Å se og bli sett hos Ibsen


Nora danser en heftig Tarantella mens Helmer ser på. For hans indre øye trer en annen Nora fram.

AV MARGARETH B. BENTSEN

­ Det å se er sentralt i Henrik Ibsens dramaer, sier universitetslektor Erik Østerud ved Senter for Ibsen-studier, som sto som arrangør av konferansen «Blikk, kropp og teater». 9.-12. mars var skandinaviske forskere fra estetiske fag samlet på Lysebu konferansesenter for å bli kjent med den visuelle kulturen i siste halvdel av 1800-tallet, den tiden da Ibsen skrev sine dramaer, og for å studere de visuelle sidene ved dramaene hans.

Å SE OG BLI SETT

­ Helmer i Et dukkehjem ser en ung, uskyldig kvinne for seg når Nora danser Tarantella, ikke den kvinnen han er gift med. Han ser noe, men underbevisstheten hans får en annen visuell opplevelse. Slike dobbeltbilder er typiske i dramaene, sier Østerud som er opptatt av det visuelt ubevisste hos Ibsen.

Motsatsen til å se er å vise seg fram..

­ Ibsens personer er fasademennesker som skjuler sitt egentlige jeg. De spiller roller overfor sine nærmeste, fortsetter Østerud.

De kjenner verken hverandre eller seg selv. De bedrar seg selv. Ibsen reiser hele tiden det ubevisstes problem.. Det gjør han ved å undersøke det visuelle, fortsetter Østerud.

­ Det må bety at det er en utfordring for regissørene å lese sceneanvisningene.

­ Ja. Med denne betraktningsmåten rykker vi Ibsen nærmere teatret. Vi må hele tiden spørre oss hvordan scenen skal se ut. Det har lenge vært en tendens blant Ibsen-forskere at Ibsens litteratur leses som tekst, ikke som et teaterstykke.

SYNETS ÅRHUNDRE

Den ene innfallsvinkelen på konferansen var den visuelle kulturen i siste halvdel av 1800-tallet. I hele århundret dreide mye seg om synssansen: Vitenskapen begynte å miste tiltro til synets evne, samtidig som vitenskapen gjorde nye oppfinnelser på det visuelle området. Fotografiapparatet kom i 1839 og filmen i 1895. Kaleidoskopet, xylografen og panoramaet var andre oppfinnelser som kom i forrige århundre. Det ble teknisk mulig å illustrere verden. Folk flest var opptatt av bildet, ikke minst av å se bilder av seg selv.

TABLÅER

Den andre innfallsvinkelen på konferansen var ideene til kunst- og teaterkritikeren Denis Diderot, som levde på 1700-tallet. For ham ble tablået et kjernebegrep. I tablået etterstrebet han enhet og sammenheng.

­ Han er viktig i vår sammenheng fordi han foregrep Ibsens form for teater, det naturalistiske teater eller illusjonsteatret, sier Østerud.


Publisert 24. jan. 1996 21:07 - Sist endra 1. sep. 2014 12:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere