- Å tenke og tale fritt er å risikere å vekke anstøt

Krenkende handlinger, særlig i maktrelasjoner, må sanksjoneres. Men hvilke sider ved det menneskelige som kan uttrykkes i sang, tale og skrift må ikke innskrenkes, skriver arkeologiprofessor Dagfinn Skre.

Rektoratet ser det åpenbart som sin oppgave å beskytte studenter mot anstøtelige opplevelser, og noen har tydeligvis klaget over at Gaudeamus igitur ble sunget i fjor, konstaterer arkeologiprofessor Dagfinn Skre. På bildet er han på feltarbeid på kongsgården på Avaldsnes. (Arkivfoto)

Foto: Martin Toft
I Uniforum 20.8. begrunner rektoratet sin avgjørelse om å utelate Gaudeamus igitur fra programmet ved årets velkomstseremoni. I lys av en trakasseringssak ved et annet universitet, og i tråd med et sterkt ønske om å «motta unge studenter på en måte som innbyr til trygghet og inkludering», har man valgt å «gjøre en større innsats for å komme problemene [med seksuell trakassering] til livs». Jeg vil gjerne få kommentere to sider ved redegjørelsen: det jeg betrakter som infantilisering av studenter, og nødvendigheten av å romme det anstøtelige.
 
 
Rektoratet ser det åpenbart som sin oppgave å beskytte studenter mot anstøtelige opplevelser, og noen har tydeligvis klaget over at Gaudeamus igitur ble sunget i fjor – vi får ikke vite hvor mange. Ved å imøtekomme klagen (-e?) har rektoratet lagt seg på en uheldig linje. Dersom universitetets mange sangkor skal etterleve rektoratet oppfatning om at det ikke er god tone å synge tekster som «styres av et mannlig blikk og som med merkbart velbehag henvender seg til kvinner», må de gå nøye gjennom sitt repertoar før de opptrer på tilstellinger ved UiO.
 
Fra Bellmans Fredmanns Epistel 2 vil uten tvil første vers måtte utgå: «Kära Syster, hej! Svara inte nej, Svara ja så bli vi glada». For ikke å snakke om Epistel 72; den bør nok overhodet ikke synges. 
 
Tekster som uttrykker velbehag ved det motsatte kjønn er temmelig vanlige i sangskatten fra renessansen til i dag. Mens vellysten hos Bellman er eksplisitt, er den oftest, som påpekt av Roggen og Mollestad for Gaudeamus igiturs vedkommende (Uniforum 17.8.), tilslørt i mer og mindre dulgte tvetydigheter. Kan vi se frem til flere kanoniske fortolkninger av tvetydige tekster fra rektoratets side?
 
Er det virkelig universitetets oppgave å beskytte studentene mot hva et lite (?) mindretall måtte finne anstøtelig? Er oppgaven ikke snarere å folde ut det menneskelige i all dets skjønne og uskjønne mangfoldighet, og forsyne studentene med de intellektuelle ferdigheter og verktøy de trenger for å analysere, forstå, og ta stilling? Vil vi uteksaminere modne og kloke mennesker som kjenner verden, seg selv og sine grenser, eller vil vi at de skal være uforberedt på et yrkesliv, kanskje internasjonalt, som ikke nødvendigvis deler rektoratets oppfatning av hva som er god tone?
 
Å tenke og tale fritt er å risikere å vekke anstøt. Det kan alltid være noen som synes at konkrete forskningsfunn eller en ny vitenskapelig idé er krenkende eller angstprovoserende. Det er åpenbart i de fagene som utforsker menneskets religioner, historie, kultur og samfunn, men gjelder de aller fleste fag. En del biologiske og psykologiske forskningsresultater om kjønnsforskjeller glir ikke friksjonsfritt inn i kjønnspolitiske agendaer. I stedet for å fjerne det man frykter kan vekke anstøt, bør universitetet lære studentene å møte ubekvemme fakta og ideer med analyse og refleksjon, gjerne også med kritikk, men ikke med krenkethet og rop om sensur.
 
Historien er i sitt vesen potensielt anstøtelig – det er en viktig grunn til at man bør kjenne den. Fortiden gjør det klart at dagens normer og skikker ikke er naturgitte, og at den enkeltes forfedre, hvor den enn har levd, for det meste har fulgt helt andre normer og hatt andre livsbetingelser enn dagens. Gjennom tradisjon, bygninger, litteratur og levninger lever fortiden midt iblant oss og gir tidsdybde til tilværelsen. Bevisstheten om at normer og praksiser ikke er tidløse gjør hver enkelt mer beredt til å forsvare de verdier de setter høyt.
 
Rektoratets mål om å forebygge og bekjempe seksuell trakassering fortjener all mulig støtte. Det mest effektive må være å energisk følge opp konkrete saker og dårlige miljøer. Krenkende handlinger, særlig i maktrelasjoner, må sanksjoneres. Men hvilke sider ved det menneskelige som kan uttrykkes i sang, tale og skrift må ikke innskrenkes. Det tjener ikke formålet, og det strider mot universitetets grunnleggende verdier. De verdiene må forsvares iherdig hver dag, særlig av universitetets ledelse.
Emneord: Kultur, Seremoniar, Studentforhold, Akademisk frihet Av Dagfinn Skre, professor i arkeologi, Kulturhistorisk museum, UiO
Publisert 28. aug. 2018 22:37 - Sist endra 29. aug. 2018 10:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere