Om å lære av söta bror

InnholdNeste Uniforum 02/96

SV-fakultetets samarbeidsprosjekt med Stockholm:

Administrasjonen ved Samhällsvetenskapliga fakulteten i Stockholm teller sju personer og holder til i en vakker, gammel murvilla på universitetsområdet Frescati. Fakultetsdirektør Tove Kristin Karlsen kan bare konstatere at det ikke vil være plass til hennes stab på 20 personer i Oslo i det lille huset. (Foto: Svein Arthur Kallevik)

STOCKHOLM: * Bør forskerne skaffe sine egne forskningsmidler?

* Bør studentenes klageadgang og service begrenses?

Spørsmålene blir stilt etter at SV-fakultetet i Oslo har sammenliknet seg med søsterfakultetet i Stockholm.

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK

­ Et lysande projekt. Slik lød rektor Gustaf Lindencrona ved Stockholms universitets oppsummering av kvalitetsutviklingsprosjektet SODA (Stockhom-Oslo Dokumentasjons- og Analyseprosjekt) under avslutningskonferansen i Stockholm forrige torsdag. I ett år har de to samfunnsvitenskapelige fakultetene drevet datainnsamling, analyse og parvise sammenlikninger av fakultetsadministrasjonene og institutter. Målet har vært å skape bevisstgjøring, nytenkning og ikke minst en mulighet til å lære av andre. Fruktene av SODA-prosjektet blir servert i SV-fakultetet i Oslos strategiske plan for 1996-2000, og vil også være et nyttig bidrag til det sentrale effektiviseringsprosjektet på universitetet.

FORSKNING FOR DE FLINKE?

Mens de vitenskapelig ansatte i Oslo har forskningsrett og -plikt på halvtid, er ikke situasjonen den samme i Stockholm. Der finnes det stillinger med 0-100 prosent forskning. Den store forskjellen ligger i at den svenske forskeren selv må hente inn eksterne forskningsmidler for å kunne forske. De eksterne midlene utgjør 60 prosent av fakultetets totale forskningspott. Med andre ord gjelder det å være flink og kunne vise til gode resultater i kampen om midlene, som blir ujevnt fordelt.

­ De psykologiske instituttene har gjennomført en sammenlikning når det gjelder publiseringen ved instituttene og funnet at forskjellen er liten mellom Oslo og Stockholm. Dette er en antydning om at en jevn fordeling av forskningsmulighetene ikke behøver å føre til en jevn fordeling av forskning, sa dekan Kjell Goldmann ved Samhällvetenskapliga fakulteten i Stockholm. Undersøkelsen viste at 33 prosent eller 23 av de ansatte ved Psykologisk institutt i Oslo ikke produserte en eneste artikkel i tidsrommet 1987-94 (Psychlitregistrerte artikler), mens tilsvarende andel var 38 prosent i Stockholm.

­ Vår modell gir i prinsippet mulighet til å drive mer forskning. Det er et mer «beskyttet liv» fordi man slipper å konkurrere om eksterne midler. Det er en stor fordel for den enkelte forsker, men er kanskje ikke det hvis man ser det fra et overordnet ståsted. Beskyttelsen kan bli en overbeskyttelse; frihet til ikke å bli stilt krav til og til ikke å rapportere eller evaluere, sa nylig avtroppet Oslo-dekan, Tore Hansen. Han la til at det er få sanksjonsmidler overfor dem som ikke driver forskning, og mente man bør stille tøffere krav til forskerne.

HIERARKI OG BYRåKRATI

Byråkrati, hierarki og større demokrati. Slik ser svenskene på sine norske kolleger i SV-fakultetsadministrasjonen. Forskjellen i størrelse er formidabel; 20 ansatte i Oslos fakultetsadministrasjon - 7 i Stockholm. Forskjellen skyldes delvis at servicenivået generelt er langt høyere i Oslo og klageadgangen for studentene er lovbestemt i Norge. Tore Hansen viste til det norske lovverket som betyr sterk regelstyring, noe som krever administrativ kompetanse på lovtolkning.

UNDERVISNING I BREDDE ELLER DYBDE

På undervisningssiden er det stor forskjell på de to SV-fakultetene. I Oslo er det mer vanlig at studentene fordyper seg i ett fag, og mange studerer for å få en høyere grad. Stockholmstudentene stanser gjerne etter å ha oppnådd en lavere grad, som er satt sammen av en rekke fag og kurs ofte med uerfarne personer uten fast ansettelse som lærere. Men til forskjell fra nordmennene har svenskene satset på å knytte egen forskning tett sammen med undervisningen.

­ Vi kommer nok til å gjøre noe med vår grunnutdanning, som er dårligere enn i Oslo. Vi styrer våre studenter til det snevert avgrensede snarere enn mot de store sammenhengene, mente Goldmann. SODA-prosjektet har gitt svenskene noe å tenke på, og dekanen er svært fornøyd med samarbeidet.

LæRT MYE

­ Vi har lært mye og ikke minst fått bygd et godt kontaktnett med våre kolleger i Oslo på alle nivåer. Skulle vi gjøre et tilsvarende prosjekt på nytt ville vi nok hatt klarere problemstillinger og fått studentene med. Deres synspunkter er kommet bort, sa Goldmann.

Universitetskansler Stig Hagström fra Högskoleverket pekte på viktigheten av å se på ressursbruken i en tid med lite penger.

­ I Sverige brukes 3-4 prosent av bruttonasjonalproduktet til forskning, og av det går det meste til universitetene. Det er bare et tidsspørsmål før det blir stilt spørsmål om hva pengene går til. Derfor er det viktig å vise universitetets rolle i samfunnet, sa han.


InnholdNeste Uniforum 02/96

Publisert 10. feb. 1996 12:04 - Sist endra 1. sep. 2014 13:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere