DEBATT: Ikke så kjettersk

Gjelsvik er motstander av de sentrale satsingene, mens jeg mener at det ikke er satsingene i seg selv som er problemet. 

Et portrett av en mann med skjorte og genser

SIN EGEN ENHETS INTERESSE:  Utfordringen er at styrene er fylt opp med ex officio-representanter fra fakultetenes ledernivå som ofte ender opp med å ivareta sin egen enhets interesse fremfor å sørge for at satsingen fremmer kvalitet på UiO, skriver styrekandidat og professor Finn-Eirik Johansen ved Institutt for biovitenskap. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Universitetsstyremedlem filosofiprofessor Olav Gjelsvik stiller ikke til gjenvalg. På vei ut av styret publiserer han i Uniforum 26.5 «16 kjetterske punkter til UiOs beste ». Jeg er en av dem som ønsker å erstatte Gjelsvik i styret så jeg leste innlegget med interesse. For de som ikke har lest innlegget kan jeg avsløre at punktene er langt fra kjetterske, men heller en visjon om et sterkere og enda mer betydningsfullt universitet.

Gjelsvik tar utgangspunkt i at ambisjonen til UiO må være at vi skal bli så fremragende som mulig ut ifra de tilgjengelige ressurser, noe han mener ikke er tilfellet i dag. I min plattform legger jeg ikke skjul på at jeg ønsker meg et UiO med større fokus på eksellens enn i dag, og jeg mener dette er fullt mulig innfor rammene til et breddeuniversitet.

Da jeg var instituttleder ved Institutt for biovitenskap vedtok vi i 2014 en strategi for det nye instituttet der målet var «..noen verdensledende grunnforskningsmiljøer..». Ordet «noen» er viktig og vi presiserte at IBV skulle ha «sterke forskningsgrupper innen flere fagområder innenfor instituttets bredde». En tilsvarende tilnærming, på et høyere nivå burde være riktig for UiO. Selvsagt kan vi ikke være gode på alt, hverken på UiO eller på et institutt, men vi både kan og skal være gode på mange områder innen universitetets bredde.

Allerede før tanken om å stille til dette valget slo meg, skrev jeg i Uniforum at MN trenger akademiske instituttledere. Debattinnlegget fra Gjelsvik kan tyde på at dette også gjelder andre fakulteter. Jeg mener imidlertid at det er en dårlig ide å innføre todelt ledelse nedover i organisasjonen. Samme leder bør sitte med ansvaret både for faglige resultater, HMS og arbeidsmiljø. Dette er saksområder som ikke kan settes opp mot hverandre og i stor grad dekkes av det samme budsjettet da instituttene i hovedsak styres ved rammetildeling.

Det bør også vurderes om den faglige ledelsen skal ha et større ansvar for forvaltning og utvikling av bygg, fremfor at dette er overlatt helt og holdent til Eiendomsavdelingen. Dette gjelder spesielt for enheter med tung, såkalt bygningspåvirkende forskningsinfrastruktur, slik som det nye livsvitenskapsbygget. Det vi trenger er adskillig bedre administrativ- og beslutningsstøtte til faglige ledere enn vi ser i dag. Først da kan disse stillingene være attraktive for de fremste akademikerne blant oss, slik de er det ved universiteter vi ønsker å sammenligne oss med.

Som Gjelsvik påpeker (i punkt 3) er den interne budsjettstrukturen slik at midler i hovedsak fordeles mellom interne enheter på UiO etter samme prinsipper som mellom universitetene. Kunnskapsdepartementets fordelingsmodell er imidlertid ment å virke på et aggregert nivå og den skaper disinsentiver for ønsket aktivitet når den videreføres til den minste enhet.

Ta eksempelvis utdanningsfinansieringen (studieplasser, poeng og grader). Noen utdanninger, som er mer kostbare å gi, betales bedre av KD, men KDs modell differensierer ikke mellom billige og kostbare emner innenfor disse utdanningene. Dette har ført til at det på instituttnivå er press for å duplisere de billige kursene («slik at ikke andre institutter skal tjene penger på våre studenter») og å saldere de kostbare kursene. Til syvende og sist gjør dette at studentene får et dårligere studietilbud. På resultatdelen for forskning er det lignende disinsentiver for ønsket aktivitet. For eksempel er det slik at maksimering av antall genererte publikasjonspoeng vil føre til middelmådig forskning, slik også Gjelsvik påpeker i sitt innlegg.

I dag er overgang fra fagansatt til ledelse ofte en reise uten returbillett. Til gjengjeld får lederne anledning til å påvirke mye. Gjelsvik er motstander av de sentrale satsingene, mens jeg mener at det ikke er satsingene i seg selv som er problemet. Utfordringen er at styrene er fylt opp med ex officio-representanter fra fakultetenes ledernivå som ofte ender opp med å ivareta sin egen enhets interesse fremfor å sørge for at satsingen fremmer kvalitet på UiO. Det er satt på spissen, men jeg mener satsingene i større grad burde benyttes for å støtte opp under nedenfra-og-opp drevet tverrfaglighet fremfor toppstyrte initierte papirtigere.

Skal UiO ta steget opp i europeisk toppliga trenger vi et universitet som setter forskerinitiert grunnforskning i høysetet og som stimulerer og støtter opp under bottom-up initiativ for samarbeid, tverrfaglighet og samfunnsrelevant forskning. For å lykkes med dette trenger vi en fornyelse av våre rekrutteringsprosesser og et større mangfold av karriereveier i organisasjonen som gir forutsigbarhet og gunstigst mulige forhold for å ta vare på og hente inn de største talentene. De budsjettmessige og byråkratiske hindrene for undervisningssamarbeid på tvers må brytes ned. 

Jeg tror dyktige akademiske ledere er nødvendig for å gjennomføre nødvendige prioriteringer på alle nivå. Hva er så nøkkelen til bedre akademisk ledelse ved UiO? Et sterkt universitetsdemokrati med høy grad av tillit. Godt valg.

 

Emneord: Universitetsstyrevalget 2021 Av Finn-Eirik Johansen, professor Institutt for biovitenskap og kandidat til universitetsstyret
Publisert 28. mai 2021 09:47 - Sist endra 1. juni 2021 10:23

Finn-Eirik Johansen har skrevet en innsiktsfull kommentar til mitt innlegg med 16 kjetterske punkter. Jeg er enig i svært mye av det han skriver. Et punkt skiller oss: Han gir et betinget forsvar for de sentrale satsningene. Han skriver om disse: ' Utfordringen er at styrene er fylt opp med ex officio-representanter fra fakultetenes ledernivå som ofte ender opp med å ivareta sin egen enhets interesse fremfor å sørge for at satsingen fremmer kvalitet på UiO. Det er satt på spissen, men jeg mener satsingene i større grad burde benyttes for å støtte opp under nedenfra-og-opp drevet tverrfaglighet fremfor toppstyrte initierte papirtigere.' Dette er på noen måter en hardere dom over disse sentrale satsningene enn jeg felte. Jeg foreslo en alternativ bruk jeg mente var bedre for UiO uten å sette ting så på spissen som Johansen gjør. Det er opplagt at det Johansen foreslår vil forbedre disse satsningene betydelig - og vi er nok helt enige om det. Om satsningene i det faktiske liv kan forbedres nok til å være en bedre bruk av midler enn det jeg foreslår, er et ganske annet spørsmål. Jeg er ikke så optimistisk som han er på dette punktet. Johansen er forøvrig en kandidat som tenker klart og godt om de store og viktige spørsmålene for UiO, og det settes stor pris på. Godt valg.

Olav Gjelsvik - 28. mai 2021 10:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere