DEBATT Den store eksamenskomedien

ForrigeInnholdNeste Uniforum 02/96
I Uniforum nr. 1/96 hadde Arne Løvlie et debattinnlegg med ovenstående heading. Løvlie tar i hovedsak opp tre problemkompleks;

i) Har fakultetet for mange og for små kurs? ii) Bruker fakultetet for mye ressurser på eksamen? iii) Er intervallene i karakterskalaen for små?

La meg prøve å kommentere disse spørsmålene. Før omleggingen kom i 1958, var studieordningen basert på bifag og hovedfag. De som ønsket å gå i skolen, måtte ta tilleggsfag i de fagområdene som ikke var dekket av bifagene. Dette var en enkel studiestruktur som antakelig gjenspeilte det arbeidsmarkedet som var dominerende for realistene den gang, skolen.

I 1958 ble den nye studieordningen (Sverdrup-planen) satt i verk. Nå ble fagene til lavere grad delt opp i emner, i hovedsak 10 vekttallsemner. Senere har de aller fleste av disse emnene blitt delt opp i 5 vekttall eller mindre. Det er flere årsaker til dette. Noen miljøer opplevde for eksempel at når ett 10-vekttallsemne gikk over to semestre og studentene hadde eksamen i et annet emne det første semestert, ble eksamensemnet prioritert. Et fag vil være redskapsfag for et annet, da kan et 10-vekttallsemne bli for stort. Men det som er mest slående, er det store antall emner beregnet på hovedfags- og doktorgradsstudenter. Denne rike floraen gjenspeiler den raske utviklingen og den store faglige bredden ved fakultetet, og at problemstillingene som tas opp i hovedfags- og doktorgradsavhandlingene har store spennvidder. Her er det viktig å påpeke at nå er det ikke lenger skolen som representerer arbeidsmarkedet, men industri, næringsliv og oppdrags- og forskningsinstituttene.

Fakultetet har ikke vært noen pådriver i opprettelsen av små emner, det skyldes initiativ fra miljøene selv. I et forskersamfunn er det ikke unaturlig at lærerne er opptatt av sitt eget fagområde og foreslår at det bør gis et emne innen vedkommendes spesialområde. Fakultetsorganene har vurdert de argumenter som er kommet fra grunnplanet og har vel i de fleste tilfeller funnet det faglig forsvalig at emnene kan opprettes. Men ansvaret for det totale undervisningstilbudet må ligge på instituttene. Så langt jeg vet, gis det ikke undervisning i alle emner hvert semester eller år. Instituttene vurderer dette ut fra antall studenter og deres ønsker, spesielt på hovedfags- og doktorgradsnivå. Likevel kan det godt tenkes at noen institutter har for mange avanserte emner.

Den økte mengde med emner har naturligvis konsekvenser for eksamensavviklingen. Tidligere ble alle skriftlige eksamener organisert av studieavdelingen ved fakultetet. Eksamensmatrisen ble satt opp etter oppmeldingen til eksamen. Dette hadde som konsekvens at eksamensperioden stadig ble lengre. For å redusere matrisen, besluttet fakultetet at eksamensmatrisen skulle settes opp før semesterstart, men slik at en skulle unngå kollisjoner mellom eksamen på kurs som vanligvis tas samme semester. Dermed kunne lengden på eksamensperioden holdes under kontroll, men antall eksamener vil kunne øke.

Ved fakultetet er det i hovedsak to typer eksamen, skriftlig og muntlig. Så langt jeg vet, har det ikke vært seriøse vurderinger om å innføre andre typer eksamen. Eksamen er primært et redskap til å teste studentenes faglige forståelse og evne til problemløsning. Spørsmålet er om ikke for eksempel multiple-svar-spørsmål heller vil tjene som en kunnskapstest.

Fakultetsledelsen er enig med Løvlie om at vi bruker svært mye ressurser på eksamen. Vi har derfor bedt vår studieavdeling og eksamens- og undervisningsutvalg å vurdere om det er aktuelt å utrede andre løsninger.

Når det gjelder karakterskalaen, har jeg et annet syn enn Løvlie. Jeg mener at intervallene i skalaen skal være mindre enn usikkerheten i karakteren. For å illustrere dette skal jeg ta et eksempel hvor man bare har halve karakterer, 1.0, 1.5, 2.0 osv. med 1.0 som beste og 6.0 som dårligste karakter. Sensor er usikker på om en besvarelse skal vurderes til 1.2 eller 1.3 i en tidels skala. Er 1.2 «riktig», skal kandidaten ha 1.o, men er «riktig karakter» 1.3, skal kandidaten ha 1.5. Dette illustrerer at en feil i karaktergivingen kan få større konsekvenser ved en grov skala. For en ansvarsbevisst sensor skulle dette tilsi at tiden til sensurering snarere vil øke fremfor å avta ved overgang til færre karakterverdier. Ved en skriftlig eksamen i for eksempel fysikk eller matematikk vil eksamenssettet bestå av en rekke delspørsmål. De fleste sensorer vil vel da bruke for eksempel halve karakterer på delbesvarelsene. og ved en midling og totalvurdering komme ut med et resultat med tideler. Da er antall karakterverdier for ikke bestått etter min mening uten interesse.

Ingolf Kanestrøm
dekan


ForrigeInnholdNeste Uniforum 02/96
Publisert 10. feb. 1996 12:03 - Sist endra 1. sep. 2014 13:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere