DEBATT: Fra kortsynt kostnadsfokus til langsiktig investering i kvalitet

UiO må sette faglig frihet og god personalbehandling foran «byråkratiske verdier».

MÅ TENKE NYTT: Det stadig tilbakevendende spørsmålet om hvem skal få økonomisk uttelling for en gitt aktivitet, oppstår i forbindelse med det meste av tverrfaglig forskning og undervisning som ikke faller inn under de store satsningene ved UiO, skriver Ingrid Lossius Falkum.

Foto: Ola Gamst Sæther

Jeg setter stor pris på at avtroppende universitetsstyremedlem Olav Gjelsvik uttrykker sin støtte til mitt kandidatur og løfter frem et utvalg «grunnleggende problemer på UiO» som det er på tide å gjøre noe med.

Et gjennomgående tema i Gjelsviks tankevekkende innlegg er den potensielle konflikten mellom faglig frihet og kvalitet på den ene siden og «byråkratiske verdier» på den andre. Byråkratiske verdier er selvsagt en forutsetning for å drive en kompleks organisasjon som UiO. Problemene oppstår hvis en rent byråkratisk og bedriftsøkonomisk tenkemåte tar overhånd og overskygger faglige hensyn ved viktige beslutninger. En variant er når et kortsiktig kostnadsfokus undergraver en langsiktig investering i vitenskapelig kvalitet. En annen er når administrativ silo-styring av instituttene kommer i konflikt med ambisjonen om tverrfaglighet. Her skal vi se nærmere på begge.

Fagligheten i førersetet

Økt tverrfaglig forskningsinnsats er et strategisk viktig mål for UiO som jeg brenner for i min egen forskning. Selv har jeg erfart at tverrfaglighet kan være vanskelig å få til i praksis fordi UiOs organisasjons- og økonomimodell og administrative systemer ikke er tilpasset slik aktivitet.

Da jeg skulle ansettes i en delt stilling mellom to institutter hadde jeg med meg et tverrfaglig ERC-prosjekt og medfølgende insentivmidler fra KD. Dette resulterte i noen svært krevende forhandlinger mellom de to instituttene om fordelingen av insentivmidlene, der jeg opplevde at de faglige hensynene kom i andre rekke.

Senere skulle jeg ansette stipendiater på det samme ERC-prosjektet. Da spørsmålet om hvilket PhD-program de skulle følge kom opp, var noe av det første som måtte avklares hvilket institutt som i så fall skulle få det økonomiske uttellingen for PhD-gradene. Igjen opplevde jeg at spørsmålet om hva som var faglig mest hensiktsmessig hadde lavere prioritet.

At det blir slik er ikke de ansattes feil, men følger av at vi har et budsjett- og styringssystem som gjøre dette til den økonomisk rasjonelle praksisen. Det stadig tilbakevendende spørsmålet om hvem skal få økonomisk uttelling for en gitt aktivitet oppstår i forbindelse med det meste av tverrfaglig forskning og undervisning som ikke faller inn under de store satsningene ved UiO.

For å bøte på dette må vi tørre å tenke nytt: Vi må gå fra bedriftsøkonomisk administrasjon av underliggende enheter og til helhetlig ressursplanlegging med fagligheten i førersetet. Dette er en forutsetning for å kunne gå fra administrativ silo-styring av institutter og fakulteter forstått som økonomiske enheter til tverrfaglig innsats i undervisning og ved den faktiske forskingsfronten. 

God personalbehandling

Jeg har lenge vært opptatt av det jeg mener er en urimelig forskjellsbehandling av midlertidig vitenskapelige ansatte ved UiO, som også omfatter den nye, og voksende kategorien «fast ansatte forskere». Som arbeidsgiver har UiO ansvar for å føre en inkluderende, forutsigbar og ikke-diskriminerende personalpolitikk der vitenskapelig ansatte, uavhengig av ansattkategori, har likeverdig adgang til å kvalifisere seg til faste, kombinerte stillinger gjennom undervisning og forskning. Mye av den uheldige personalpolitikken som føres enkelte steder ved UiO kan tilskrives et overfokus på «byråkratiske verdier», der ledelsens kortsiktige mål om innsparing går på bekostning av en helhetlig og inkluderende personalbehandling, og ofte også på bekostning av forskningskvaliteten.

Et eksempel er begrensninger for hvem som får søke eksternfinansiering, som praktiseres enkelte steder på UiO. Det er nærliggende å anta at en slik begrensning bunner i at UiO som arbeidsgiver ikke vil risikere å måtte ta på seg de personalmessige (og på sikt potensielt også de økonomiske) forpliktelsene som følger med et innvilget eksternfinansiert prosjekt. Dette er selvsagt svært uheldig for den enkelte postdoktor eller forsker som rammes av en slik begrensning. Men det legger også begrensninger på fagligheten: Det er vanskelig å se hvordan man som fast vitenskapelig ansatt skal kunne bygge faglig sterke og banebrytende forskningsmiljøer dersom en stor gruppe ansatte verken får lov til å søke midler til videre forskning eller skrives inn med navn i større fellesprosjekter. 

Et annet eksempel er tilfellene der fast ansatte, men eksternfinansierte forskere som skal ut i foreldrepermisjon nektes forlengelse av prosjektet vedkommende leder, fordi det vil innebære en økonomisk byrde for instituttet. Denne byrden er riktignok svært liten i den store budsjettsammenhengen, og betydelig mindre enn konsekvensene mangelen på en slik forlengelse vil ha for forskningsprosjektets gjennomføring og kvalitet. Med et mer langsiktig fokus, der man heller ser på den enkelte forsker som en ressurs for instituttet som det investeres i (også med fremtidig potensial til å hente inn mer eksterne midler til instituttet, noe som burde være en vinn-vinn-situasjon!) ville man både kunne ivareta forskningskvaliteten og sikre at den ansatte føler seg verdsatt og anerkjent.

Ved UiO er vi nødt til tenke nytt rundt disse spørsmålene: Fagligheten skal være i førersetet og UiO skal oppfattes som god arbeidsgiver. Dette krever blant annet at UiO tar ansvar for eksternt finansierte ansatte og deres vitenskapelige karriereløp når det er gode grunner for å gjøre det.

 

 

Emneord: Universitetsstyrevalget 2021 Av førsteamanuensis og universitetsstyrekandidat Ingrid Lossius Falkum
Publisert 1. juni 2021 10:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere