Tilbake til fortiden


Han tar et fast håndgrep om det nye sverdet. Løfter det tungt opp mot morgensolen, som får klingen til å skinne og sende strålene videre. Smeden har gjort et godt arbeid. Det er et praktfullt sverd å vise frem.

- Jeg forsøker å finne mest mulig ut av hvordan smeden laget sverdene, sier Evabeth Astrup. På røntgenbilde vises mønsteret som ikke lenger er synlig på selve sverdet.

AV SVEIN ARTHUR KALLEVIK

OG EVA C. MORTENSEN (FOTO)

Tusen år senere, en kald februardag, 1995. Førsteamanuensis Evabeth Astrup, leder av Oldsaksamlingens konserveringsseksjon, gransker røntgenbildet av et gammelt, rustent vikingsverd. Årene har bokstavelig talt satt spor etter seg, og det opprinnelige, vakre mønsteret er slitt bort. Men på røntgenbildet på lystavlen kan man trylle det frem igjen fra fortiden. En riktig kunstner og dyktig håndverker må smeden ha vært, og jo mer man ser, desto mer imponert blir man.

Tekniske konservatorer driver et nitid arbeid med å istandsette og bevare gjenstander fra oldtiden.

- Enkelte ganger arbeider de tekniske konservatorene i felten under utgravninger, dersom man frykter at gjenstandene som graves frem, er i så dårlig forfatning at det er fare for at de ødelegges. Slikt arbeid kan innebære rensing og vedlikehold av helleristninger. Heller ikke disse varer evig, sier Astrup.

Den aktive konserveringen er en svært tidkrevende og dyr prosess. Nesten alt materiale og gjenstander arkeologene finner, har ligget trygt forvart i jorden. Ofte kan gjenstandene være svært skadet, og faren er stor for total ødeleggelse når de tas frem og ut i luften. Det er da de nedbrytende prosessene starter for fullt.

OSEBERGSKIPET

Osebergskipet.

Jordsmonnet har stor betydning for hvor godt treverk holder seg. Myrer og sjøer med mudderbunn er gode oppbevaringssteder for tregjenstander, fordi insekter og sopp ikke trives der. Bakteriene derimot liker seg i slike omgivelser, men de er «langsomtspisende» så nedbrytningen strekker seg over lang tid. Osebergskipet lå halvt nedgravd i blåleiregrunn og var fylt med stein. Skipet var dekket av en gravhaug med gresstorv, slik at det nærmest lå hermetisk lukket. Dermed var treet ualminnelig godt bevart. Skipet har holdt seg godt uten noen omfattende konservering og styrking. Men dette er ikke vanlig for tre.

- Arkeologiske gjenstander av tre har normalt vann i seg, men vil tørke ut i løpet av kort tid etter at de er tatt frem fra jorden. Celleveggene i treet er ofte sterkt nedbrutt, så når vannet dunster bort fra arkeologisk nedbrutt tre, blir virkningen stor, sier Astrup og viser frem resultatet av en gammel trekloss, som i tørket tilstand ser ut som en vridd sviske.

FRYSETøRRING

For at treverket skal beholde sin opprinnelige dimensjon, kan det enten frysetørres eller behandles med for eksempel polyetylen glycol (PEG), en syntetisk voks. Store gjenstander behandles ofte i bad med PEG, som fortrenger vannet og erstatter det med voksen.

For at treverket skal beholde sin opprinnelige dimensjon kan det frysetørres. Teknisk konservator Inger Marie Egenberg legger inn tregjenstandene, som er innpakket i gjennomsiktige plastposer.

- Vi har deler av båter og et hus fra middelalderen som er under behandling. Da må de ligge i årevis i store kar. PEG er dyrt, rundt 25 kroner kiloen, og det brukes ofte flere tonn. I tillegg kommer arbeidet. I det hele tatt er konservering en dyr aktivitet, sier Astrup.

Teknisk konservator Inger Marie Egenberg står foran en svær blank, rund tank. Døren foran er åpen, slik at ristene kan tas ut og gjenstander legges i. Vidunderet er frysetørreren, hvor tregjenstanden kan frysetørres etter å ha blitt impregnert i de hvite plastkarene ved vindusrekken. I frysetørreren fjernes vann fra vått tre, uten at gjenstandens form «suges» ut. Vannet fryses og går direkte fra is til damp. Ismolekylene forlater treet, uten at treets form ødelegges.

I EN BRAKKE I SENTRUM

Konserveringsseksjonen holder til i en rød brakkebygning ved siden av Statens Kunstakademi. Moelvenbygg byr ikke akkurat på estetiske utskeielser. Enkelt, traust og kjedelig. Men det som skjer innenfor, er svært spennende. Der arbeider Astrup sammen med tre faste tekniske konservatorer og en teknisk konservator på prosjektmidler.

- Én side av arbeidet vårt er å bevare arkeologisk materiale som gjenstander. Like viktig er det å ta vare på rester etter menneskelig virksomhet. Slik som avfall og rester fra produksjon. For eksempel vil lærrester fra en skomaker gi oss mye informasjon om hva som ble laget, hvor mye og hvordan, forteller Astrup.

Tingene konservatorene istandsetter og redder for ettertid, brukes til forskning, utstillinger og annen formidling. Gjenstandene kan være alt fra tre, lær, tekstil og tauverk til metall, ben, horn, rav, keramikk og glass. Tilfanget av nye gjenstander er enormt. For lov om kulturminner krever at alle gjenstander før reformasjonen år 1537 skal innleveres.

ENORME MENGDER

- Vi konserverer hundrevis av ting i året, og de aller fleste trenger omfattende behandling. Vi har store mengder gjenstander fra middelalderbyene, særlig Tønsberg og Gamlebyen i Oslo. Bemanningsproblemet er stort. Mellom 8000 og 10 000 gjenstander ligger og venter på kjølerom for å bli behandlet. I år klarer vi kanskje å gjøre en tredel av det fagmiljøet ønsker vi skal konservere, sier Astrup.

Mye av tiden i konserveringsseksjonen går med til å rekonservere gjenstander som skal på utstillinger i inn- og utland.

- Det er bare jeg som driver med nykonservering dette året. De andre rekonserverer gjenstander, forteller Inger Marie Egenberg.

Selv valgte hun yrket etter å ha tatt utdanning som møbelsnekker. Utdanningen som teknisk konservator tok hun i København ved Det kongelige danske kunstakademi. I Norge finnes det nemlig ingen slik konservatorutdanning ennå, selv om fagplanene er klare.

- Som teknisk konservator må du ha en ærefrykt for materiale. Tålmodighet og håndlag er en forutsetning. Gjør du en feil, er det skjebnesvangert, sier Torunn Klokkernes, en av de faste tekniske konservatorene.

FRA BRONSEALDEREN MED PATINA

Hvite plasthansker tres nøye på. Torunn Klokkernes løfter opp en bronseskål, med inngraverte enkle, vakre motiver på. Den grønne patinaen gjør den bare enda vakrere. Hun holder den forsiktig. Skålen er fra bronsealderen, før Kristi fødsel, og uerstattelig. Uten hanskene ville fingeravtrykkene blitt etset inn. Det må ikke skje.

Teknisk konservator Torunn Klokkernes gransker forsiktig en bronseskål fra Bronsealderen.

- Ofte må vi rense nøye før vi kan starte konserveringen. Jord og smuss må fjernes. Fra jerngjenstander kan ikke all rusten tas bort. Da forsvinner gjenstandens form. Derfor er det kun rusten «utenfor» den opprinnelige overflaten som kan tas bort, forteller Astrup. Slik rust kan være spennende nok i seg selv. På et sverd kan man muligens finne rester av fiber eller tynne små lærrester som stammer fra sverdsliren. På pilespisser kan man finne tydelige avtrykk av pels. Et slikt detektivarbeid kan gi viktig dokumentasjon.

På laboratoriet hersker det full orden. Hver eneste lille ting har sitt eget nummer, og hver gjenstand sin egen grå mappe med et «rulleblad» som forteller dets historie, hvordan tilstanden er og hva som er gjort av konservering. Øynene faller på et syltetøyglass som inneholder noen bittesmå brunsorte, kulelignende ting. Det er epler fra Osebergfunnet. Villepler.

FORSKER På VIKINGSVERD

Et vakkert sverdhjalt på et sverd funnet på Snartemo, Hægebostad i Vest-Agder. (Arkivfoto: L. Smestad/Oldsaksamlingen)

Evabeth Astrup viser entusiastisk frem lysbilder av vikingsverd, som er hennes forskningsprosjekt.

- Jeg forsøker å finne mest mulig ut av hvordan smeden har laget sverdene. Ved å analysere materiale som er brukt, kan jeg finne ut hvilken kunnskap smedene den gangen hadde om stål og jern, om de behersket herdeprosessen, og hvor dyktige håndverkere de var. Kvaliteten av sverdene var nok svært varierende. Det skulle ha en fleksibel kjerne, være spenstig og ikke så stivt at det brakk. Eggen skulle være hardere - helst av stål. Flott dekorerte sverd hadde ikke nødvendigvis gode bruksegenskaper. Det påstås at mange måtte rette ut sverdet etter bare ett hugg, hvis det ikke var godt nok laget. Og det kunne jo være skjebnesvangert hvis motstanderens sverd var bedre, humrer Astrup.


Publisert 24. jan. 1996 21:07 - Sist endra 1. sep. 2014 12:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere