Arbeidsplikt og arbeidsfrihet

Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til Uniforums førstesideoppslag 26. januar om arbeidsplikten i henhold til særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for vitenskapelig personale.

Den personlige frihet og uavhengighet er et sentralt element for nesten alle som innehar og alle som søker vitenskapelige stillinger ved universitetene. Det er også slik at forskningen er en virksomhet som atskiller seg sterkt fra andre typer arbeid. Forskningen er svært ofte meget langsiktig, forskningen krever konsentrasjon over lengre perioder, forskningen kan ikke alltid foregå på kontoret, en forsker må tillates å mislykkes i noen prosjekter. Kontroll av forskningen vil lett bli arbeidshemmende. Dette fremheves også av universitetsdirektør Tor Saglie i intervjuet med ham.

Universitetsledelsen - både den valgte og den administrative - føler et sterkt ansvar for å sikre rekruttering av de beste forskertalentene og for å legge forholdene best mulig til rette for god forskning. Det er åpenbart at en utstrakt byråkratisering og et skjemavelde vil kunne virke demotiverende. Mister de vitenskapelig ansatte vesentlige deler av sin frihet, mister universitetet en vesentlig del av sitt forskningspotensiale og et viktig rekrutteringsgrunnlag. De økonomiske vilkår vi tilbyr, er jo ikke nettop konkurransedyktige. Jeg ser heller ikke grunn til å innføre detaljerte kontrollrutiner for å få tak i de meget få som ikke oppfyller sine plikter. Disse vil likevel som oftest være godt kjent i miljøet.

Men universitetsledelsen har et ansvar for å holde orden i eget hus, og for å følge opp praktiseringen av særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Vi ønsker å kunne møte Riksrevisjonen og offentligheten med hevet hode, og ikke å bli hengt ut som en institusjon som ikke følger lover og regler. Friheten kan her som ellers misbrukes. Det er en oppgave for ledelsen ved det enkelte institutt, ved fakultetene og for den sentrale ledelse å påse at dette ikke skjer.

Nå er særavtalen ikke utformet spesielt med sikte på universitetene, og hvis den tolkes svært <<byråkratisk>>, vil den være vanskelig å leve med for en institusjon som vår. For en professor, og kanskje enda mer for en som søker å kvalifisere seg til å bli professor, kan for eksempel en diskusjon om spisepausen skal være inkludert i arbeidstiden eller ikke, virke relativt livsfjern, for ikke å si komisk.

Kollegiet vedtok i oktober 1993 merknader til særavtalen om hvordan avtalen skal praktiseres lokalt. Her søkes avtalen så langt mulig tilpasset vår kultur. Det må så være de enkelte enheters oppgave å finne fram til måter å etterkomme avtalens bestemmelser på som ikke skaper vesentlige problemer, og - aller helst - på en måte som kan virke befordrende i stedet for hindrende for forskningen. Jeg tror for eksempel at det er nyttig om alle forskere i det minste én gang i året må sette opp en plan for hvordan forskningen skal legges opp fremover, så lenge det ikke kreves svært detaljerte planer.

Universitetsledelsen var klar over at langt fra alle enheter har vært fortrolige med å utarbeide oversikter over den enkelte vitenskapelige medarbeiders oppgaver innenfor arbeidsplikten. Man har derfor ment at enhetene måtte få en rimelig tid til å finne løsninger tilpasset de ulike fagmiljøer. Brevet fra universitetsdirektøren er ikke ment som en innskjerping, men ganske enkelt som en påminnelse om dette punktet i særavtalen.

Jeg vil til slutt understreke at den samlede universitetsledelse naturligvis anser det som en oppgave å sørge for at Universitetet i Oslo etterlever lover og regler, men at vi også ser det som en oppgave å hindre at formelle regler om arbeidsplikt blir negative for den fri forskning.

Lucy Smith, rektor


Publisert 24. jan. 1996 21:05 - Sist endra 1. sep. 2014 12:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere