DEBATT Fakultetsfritt universitet?

ForrigeInnholdNeste Uniforum 02/96
Øyvind Larsen tar til orde for å legge ned fakultetsnivået ved universitetet.

Omorganisering, effektivisering og rasjonalisering er tidens tema her ved Universitetet i Oslo. Gjennom min tid som instituttbestyrer har en tanke vedrørende dette begynt å spire fram og etter hvert å trenge seg såvidt sterkt på at det kunne være interessant å drøfte den i en noe større krets:
Hva om man tonet ned, eventuelt tok vekk fakultetsnivået i universitetsadministrasjonen, og isteden fordelte oppgaver, ressurser og personer til nivået under, dvs. instituttene, og til nivået over, dvs. sentraladministrasjonen?

Når jeg graver meg ned gjennom bestyrervervets papirbunker, melder det seg stadig vekk en lang rekke argumenter som taler for en slik reform. Argumentene virker i det minste overbevisende på meg. De er av ulike typer: For det første går de på arbeidsmengde. En rekke saker behandles i dag på tre nivåer, uten at det kan sees at så mye vinnes ved det. En reduksjon til to nivåer burde i seg selv gi mindre arbeid og derved en besparelse og en forenkling. Andre gruppe argumenter er faglige. Ved å styrke grunnenhetene, gjøre dem mer autonome og profilere dem mer faglig enn å definere dem gjennom sin fakultetstilhørighet, ville de kunne bli mer slagkraftige. Kvalitetskontrollen og fagutviklingen ville i større grad kunne skje på fagenes egne premisser, styrt med mer faglig innsikt enn det er mulig i en fakultetsstruktur der det er stor variasjon i fag og kompetanse blant dem som skal bestemme. Tredje type begrunnelse har med tverrfagligheten å gjøre. Mange viktige forskningsfelt fordrer at man setter sammen kompetanse som tradisjonelt hører hjemme innenfor ulike fakulteter. Fristilt fra den gamle inndeling ville man lettere kunne etablere grunnenheter slik det passer ut fra oppgavene. Vanskelig håndterbare konstruksjoner som for eksempel sentermodellen ville da bli overflødige. For det fjerde mener jeg at et system med ganske store, selvstendige, faglig tunge institutter som rapporterer direkte til sentraladministrasjonen, ville gjøre fleksibiliteten og tilpasningsevnen betydelig større. For eksempel er behovet for undervisningsopplegg skiftende. Nye studieretninger kommer til, gamle studieplaner endres. Sentrale utvalg som ivaretar studieopplegg, eksamener etc. ville kunne «bestille» undervisning ved de instituttene der kompetansen befinner seg. På den måten vil vi få jurister, teologer, medisinere, statsvitere osv. som før, men i tillegg ville vi, såvidt jeg kan bedømme, på en langt mindre komplisert måte enn i dag kunne få prøvd ut nye fagretninger, mastergrader og annen undervisningsvirksomhet. Den femte gruppen argumenter har med rettferdighet å gjøre - jeg har en følelse av at universitetets samlede ressurser ville kunne fordeles mer jevnt ved et organisasjonsprinsipp som det jeg her har skissert. Forslaget er herved lagt fram til diskusjon.

Øyvind Larsen
Institutt for allemennmedisin og samfunnsmedisinske fag


ForrigeInnholdNeste Uniforum 02/96
Publisert 10. feb. 1996 12:03 - Sist endra 1. sep. 2014 13:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere