Røvertidsskrifter og annen akademisk svindel

At internasjonal publisering tillegges stor vekt er utmerket, men det forutsetter også at tidsskriftenes evne og kapasitet til en kritisk fagfellevurdering finnes og at den øker i pakt med behovet. Det er ikke selvsagt, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern i denne kronikken.

MANGELVARE: I jungelen av tidsskrifter kan kompetente og villige bedømmere raskt bli en mangelvare, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Det finnes mange former for akademisk svindel. Aftenposten publiserte i sommer en utmerket reportasje om et slikt fenomen; de internasjonale røvertidsskriftene. Dette er publikasjoner som uten seriøs fagfellevurdering og mot et passende gebyr tilbyr kjapp publisering og open access. Samme dag som jeg skriver dette, fikk jeg en epost fra et online-tidsskrift med navnet ”Global Media Journal”. Der heter det, lett innsmigrende, at redaksjonen vil bli svært glad om ”an eminent person like you” vil bidra med et eller annet. De lover både fagfellevurdering fra fremragende eksperter og en redaksjonell avgjørelse innen to uker. Bare det!

Jeg har i sju år – forgjeves – krevd å bli strøket fra denne listen

     Verre enn verst: I en annen publikasjon i samme tvilsomme klasse, ”Journal of Mass Communication and Journalism” (utgitt av OMICS International), vil du finne mitt navn blant de 70 akademikerne fra ulike deler av verden som står listet opp i ”redaksjonsrådet”. Jeg har i sju år – forgjeves – krevd å bli strøket fra denne listen, men ingen henvendelser til redaktørene besvares. En kollega fra Göteborgs universitet har lidd samme skjebne. Dette OMICS-tidsskriftet krever 955 Euro per publisert artikkel.  

            Det finnes – også i Norge – eksempler på at seriøse forskere har gått på limpinnen og betalt for publisering i obskure tidsskrifter av denne typen. De kritiske presseoppslagene er forhåpentligvis en vekker for flere. Jeg tror uansett at denne typen svindel med kjapp og falsk fagfellevurdering er et nokså begrenset problem her hjemme. Publiseringspresset er stort, men det handler først og fremst om å få artikler antatt i tidsskrifter som utgis av store, internasjonale forlag og er ”poenggivende” i tellekantsystemet. Her vil standard praksis være at artikler som sendes inn, ikke bare vurderes av ansvarlige i redaksjonen, men også bedømmes og kritiseres av minst to anonyme fagfeller. Denne prosessen kan gå gjennom et par runder og kan derfor være tidkrevende.

            Dessverre vet vi av erfaring at heller ikke dette er en garanti mot at forskningsjuks belønnes med publisering. I praksis bygger fagfellesystemet ikke bare på kritisk lesning, men også på tillit til at forfatterne er seriøse forskere og ikke har manipulert grunnlagsmaterialet. Ett av de mest beryktede eksemplene på datafusk fra norske forskere er en artikkel i det renommerte medisinske tidsskriftet Lancet i 2005, der det ble hevdet at bruk av vanlige smertedempende midler øker risikoen for å dø av hjerte- og karsykdommer. Hovedforfatteren var odontologen Jon Sudbø, men han hadde 13 medforfattere med på laget. Noen måneder etter publiseringen avslørte andre norske forskere som var skeptiske til datagrunnlaget og resultatene, at Sudbø hadde jukset med materialet. Artikkelen måtte trekkes. Senere undersøkelser viste at samme mann hadde jukset med data i en rekke tidligere publiserte, vitenskapelige artikler.

Et tiår senere ble Karolinska Institutet i Sverige rystet av Macchiarini-skandalen. Den hadde mange ingredienser, men en av dem var at den headhuntede italienske ”stjernekirurgen” hadde forfalsket og forskjønnet sine forskningsresultater. Karrierehensyn, prestisje og jakt på oppsiktsvekkende forskning i ”Nobelpris-klassen” hadde satte den kritiske dømmekraften til side.

Men det store omfanget av fagfellebedømminger som dette krever, er blitt et strukturelt problem

            At internasjonal publisering tillegges stor vekt er utmerket, men det forutsetter også at tidsskriftenes evne og kapasitet til en kritisk fagfellevurdering finnes og at den øker i pakt med behovet. Det er ikke selvsagt. Svært mange av de seriøse, internasjonale tidsskriftene publiseres under paraplyen til et av de store, internasjonale forlagskonsernene, og fagfellevurderingen bygger i stor grad på frivillig, ulønnet deltakelse. Standardkravet er selvsagt at den som vurderer andres akademiske arbeid, selv har disputert på det aktuelle fagområdet, kan vurderes som en ekspert på feltet og selv bare er villig til å bedømme artikler der hen kan innestå for at fagkompetansen strekker til. Men det store omfanget av fagfellebedømminger som dette krever, er blitt et strukturelt problem. Å lese, evaluere og formulere kritiske innspill til en fagartikkel tar av egen forskningstid. Mange må ofte takke nei til et nytt oppdrag, eller påta seg oppgaven litt halvhjertet. I jungelen av tidsskrifter kan kompetente og villige bedømmere raskt bli en mangelvare.

            Det er heller ikke gitt at de internasjonale forlagene – som tjener grovt på å utnytte forskernes ”gratisarbeid” (det meste er finansiert via offentlige budsjetter) – utøver noen skarp kontroll med kvaliteten i de mange tidsskriftene som utgis. Den avhenger i stor grad av redaktørenes kompetanse og seriøsitet, tidsskriftets ressurser og evnen til å finne kvalifiserte bedømmere. En av farene ved dagens masseproduksjon av artikler er jo at det etableres stadig flere små tidsskrifter som representerer nettverk av forskere som interesser seg for det samme, har identisk syn på hva som er en gangbar artikkel, og der fagfellevurderingen i praksis organiseres som ”kompistjenester” innenfor begrensete fagmiljøer. Det åpner lettere for forskningskorrupsjon og juks.

             Innen humaniora var Sokal-affæren i 1996 en provokativ påminnelse om hvor galt det kan gå når en tidsskriftredaksjon mangler kompetanse til å vurdere det faglige innholdet i en artikkel, men aksepterer nonsens hvis det ”ser kompetent ut” og har en litteraturgjennomgang som er smigrende for redaksjonsmiljøet. Artikkelen, ”Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity”, ble publisert i det postmoderne tidsskriftet Social Text, og forfatteren, fysikkprofessoren Alain Sokal ved New York University, offentliggjorde umiddelbart etter publiseringen at artikkelen var en bløff. I det aktuelle tilfellet hadde redaktørene falt pladask for påstanden om at også tyngdekraften er en sosial og lingvistisk konstruksjon. Provokasjonen vakte samtidig etisk debatt: er det riktig å svindle tidsskriftredaktører? Jeg deler oppfatningen at det noen ganger er nødvendig å akseptere slike provokasjoner, gitt at kortene etterpå vises åpent. Innen postmoderne varianter av cultural studies var rommet for kunnskapsrelativisme og ideologisk tåketale blitt så stort at det var nødvendig å vise at keiseren var naken.

            En mer omfattende forskningsbløff av samme type er nylig gjennomført av online-magasinet Areo (https://areomagazine.com/about/) og presentert gjennom en lengre feature-artikkel. De tre forfatterne (Helen Pluckrose, James A. Lindsay og Peter Bohassian) redegjør der for et prosjekt hvor de har testet fagfellebedømmingen i en rekke tidsskrifter innen områder som kvinne-, feminisme- og seksualitetsstudier, etnisitets- og rasestudier, fedmestudier og sportsstudier. Tidsskriftene regnes som seriøse på sitt felt og utgis av forlag som Taylor & Francis, Springer og Sage. Av 20 bløffartikler ble 7 antatt, og fire av dem ble publisert før svindelen måtte avsløres. 7 artikler var fortsatt under bedømming, mens 6 ble refusert. Ett av de publiserte bidragene hadde tittelen ”Human Reactions to Rape Culture and Queer Performativity in Urban Dog Parks in Portland, Oregon” og var skrevet av den fiktive forskeren ”Helen Wilson, PhD., Portland Ungendering Research (PUR) Initiative”. Tidsskriftet som lot seg lure heter Gender, Place and Culture. A Journal of Feminist Geography, og utgis av Taylor & Francis. Redaktøren ble så begeistret for denne fantasirike artikkelen om hva vi kan lære av vårt syn på voldtekter av oppressed dogs at artikkelen ble framhevet og presentert som et ledende bidrag i samband med tidsskriftets 25-årsjubileum i 2018. Den er nå trukket.

            En annen publiseringssuksess var ”Going in Trough the Back Door: Challenging Straight Male Homohysteria and Transphobia through Receptive Penetrative Sex Toy Use”, publisert i Sexuality & Culture (Springer). Artikkelen er bygd på fiktive, ”kvalitative intervjuer” med et dusin personer (funnet etter ”snøballprinsippet”) om dildobruk i ulike kroppsåpninger. Artikkelen lever samtidig opp til alle formelle forventninger om hvordan et referansetungt, vitenskapelig bidrag skal se ut. Malen følges strikt. ”Forskningsdataene” (intervjustudien) er en tynn suppe, men forfatterne har lagt stor vekt på å finne et stort antall litteraturreferanser som viser at de behersker ”fagfeltet”. Det var tydeligvis nok.

            Muligens vil noen reagere på at tidsskriftet har prioritert å ”henge ut” områder som forbindes med feministiske og lett venstreorienterte miljøer, men personlig syns jeg provokasjonen er utmerket. Skyt ikke budbringeren, ta heller talerens ord som en advarsel og ta det som en spore til å renske bort ideologisk styrt kvasiforskning. Det vil tydeligvis heller ikke skade at redaksjonene sjekker om forfatterne og forskningsmiljøene som oppgis, fins andre steder enn i den virtuelle verden.

Av Sigurd Allern, professor emeritus ved Universitetet i Oslo
Publisert 18. okt. 2018 17:37 - Sist endra 18. okt. 2018 17:43

"A few first rate research papers are preferable to a large number that are poorly conceived or halffinished. The latter are no credit to their writers and a waste of time to their readers."  —Claude Shannon (1916-2001)

tgs@ntnu.no - 22. okt. 2018 09:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere