Innskjerping av arbeidsplikten

Universitetsdirektørens utsagn i siste nummer av Uniforum (nr. 1, 1995) har en form og et toneleie som er unødig provoserende, og som står i kontrast til det mer nøkterne skriv som ble sendt fakultetene 3.1.1995 angående særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for vtenskapelig ansatte. Snarere enn å imøtegå påstanden om universitetene som <<vernete arbeidsplasser>>, bidrar de formuleringer som direktøren har valgt, til å nøre opp under slike forestillinger, blant annet når han på slutten av intervjuet sier at bestyrerne <<...må ha krav på en viss lojalitet tilbake fra de vitenskapelig ansatte>> (min uth.).

I mine vel åtte år i faglige lederverv ved institusjonen (som bestyrer og dekanus) har jeg opplevd en lojalitet blant de vitenskapelig ansatte som i blant går over grensen av hva man med rimelighet kan forlange, gitt de rammer arbeidsplikten setter. Blant annet ville det overhodet ikke vært mulig å håndtere den enorme studentvekst vi har hatt både på lavere og høyere nivå uten den oppslutning og entusiasme som vi som faglige ledere er møtt med fra de ansattes side (og her inkluderer jeg også de administrativt ansatte).

Universitetsdirektøren etterlyser en bedre synliggjøring og dokumentasjon om oppfølgingen av arbeidsplikten. Jeg vet ikke om noen arbeidsplasser i offentlig eller privat sektor i vårt samfunn som er preget av større offentlig innsyn i forhold til den totale virksomhet og i forhold til den enkelte ansatte som ved universitetet. Bortsett fra å ha arbeidet med utarbeidelse av detaljerte undervisningsregnskap, årsrapporter, publiseringslister og kompetansekataloger, er det meste av vår virksomhet åpen for offentlig innsyn. Dette gjelder forelesninger og offentliggjøring (publisering) av forskningsarbeid, allment formidlingsarbeid, publisering av lister over eksamensresultater og uteksaminerte kandidater - og det gjelder ikke minst offentlige doktordisputaser - der både doktoranders og opponenters innsats stilles til offentlig skue. Og i høyere grad enn ansatte i andre virksomheter er de vitenskapelig ansatte ved universitetene utsatt for kontinuerlig kritisk evaluering - fra studentevalueringer og kompetansevurderinger til referee-evalueringer av vitenskapelige publikasjoner. I tillegg forekommer det med visse mellomrom bredere vurderinger av hele fagmiljøer - der sosiologi ved vårt fakultet for tiden er gjenstand for en slik vurdering.

Totalt sett er omfanget av innsyn i og evalueringer av våre fagmiljøer - og vitenskapelig ansatte - betydelig. Også på det kollegiale plan vil <<free riding>> i forhold til arbeidsoppgavene lett bli observert og korrigert. Nettopp derfor har de fleste instituttmiljøer, uavhengig av særavtale og påbud fra Riksrevisjonen og andre, utviklet til dels svært så detaljerte arbeidsregnskaper for den enkelte. Tilsvarende rutiner har man også når det gjelder melding om fravær, og hvor personalsamtaler nyttes som en anledning til å gi korrektiver til ansatte som ikke overholder plikten til å melde fra. Jeg er enig med Tor Saglie i at man bør reagere sterkt på ansatte som nekter å oppfylle sine arbeidsforpliktelser, men spørsmålet er likevel hvor omfattende dette problemet er.

Universitetsdirektøren og jeg er neppe uenige i målsettingen om å sikre overholdelsen av arbeidsplikten. Men jeg tror ikke denne målsetting fremmes gjennom å nøre opp under de fordommer som <<folk flest>> - mennesker jeg for øvrig nesten aldri møter - måtte ha om universitetet og universitetsansatte.

Tore Hansen, dekanus
Det samfunnsvitenskapelige fakultet


Publisert 24. jan. 1996 21:05 - Sist endra 1. sep. 2014 12:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere