NEKROLOG: Solveig Schult Ulriksen (1940-2021)

 Nysgjerrig og vitebegjærlig som hun var, slo Pus seg aldri til ro ett sted i litteraturhistorien eller i ett forfatterskap. Det skriver venner og kolleger om  førsteamanuensis i fransk Solveig Schult Ulriksen som døde 14. september. 

Portrett av en kvinne

EN RAUS PERSON: Pus var en raus person, hun delte med glede sin vide kunnskap med kolleger og studenter, skriver venner og kolleger i denne nekrologen over Solveig Schult Ulriksen (1940-2021)

Solveig Schult Ulriksen, Pus blant venner, døde 14. september, 81 år gammel. Og vi er mange, mange som har mistet en kjær venn, kollega og foreleser. Da hun i 1965, etter 3 år som norsk sendelektor ved Universitet i Lyon, dukket opp på Romansk, senere Klassisk og romansk institutt ved Universitetet i Oslo for å ta fransk hovedfag, var det med en språklig, litterær og allmenn kulturkompetanse som allerede utmerket henne. Med engasjement og innsikt gikk hun inn for å utvide fagfeltet; hun ble en kampfelle i arbeidet for å inkludere nye forfattere, nye teorier og nye disipliner, samtidig som det ble åpnet for at ikke bare embetsmenn (professorer og dosenter) kunne veilede hovedfagsstudenter. Det var spennende år, da faget vokste i takt med antall studenter og ansatte.

Nysgjerrig og vitebegjærlig som hun var, slo Pus seg aldri til ro ett sted i litteraturhistorien eller i ett forfatterskap. Som foreleser, forsker og oversetter var hun like hjemme i Beckett og Celine som i Balzac og Diderot. Likevel lå nok Opplysningstiden og Diderot hennes hjerte nærmest. Hun må være én av svært få personer som hadde samtlige bind av hans Encyclopédie i egen stue!

Pus var en raus person; hun delte med glede sin vide kunnskap med kolleger og studenter og deltok gjerne i felles-prosjekter, som novellesamlingen Balzac forteller (med Juliette Frølich) og Det umuliges kunst. Om oversettelse (med Per Qvale). Hun delte også av sin fritid: hennes årlige teaterturer til Paris ble høydepunktet i studiet for kull på kull med studenter.

Også administrativt tok Pus aktivt del i arbeidet på instituttet, bl.a. som bestyrer i flere år, og på Fakultetet, bl.a. som medlem av ledergruppen for Humaniora-uken, 1995. Hun var en varm og imøtekommende leder, noe ikke minst instituttets mange Erasmus-studenter visste å sette pris på. Som oversetter ble Pus også et aktivt medlem i Norsk Oversetterforening, der hun i mange år var leder av Faglig råd. Det var hun også i Norsk selskap for 1700-tallsstudier, og da hun gikk av (2003), ble hun valgt til selskapets «internasjonale delegat».

Selv om Pus gjennom hele sin karriere var knyttet til Klassisk og romansk institutt, var hun også en skattet foredragsholder ved andre universiteter i Norge og i utlandet. For sin innsats for fransk språk og kultur ble hun i 2001 tildelt den franske orden «les Palmes académiques».

For Pus var én ting i livet viktigere enn alle hennes andre interesser: sønnen Harald. I dag går våre tanker først og fremst til ham og hans familie.

På vegne av venner og kolleger ved Universitetet i Oslo,

Bente Christensen, Karin Holter

 

 

Emneord: HF Av Bente Christensen og Karin Holter
Publisert 4. nov. 2021 13:34 - Sist endra 4. nov. 2021 13:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere