KRONIKK: Når også kvinnen er en 70 kilos hvit mann

For de som jobber med syke, gamle kvinner vet vi at mange av dem overmedisineres, fordi mange legemidler er testet ut på standardpasienten: en 70 kilos hvit mann, og doser ikke forholder seg til kjønn, bare kroppsvekt, skriver Johanne Sundby, Berit Schei og Elisabeth T. Swärd. 

Portrett av en kvinne

MER KJØNNSUNDERVISNING: Vi tror ikke at menn og kvinner skal bli helt like, det er ikke det samme som likestilling. Likestilling i medisin er å få bygget opp en medisinsk tilnærming som ser ulikhetene, forholder seg til dem, og tilpasser behandlingen til behovet, skriver Johanne Sundby sammen med medforfatterne Brit Schei og Elisabeth T. Swärt. 

Foto: Ola Gamst Sæther

K R O N I K K

Kjønnsperspektivet i helseprofesjonsutdanningene undervises usystematisk, tilfeldig eller ikke i det hele tatt. Helsearbeidere har for liten kunnskap om kjønnsforskjeller i sykdomsbyrde, risikofaktorer og behandlingstilbud. Dette får betydning for hvordan vi utvikler persontilpasset behandling,

Ny rapport om undervisning i kjønn og helse

Det er nylig kommet en rapport om undervisning – eller mangel på undervisning – om kjønnsperspektiv på helse i helseprofesjonsutdanningene (1). Den viser at våre kommende helsearbeidere ikke lærer nok om kjønn og kvinnehelse. Helsearbeidere som skal diagnostisere, behandle, utøve sykepleie, fysioterapi, vernepleie og psykisk behandle deg, din mor, din søster, og mormor har for det meste en mal å gå etter, og den er «ukjønnet» eller i verste fall basert på erfaringer med menn, og menns helse er ofte brukt som norm for hele befolkningens helse. Det er klare historiske årsaker til dette, blant annet at det på grunn av Thalidomidskandalen er utført mindre forskning på kvinner og medikamenter, enn på menn og medisiner. Dette er mildt sagt bekymringsfullt.

Kjønnede ulikheter

Kvinner og menn er faktisk ulike, både biologisk og sosialt. De som driver med idrett, vet utmerket godt at man som oftest ikke kan la menn og kvinner konkurrere likeverdig mot hverandre –  nesten alltid kommer kvinnene til kort i idretter som handler om styrke og hastighet. Vi, som er utdannet i medisin, kan både anatomi, fysiologi og samfunnsmedisin, vi vet at det ikke går an å «skifte kjønn» på cellenivå, selv om vi kan manipulere fysiologien og endre anatomien kirurgisk. Likevel behandler vi ofte syke menn og kvinner som «folk», «personer», «mennesker» med «en størrelse som passer alle» Vi vet bedre, når vi nå skal lage persontilpasset medisin må vi ta høyde for pasientens, kjønn alder og yrke. Men for de av oss som er utdannet i medisin og helse de siste 50 årene - og før det - har dette ikke vært pensum.

Kvinner og menn har mange forskjellige helseutfordringer. Menn har en overdødelighet i alle aldre. Menn dør av litt andre årsaker enn kvinner, selvmord og ulykker inkludert, og menn dør tidligere av sine hjerteproblemer. Menn dør også litt hyppigere av korona-virus-infeksjon. Menns mentale problemer har en tendens til å manifestere seg i adferd; mange flere menn med psykiske problemer blir voldelige, drikker for mye alkohol, røyker, ruser seg på andre ting, kjører for fort, selv om det finnes mange andre uttrykk for å ikke ha det bra. Menn får litt mer kreft enn kvinner, mest prostatakreft, kreft i urinveier, tarm og lunger. Kvinner får oftere brystkreft og føflekk-kreft, har mer revmatisme, blir oftere sykemeldte og uføre, har mer angst og depresjon, får slag i eldre alder, og lever lenge med mange kroniske sykdommer og lidelser, og dør av hjerte- og karsykdommer ofte med andre symptomer enn menn (2).

Det er viktig å vite når man bør ta hensyn til kjønn i medisinen. For eksempel ved brystkreft; det at dette rammer kvinner så hyppig, og at de mennene som får det, ofte har feil i hormonbalansen, viser oss at kvinnelige hormoner betyr noe for utviklingen av denne kreftformen.

Det at menn oftere enn kvinner dør i trafikkulykker, især med motorsykkel, betyr at man må rette forebyggingen inn mot den risikoatferden som er mest relevant for menn. For de som jobber med syke, gamle kvinner vet vi at mange av dem overmedisineres, fordi mange legemidler er testet ut på standardpasienten: en 70 kilos hvit mann, og doser ikke forholder seg til kjønn, bare kroppsvekt.

Dokumentert kunnskap om kvinner, menn og helse

Det har kommet ut noen relevante rapporter om kjønnsforskjeller i helse. banebrytende var NOU som het Kvinners helse i Norge, og som kom i 1999 (3). Gruppen ble ledet av Johanne Sundby, som samlet mye kunnskap både om biologiske, atferdsmessige og sosiale ulikheter mellom menn og kvinner i Norge.  Noen dilemmaer er for eksempel kvinner og menns ulike forankring i arbeidslivet, som til nå har ført til høyere grad av sykemelding og uføretrygd hos kvinner. Arbeidsgruppen så på konsekvensene av partnervold og diskuterte reproduksjon og helse. Det ble etterlyst også mer kunnskap om kjønnsulikhet i helse, og krav om at både kvinner og menn skulle  inkluderes i all medikamentutprøving.  Mange medikamenter er ikke prøvd ut på unge kvinner, fordi man er redd for fosterskader. Men nå er det aktuelt også fordi mange kronisk syke kvinner ønsker å gjennomgå graviditet og vil vite hva de skal gjøre med medisinene sine. Dette er et dilemma som må løses.

I kjølvannet av NOU-en har det kommet flere gode lærebøker om temaet, men de er ikke pensum (4,5,). I den siste læreboken i Samfunnsmedisin – som skal være pensum - er ikke kjønn og helse viet noe eget kapittel eller spesifikk eller eksplisitt omtale (6)).

Ikke så mange av tiltakene i NOU-en ble fulgt opp, men vi fikk Nasjonalt kompetansetjeneste for kvinnehelse, i dag Nasjonalt forskningssenter for kvinnehelse, ved OUS, og et professorat (NTNU) besatt av Berit Schei . Flere har etterlyst en ny NOU og endelig har Regjeringen nå gitt positive signaler om dette.

I 2018 ble det utgitt en ny rapport, denne gangen i et samarbeid mellom Norske Kvinners Sanitetsforening, Kilden i Forskningsrådet, og noen forskere (7). Hva vet vi om kvinners helse. I mellomtiden ser det ut at de to-tre stillingene som har jobbet spesifikt med nasjonal og global kvinnehelse ikke videreføres når de som har professoratene nå går av med pensjon. Altså får vi færre, ikke flere slike stillinger.

Et område som trengte større fokus, har vist seg å være undervisning i kjønn og helse i helseprofesjonene. Det er fremdeles svært lite eksplisitt undervisning om kjønnsforskjeller i de ulike profesjonene, og i legestudiet; innen de ulike fagene. Det undervises i sosiale ulikheter, det undervises i mangfold, migranthelse og transseksualitet. Men systematisk undervisning om ulikheter mellom mann og kvinne finner nesten bare sted når det handler om reproduksjon. Eller: når det er noen ildsjeler, som professorer i kvinnehelse, som selv setter det på dagsorden. Krav om at pensum skal ta dette opp finnes ikke. Ofte fremmes slike krav av kvinnelige kollegaer. Men vi ser at selv om mange studenter i medisin er jenter, har det med kjønnsulikheter ikke gjennomsyret pensum, og kvinnelige leger sitter fremdeles ikke i mange av toppstillingene på fakultetene.

Hvordan kan man sikre at undervisning om ulikhet også snakker om kjønn?

Er dette noe man skal gjøre noe med? Naturligvis, - Vi går glipp av ikke bare viktig kunnskap, men nødvendig viten om vi ikke gjør det. Ytterste konsekvens kan være feil behandling og kanskje død for noen. Rapportene nevnt over viser at kvinner søker allmennlege og førstelinjetjenester mer enn menn, ofte også på vegne av sine menn. Kommunikasjon mellom lege og pasient endrer karakter dersom lege, eller pasient, er kvinne. Menn kommer fortere til akutt livreddende behandling i sykehus ved hjertelidelse. Vi vet altså at helsevesenet behandler menn og kvinner ulikt, selv om likeverdighet er en norm vi streber etter, eller er pålagt. Vi vet at det forekommer feil behandling fordi symptomer og funn er forskjellige for menn og kvinner for en rekke sykdommer.

Vi vet også at den type undervisning og refleksjon vi etterspør, må basere seg på ny forskning og evidens. Vi vet at forskningsfinansierings-kilder som Forskningsrådet faktisk stiller krav til inkludering av både menn og kvinner. Likevel er det Sanitetskvinnene og ikke Forskningsrådet som finansierer kvinnehelse-forskningen mest. De har et fond som eksplisitt fremmer forskning om kvinners helse, som det eneste i landet. Vi mener man må komme med et pålegg fra de som setter krav til pensum; Nokut, fakultet, institutt. Vi mener man bør øremerke noen stillinger til å fremme dette feltet. Vi tror det må utvikles bedre faggrunnlag og pedagogiske metoder.

For tiden er helseprofesjonsutdanningene i Norge i en omstillingsprosess. Det er blitt fastsatt en felles rammeplan for alle helse- og sosialfagutdanninger (RETHOS) og nasjonale retningslinjer for hver enkelt helse- og sosialfagutdanning. Disse trer i kraft fra studieåret 2020–2021, så tiden er overmoden også her til å gjøre endringer.

Vi tror ikke at menn og kvinner skal bli helt like, det er ikke det samme som likestilling. Likestilling i medisin er å få bygget opp en medisinsk tilnærming som ser ulikhetene, forholder seg til dem, og tilpasser behandlingen til behovet. Da må man «kjønne» forskningen og undervisningen.

Referanser

 

  1. http://kjonnsforskning.no/nb/2020/04/kan-helsepersonell-nok-om-kvinnehelse
  2. Hva vet vi om kvinners helse http://kjonnsforskning.no/sites/default/files/rapporter/kvinnehelserapport_final_150518_med_isbn.pdf

3) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-13/id141704/

4) Schei B, Bakketeig B. Kvinner lider, menn dør. Kjønnsperspektiver i Samfunnsmedisin. Oslo: Gyldendal akademisk 2007

5) Austveg. B. Kvinners helse på spill. Oslo: Universitetsforlaget 2006

6) Nylenna M. Samfunnsmedisin på norsk. Oslo: Gyldendal 2019

7) http://kjonnsforskning.no/sites/default/files/rapporter/kvinnehelserapport_final_150518_med_isbn.pdf

 

 

 

Emneord: Kvinne- og kjønnsforskning, Medisin, Utdanning, Undervisning Av professor Johanne Sundby, UiO, professor Berit Schei, NTNU og seniorrådgiver Elisabeth T. Swärd, Norske Kvinners Sanitetsforening
Publisert 18. mai 2020 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere