DEBATT Kateterforelesning eller spørretime?

ForrigeInnholdNeste Uniforum 01/96


Spørretime er et godt alternativ til den vanlige kateterforelesningen, mener Ulf Torgersen.

 

Det er få emner det er så stor enighet om når det gjelder utdannings- og undervisningsspørsmål som det problematiske ved vanlige kateterforelesninger. Men enigheten har hatt få konsekvenser; kateterforelesningen er stadig den vanligste undervisningsformen.

 

Det som forklarer kateterforelesningens livskraft, er et enkelt divisjonsstykke. Forholdet mellom antall studenter og antall timer som av økonomiske grunner kan stilles til rådighet av lærerstaben, forteller mye om hva slags kontaktformer som er aktuelle. Det er lett å begrunne at et tutorsystem er masseforelesningene overlegent, men det er bygd på en helt annen lærer-student-rate enn våre masseuniversiteter. I en viss forstand er masseforelesningene ikke noe gammelt fenomen, for omkring århundreskiftet var mange av forelesningene besøkt av et så lite antall studenter at de nærmest må ha vært seminarer. Masseforelesningene er et nytt og omseggripende fenomen, trass Gutenberg.

 

Men også en annen undervisningsform oppfyller kravet om et stort antall studenter pr. underviser, nemlig spørretimen. Med spørretime mener jeg et undervisningstiltak hvor tida bare brukes til å besvare spørsmål om uklarheter i læreboka og problemer med å forstå den.

 

Spørretimen atskiller seg fra en kateterforelesning ved at den ikke er beskjeftiget med å gi noen oversikt over feltet. Denne oversikten vil normalt læreboka gi.

 

Foreleseren vil derfor ikke bruke tid på sider ved læreboka som er greie, mens studentene kan stille spørsmål om det som ikke er greit. Man kunne derfor lett tro at tilhørerne ville ha betydelig interesse for denne typen undervisning, siden lite krefter og energi ble brukt på det som var greit, men konsentrert om det øvrige, som ikke var fullt så liketil.

 

Men det er sider ved spørretimen som kan være en grunn til at den likevel ikke er så mye brukt.

 

1. Denne undervisningsmåten forutsetter at det foreligger en noenlunde grei lærebok- og pensumsituasjon. Det gjør det ikke alltid, men der hvor læreboka finnes, kan det neppe være noen viktig forklaring.

 

2. Den forutsetter at de som følger undervisningen, på forhånd leser gjennom den delen av bokstoffet som skal behandles, og kanskje på den foregående timen leverer inn noen lapper med spørsmål som man gjerne vil ha avklart. Ofte vil imidlertid studentene av bekvemmelighets- og andre grunner ikke ha forberedt seg såpass mye.

 

3. Studentene går glipp av vissheten om at disse emnene ville det bli spørsmål om til eksamen, og at det ikke ville bli stilt spørsmål utenfor. Dette spørsmålet er også nøye knyttet til læreboksituasjonen, og skulle ikke være dominerende der hvor denne er noenlunde klar.

 

4. Den vanlige forelesningen gir en følelse av trygghet, for ved å sitte og få alt levert, får man en slags følelse av å ha vært gjennom alt. Det minner litt om gymnaset hvor det ofte er en følelse av at om man har fulgt med i timen, kan det ikke gå helt ille.

 

5. Lærerne kan foretrekke masseforelesningene framfor spørretimen fordi det krever litt mindre og fordi masseforelesninger er greiere.

 

Nå kunne jo likevel lærere foretrekke en form som ga dem en klarere forestilling om hvilke deler av stoffet som er begripelige og hvilke som byr på problemer. Jeg har hørt om lærere som har gjort framstøt i «spørretime»-retning, men flere av disse har fortalt at initiativet gjerne kom fra læreren og ble møtt med protest fra studentene, som foretrakk de gamle formene. Mye trygghetssøking ligger bak slike reaksjoner, og disse problemer bør selvsagt ikke neglisjeres, men om de samtidig medfører dårlig bruk av undervisningsressurser og ellers er et biprodukt av distanse til universitetet (som Vibe og Aamodt ved Utredningsinstituttet har vist i sin studie av studenters bruk av universitetet), bør vi se nærmere på de valgene vi hvert semester gjør for lærere og studenter, på universiteter og statlige høgskoler, hvor undervisningsinnslaget i studiene jevnt over er stort.

 

Ulf Torgersen, Professor II

Institutt for statsvitenskap, Norsk institutt for anvendt sosialforskning (INAS)


ForrigeInnholdNeste Uniforum 01/96

Publisert 29. jan. 1996 09:22 - Sist endra 1. sep. 2014 13:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere