Hvordan kan vi skape faglig fornyelse?


Forskning og undervisning er viktige elementer i et moderne industrisamfunn. I en tid med raske endringer i nærings- og samfunnsliv er det viktig at universitetsmiljøene er fleksible og at de ligger i den internasjonale forskningsfronten. Jeg kjenner naturligvis best miljøet ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, og da spesielt fagområdet fysikk og geofysikk. Siden jeg for første gang ble ansatt som vitenskapelig assistent ved Fysisk institutt i 1962, har det skjedd betydelige faglige fornyelser. Men den faglige utvikling går stadig fortere, og spørsmålet blir om hvordan vi kan opprettholde eller helst øke fornyelsestempoet.

En forutsetning for å lykkes er at man har et faglig godt miljø å bygge på, et miljø som er solid forankret i basisfag. Solid faglig basis og et stimulerende miljø gir trygghet og økt mulighet for knoppskyting. Dessuten er det viktig med gode rammevilkår både når det gjelder teknisk støtteapparat, drift og vitenskapelig utstyr.

Men forskning er ikke lenger en enmannsjobb som man bedriver i et elfenbenstårn. Forskning, spesielt innen naturvitenskap, teknologi og medisin, er internasjonal. Derfor er det nødvendig med gode internasjonale kontakter. Et levende forskningsmiljø forutsetter derfor at forholdene legges til rette med friår ute. Spesielt viktig er det at unge mennesker får anledning til å tilbringe noen tid i andre miljøer.

Den faglige nysgjerrighet skapes tidlig i forskerkarrieren, gjerne som hovedfagsstudent eller stipendiat. Med de stramme tidsrammer som studentene arbeider under, er det ikke alltid like enkelt å innpasse et utenlandsopphold i studietiden. Men en kan i stor grad oppnå den samme effekten ved at vi kan invitere utenlandske gjesteforskere eller post. doc.- kandidater. Her ligger mulighetene langt under det som er ønskelig for ikke å si nødvendig.

Til tider reises det spørsmål om hvordan man skal organisere forskningen for å kunne skape fornyelse. Noen mener at den tradisjonelle universitetsstrukturen med fakulteter og institutter virker hemmende. Det virker som en konserverende struktur. Vil en skape økt fornyelse, må man opprette sentra. Jeg vil mene at dette er en avsporing av debatten. Som nevnt kan jeg vise til en betydelig faglig fornyelse før det ble moderne med senterdannelse. Videre kan vi vise til eksempler der sentra ikke er blitt noen faglig suksess. En undersøkelse foretatt av Forskningsrådets utredningsinstitutt, viser at mange forskningssentra er små, mindre enn fem årsverk. I mange tilfeller har man da tatt noen forskere ut av ett større miljø og plassert dem i et lite senter. Dette gir neppe slagferdige miljøer, derimot kan det kreve økte ressurser, da en gjerne må dublere utstyrsparken i eksperimentelle miljøer. I debatten om den faglige kvaliteten av forskningen ved sentrene blir det ofte hevdet at de må få virke over en tid på 10-15 år før den kan bedømmes. Et spørsmål melder seg da: Hva er det med sentrene som gjør dem mindre konservative enn instituttmiljøene?

La meg til slutt nevne et instrument som kan være et positivt redskap. Vi har nylig feiret 10-årsjubileum for VISTA. VISTA er et grunnforskningsprogram finansiert av Statoil og etablert i samarbeid med Det Norske Videnskaps-Akademi. Det er bevilget 105 mill. kr. over en 10-årsperiode. I dette programmet møter oljeindustrien med sine faglige behov og interesser grunnforskningsmiljøene som besitter en bred kompetanse. Uten detaljstyring og spesifikke sterke føringer har gode forskere fått prosjektstøtte. Under jubileet ble det fremhevet at dette har stimulert til økt kreativitet, og både Akademiet og Statoil kom med mange lovord.
Ingolf Kanestrøm, dekanus - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet


Publisert 24. jan. 1996 21:07 - Sist endra 1. sep. 2014 12:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere