DEBATT: Enhetsuniversitetet?

Universitetet i Oslo er summen av sine mange enheter. Hva blir så igjen av UiO, om det gjemmer bort disse enhetene?

STANDARDISERING: Dette kan kanskje virke som en sær ting å henge seg opp i, men jeg mener websidene er et uttrykk for en mer generell måte å tenke om forskning og universitetet på, skriver Kristian Bjørkdahl.

Endringer er ofte helt nødvendige, og selv der hvor de ikke er det, fører de ofte noe godt med seg. Men så finnes det også noen tilfeller der endringene drives frem av et innbilt behov eller et forestilt gode, og hvor den faktiske virkningen følgelig er negativ – hvor endringen er kontraproduktiv for virksomheten det er snakk om.

Når forskningssektoren i løpet av de siste par tiårene har sett en tendens til standardisering – altså at prosedyrer og krav og begrunnelser og virkemåter og vurderingsverktøy gjøres likere på tvers av fag – så har vi å gjøre med en endring i den sistnevnte kategorien. Standardisering er simpelthen ikke et gode for forskningen. Det finnes helt sikkert unntak fra denne regelen, men stort sett er standardisering et irrelevant, men ofte ødeleggende, utslag av sentralstyring som går på bekostning av de enkelte enhetenes – og dermed de enkelte fagenes – anledning til å utforme sin virksomhet slik at den passer til nettopp dem.

Jeg har lyst til å snakke om ett av mange utslag av standardisering ved Universitetet i Oslo, nemlig websidene. Dette kan kanskje virke som en sær ting å henge seg opp i, men jeg mener websidene er et uttrykk for en mer generell måte å tenke om forskning og universitetet på. UiOs websider er med andre ord pars pro toto for standardiseringstendensen som sprer seg også ellers.

Over en del år har altså UiOs websider blitt standardisert via forordninger fra sentralt hold. Fra en situasjon der enhetene i større grad sto ansvarlig for sine respektive websider, og hvor de dermed sto friere til å utforme dem, har UiO gradvis «luket ut» slike lokale websider, slik at det i dag knapt finnes noen igjen. Museene og samlingene skiller seg stadig noe ut fra resten, men selv disse sidene er bare varianter; så vidt jeg har kunnet oppdage ved en halvsystematisk gjennomgang, er det kun Baroniet Rosendal som opererer med et helt annet design.

Nå skal det sies at UiOs websider i sin nåværende forfatning gir opphav til en hel katalog av klager. Man kunne for eksempel trekke frem at de, med sin fengselsaktige palett av svart, hvit, mørkegrå og dyp rød, ikke akkurat fremstår særlig innbydende. Avskrekkende er nok et mer dekkende ord. Var det noen som sa «studentrekruttering»? UiOs websider gir meg grunn til å tvile.

Design og farger til side, det som er viktigere er at den mal-baserte tilnærmingen UiO har valgt er nettopp så, vel, mal-basert. Enhetene ved UiO er på svært mange måter ekstremt forskjellige. Hva og hvor mye har egentlig Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) til felles med Senter for skalerbar datatilgang i olje- og gassindustrien (SIRIUS), og hva har de begge til felles med Institutt for medisinske basalfag eller Pluricourts – Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet? Noe, utvilsomt, men slett ikke nok til at de skal måtte presentere seg for omverdenen på helt samme måte.

Denne standardiseringen er for det første ganske irriterende: Ofte vil man vil lage websider som ikke passer inn i malen, men all den tid opplegget er nettopp mal-basert, må alt inn i malen uansett. Dette dreper kreativitet og mangfold, og det begrenser enhetenes handlingsrom for å drive effektiv forskningsformidling. Fordi UiO har bestemt at vi må kommunisere med den nevnte fengselspaletten, så vi simpelthen det, selv om vi skulle mene at noe annet ville egne seg bedre. For ordens skyld: Ofte mener vi at noe annet ville egne seg bedre.

Det som dog virkelig burde gi grunn til bekymring er ikke malen som sådan, men det synet på forskning og på universitetet som den mal-baserte tenkningen hviler på, nemlig at «Vitenskapen» eller «Universitetet» er én samlet institusjon, som kan og bør fremstå med ett ansikt utad. Men i den grad vi forteller oss selv og andre at de ulike fagene og enhetene ved et universitet som UiO er én størrelse, forstiller vi oss. Det gir et direkte galt bilde av hvordan universitetet fungerer. «Og hvordan fungerer det?», spør man kanskje. Jo, det fungerer på en hel drøss med forskjellige måter! Og det er dette standardiseringsiveren glatter over og gjemmer bort.

På UiOs websider glattes og gjemmes mangfoldet også på en annen, helt konkret, måte, nemlig ved at det knapt er mulig å finne de enkelte enhetene på UiOs hjemmeside. Som et lite eksperiment forsøkte jeg, og mislyktes. I alle fall en god stund. Det krevde ordentlig innsats å finne frem til de enkelte institusjonene som utøver kjernevirksomheten ved UiO. Jeg forsøkte først å klikke på fanen «Forskning», da jeg synes det virket som en nærliggende inngang til, vel, forskningen ved UiO; men med unntak av noen fremragende sentre og tverrfakultære satsninger, kom man der ikke videre til enheter eller fag. Videre lette jeg meg i hjel både i toppmeny og bunnmeny, men fant ikke noe sånt som «fakulteter» eller «institutter» eller «enheter» eller «fag». Så, til slutt, oppdaget jeg det. Et stykke ned på siden, i en smal kolonne med fire linjer under overskriften «Enheter», fantes en lenke: «Fakulteter, institutter og sentre». Jo, det er altså mulig å finne informasjon om enhetene ved UiO på UiOs websider, men det er ekstraordinært vanskelig og krever stor grad av konsentrasjon og stå-på-vilje.

Én liten linje – tre små ord – på websidens forside er altså alt man rydder til enhetene som utøver forskningen ved UiO, og dette formelig drukner i annen informasjon. Slik jeg ser det, er dette et talende bilde på hvordan standardiseringsiveren undertrykker det mangfoldet som preger forskningen generelt og Universitetet i Oslo spesielt. Dette banale eksempelet kan leses som et uttrykk for en mer generell mangel på respekt for enhetene, et uttrykk for troen på at forskning meget godt kan standardiseres og sentralstyres.

Men slik standardisering fører verken til bedre forskning eller til bedre forskningskommunikasjon – og selv om den i dette tilfellet nok er motivert delvis av en ambisjon om studentrekruttering, tviler jeg altså sterkt på at man engang oppnår det. Standardiseringen begrenser isteden enhetenes handlingsrom; den gjør at enhetene ikke kan fremstille sin forskning og undervisning slik de mener den bør fremstilles.

Det er verdt å huske på at institusjonen Universitetet i Oslo ikke er noe mer enn summen av sine mange enheter. Hva blir så igjen av UiO, om det gjemmer bort disse enhetene?

Av Kristian Bjørkdahl, postdoktor ved SUM og kandidat til UiO-styret
Publisert 16. mai 2019 12:03 - Sist endret 16. mai 2019 16:24

Ja til omkamp om dette!  Glimrende målsetting for en i UiOs styre.

Dessverre vedtok dagens UiO-styre retningslinjer for SFFene om et FELLES webregime - tross innspill fra SFFene til rektoratet om akkurat dette,  - kanskje kan vi få til en omkamp! Men jeg håper dette ikke blir en kampsak mellom styrekandidatene?  

Noen forskningsmiljøer, deriblant ERC-prosjektene får mer armslag for web-design. En grunn kan være at universitetsadministrasjonen vet at ERC-forskere kan flytte prosjektet -og pengene - dersom vertsinstitusjonen ikke ivaretar dem godt nok...

https://link.springer.com/article/10.1057%2Fs41304-018-0164-9 

tenk om resten av forskerne kunne være like heldige...

Andreas Føllesdal, Co-Director PluriCourts, PI ERC AdG MultiRights

Andreas Føllesdal - 16. mai 2019 13:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere