet. Hun tror det vil ha en langsiktig virkning å få kvinner med i bedømmelseskomiteene.

- Jeg har stor sett sittet i én eller flere bedømmelseskomiteer siden jeg fikk fast stilling på Historisk Institutt for drøye to år siden. Jeg føler et visst press til å sitte i disse komiteene, men jeg vet også når det er på tide å si nei. Det er få kvinner i Norden med økonomisk historie som spesialfelt, og jeg blir stadig spurt. I løpet av den siste tiden har jeg sagt nei til tre forespørsler, både fra Danmark, Sverige og Norge, forteller hun.

Bruland føler seg ikke som noe kvinnegissel i bedømmelseskomiteene, selv om hun bare en eneste gang har opplevd ikke å være alene som kvinne. Hun tror påbudet på lang sikt kan være positivt for rekrutteringen til vitenskapelige stillinger, men understreker at det ikke er noen automatikk mellom kvinnelig representasjon i bedømmelseskomiteen og det at en kvinnelig søker blir ansatt.

BELASTENDE?

Toni Benterud, likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo, er positiv til det nye påbudet. - Jeg tror mange overdriver når de argumenterer med at den nye ordningen blir for belastende for kvinnelige vitenskapelige ansatte. I noen grad, og i visse miljøer, er det helt sikkert reelt. Men mange menn med høy faglig autoritet brukes også mye i bedømmelseskomiteer, og jeg har ikke hørt at det skal være spesielt belastende. Mannskulturen sitter dypt rotfestet i den akademiske verden. Kanskje virker dette nye påbudet forstyrrende på gamle tradisjoner? spør hun seg.

Toni Benterud mener at et påbud er viktig. Det betyr at noen høyt oppe i systemet må anstrenge seg litt mer. Hun er forsiktig optimist med hensyn til hele ordningens hovedhensikt, nemlig å få flere kvinner i vitenskapelige stillinger. I universitetets strategiske plan for 1995-99 står det at man skal bestrebe en tilnærmet lik fordeling av kvinner og menn på alle stillingsnivåer.

- Skal vi klare det, er vi virkelig nødt til å ta i et tak. Da er det ikke nok med kvinner i bedømmelseskomiteer. Da må det også en grunnleggende holdningsendring til. En kvinnelig søker må vurderes utfra et helhetsperspektiv, der ting som den lokale kjønnssammensetning og fagprofil spiller inn i tillegg til søkerens vitenskapelige kvalitet. Det må bli aksept for at kvinner kan tilføre faget andre verdier enn menn, mener Toni Benterud.


Innhold Uniforum 05/96
Publisert 1. apr. 1996 23:41 - Sist endra 1. sep. 2014 13:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere