KRONIKK: En svart dag for Helgeland. Men" vi står han av!"

For sentraliseringspolitikerne, med Høyre i spissen, er en universitets- eller høgskolecampus i et lite kystsamfunn ved polarsirkelen betraktet som en anomali, en irregularitet i forhold til byenes selvsagte dominans. Sånt gjelder det å fjerne, skriver Uniforumskribent Sigurd Allern.

OM NESNA: Å akseptere en slik sentralisering under dekke av respekt for universitetenes autonomi er en politisk ansvarsfraskrivelse, skriver Uniforumskribent Sigurd Allern. 

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Solberg-regjeringa fikk det dessverre som den ville i Stortinget; et lojalt flertall fra H, FrP, V og KrF stemte tirsdag 12. november ned alle forslag fra opposisjonspartiene for å sikre fortsatt lærerutdanning på Nesna og sykepleierutdanning i Sandnessjøen. Heldigvis er ikke siste ord sagt. ”Vi står han av” er et flott nord-norsk uttrykk. Evnen til å overvinne problemer gjelder ikke bare i forhold til værgudene, men også når det herjer andre stormer. Overmakt kan takles når et kollektivt ”vi”  går sammen, og tida kan tas til hjelp. Distriktsopprøret mot utdannings- og sykehusnedlegging har fått kontante svar både gjennom Folkeaksjonen og bunadsgeriljaen. Og det er under to år til neste Stortingsvalg.

En velkjent metode i utdanningssektoren er å gi rektorer og styrer ”politiske signaler”

Representanter for det politiske flertallet på Stortinget, med Høyres Marianne Synnes Emblemsvåg i spissen, argumenterte i debatten tirsdag med at Stortinget ikke kan eller bør røre ved Nord universitets vedtak ut fra respekt for universitetenes og høgskolenes institusjonelle frihet. Opererer universitetene i det tomme rom? Det er nesten rørende å høre en så høystemt, virkelighetsfjern tale, spesielt med tanke på statens makt over tildelingsbrev, ressurser, instrukser og styreoppnevning. Departement og fagstatsråd kan som kjent også gripe inn med andre virkemidler. En velkjent metode i utdanningssektoren er å gi rektorer og styrer ”politiske signaler”, som da Nybø i vår varslet Nord-rektoren om at nedlegging av sykepleierutdanningen i Namsos ikke ville bli politisk akseptert. Protestene fra Trøndelag var for sterke, og Venstre-lederen Trine Skei Grande likte dårlig at Nords ”autonomi” skulle gå ut over hennes eget hjemfylke. Selv Nords rektor Hanne Solheim Hansen, som virker spesielt tungnem i politiske spørsmål, forstod nødvendigheten av å ta hensyn til dette. Autonomi-ideologene i regjeringspartiene hadde heller ikke noe imot inngrepet.

Det er illustrerende for hulheten i argumentet om institusjonell frihet at regjeringspartiene tirsdag også avviste forslag om å gi andre universiteter eller høgskoler enn Nord universitet oppdrag, ressurser og muligheter til å ivareta regionens behov for høyere utdanning. Truer det også Nord universitets selvstendighet at andre institusjoner bes rydde opp i ruinene?

At statsråd Nybø i juni valgte å gripe inn mht. Namsos, men å ikke gripe inn mot nedlegging av Campus Nesna og studiestedet Sandnessjøen, hadde utelukkende politiske årsaker. For sentraliseringspolitikerne, med Høyre i spissen, er en universitets- eller høgskolecampus i et lite kystsamfunn ved polarsirkelen betraktet som en anomali, en irregularitet i forhold til byenes selvsagte dominans. Sånt gjelder det å fjerne. I visse utdanningspolitiske miljøer i Oslo var den tidligere Høgskolen på Nesna baktalt i årevis: svakheter ble framhevet, alle styrker ble systematisk underkjent. Høgskolens fremste rolle og samfunnsbidrag, å skaffe kvalifiserte lærere til nord-norske distrikter med omfattende lærermangel, ble tillagt liten vekt. At Høgskolen i Nesna rundt årtusenskiftet fikk anledning til å opprette en desentralisert sykepleierutdanning i Sandnessjøen hang sammen med datidas politiske styrkeforhold. Bondevik I var en sentrumsregjering der Høyre ikke var med, og i statsråd Jon Lilletun (KrF) fant høgskolen på Nesna en viktig alliert.

Fusjonsavtalen, som brakte Høgskolen i Nesna inn under det nye Nord universitet, skulle ”på papiret” sikre at alle de etablerte studiestedene ble styrket gjennom samarbeid. I stedet startet universitets ledelse en systematisk nedbygging av tilbudene på Helgeland. Målet var å sentralisere ressursene, først og fremst til beste for miljøene i Bodø og Levanger. Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen ble begynt ”utfaset” fra og med 2016 gjennom et nei til opptak av egne, nye studenter, det skjedde til og med uten styrebehandling. Campus Nesna ble også raskt vingeklipt, og nedbygging av Studentsamskipnadens tilbud på Nesna gjorde situasjonen vanskeligere for studentene. Nedbyggingen var en kalkulert strategi, og ingenting tyder på at Kunnskapsdepartementet hadde noe imot utviklingen. Styrevedtaket i juni 2019 var en oppfølging av en prosess som hadde pågått lenge. I dag ser likvidering av Nesna – både som studiested og lokalsamfunn – nærmest ut til å ha blitt en prestisjesak for regjeringa.

Å akseptere en slik sentralisering under dekke av respekt for universitetenes autonomi er en politisk ansvarsfraskrivelse

Dette er imidlertid en sak der siste ord ikke er sagt, heller ikke i Stortinget. Utdanningskrisa på Helgeland vil bli en sentral sak i den kommende valgkampen, ikke bare i Nordland. De prinsipielle problemstillingene har nasjonal betydning. Universitetsstyrene kan komme til å oppfatte regjeringas politikk som et frikort til en liknende sentralisering. Framstøt for nedlegging av campuser og studiesteder er ventet i flere fylker og regioner. Å akseptere en slik sentralisering under dekke av respekt for universitetenes autonomi er en politisk ansvarsfraskrivelse.

Studentene som allerede er tatt opp på Campus Nesna krever å få fullføre sine samlingsbaserte studier på dette studiestedet. Helgelands kommuner og regionråd, samt Nordland fylke, arbeider for lengst med en kartlegging av nye muligheter til reetablering av høyere utdanning på Nesna og andre deler av Helgeland. Alle partier på Stortinget vil foran de kommende landsmøtene bli konfrontert med problemstillingene. Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland er klar til nye aksjoner og demonstrasjoner, både med og uten bunad.

Kort sagt, kampen mot sentraliseringspolitikken fortsetter og Nesna vil forbli et symbol for denne kampen fram til stortingsvalget i 2021.

 

                          

Av Sigurd Allern, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 13. nov. 2019 02:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere