Medierte politiske skandaler: Det nye normale

De siste nordiske studiene vi har gjennomført viser at omlag halvparten at de politikerne som skandaliseres tvinges til å gå av eller må akseptere andre formelle reaksjoner, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern i denne kronikken.

KOMMER IKKE UNNA: "En politiker som bryter loven kommer ikke unna med å henvise til privatlivets fred, heller ikke når han besøker et horehus i Riga", skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern i denne kronikken.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Hva skaper en moderne politisk skandale? Én betingelse er selvsagt at en politiker eller en politisk institusjon har brutt med normer, regler eller moralske koder som vi allment aksepterer – eller i det minste kan anklages for et sånt overtramp. Men det er ikke tilstrekkelig. Det blir ingen skandale hvis ikke saken – og normbruddet – blir gjort kjent gjennom sentrale nyhetsmedier og rammes inn som en skandale gjennom overskrifter, vinklinger og kommentarer. Skjer ikke det forblir saken bare en potensiell skandale, et overtramp som verken blir kringkastet eller fordømt.

Kraften i #Metoo-opprøret bidro til at det politiske og kulturelle klimaet raskt ble endret

Dette skillet mellom potensielle skandaler og medierte politiske skandaler er viktig å huske når vi diskuterer og tolker hvorfor antallet skandaler øker. Mange av anklagene om seksuelle overgrep som #MeToo-bevegelsen i fjor høst bidro til å bringe opp i lyset, handler jo om handlinger som ligger flere år tilbake i tid. Selv om flere av sakene var kjent av flere innad i partiene, førte dette tidligere verken til anmeldelser, andre mottiltak eller medietips. Kraften i #Metoo-opprøret bidro til at det politiske og kulturelle klimaet raskt ble endret: adferd som tidligere hadde blitt oversett, fortidd eller stilltiende akseptert, ble nå gjort offentlig kjent og fordømt. Det samme har skjedd på andre områder. Lovendringer, for eksempel mot korrupsjon eller kjøp av seksuelle tjenester, har ført at handlinger som før ble sett gjennom fingrene med lettere kritiseres, publiseres og skandaliseres. En politiker som bryter loven kommer ikke unna med å henvise til privatlivets fred, heller ikke når han besøker et horehus i Riga. På samme måte kan også endringer i mediesystemet påvirke omfanget av skandalisering. Med partiavisenes fall forsvant gamle typer av lojalitet mellom redaksjoner og politikere; informasjon som kan bidra til skandalisering regnes i dag som en kommersiell ressurs; skandaleoppslag bidrar til oppmerksomhet og klikk.

Jeg har nylig – sammen med tre andre nordiske kolleger –gjennomført en undersøkelse som viser at insidensen av medierte, nasjonale politiske skandaler i Danmark, Finland, Norge og Sverige stadig øker. I en tidligere studie (Allern, Kantola, Pollack oc Blach-Ørsten, 2012) fant vi i alle land at de medierte skandalene ble langt hyppigere etter tusenårsskiftet. I 1980-89 og 1990-99 var antallet henholdsvis 32 og 33 medierte skandaler, i 2000-2009 økte det til 90. I vår nye undersøkelse som gjelder sjuårsperioden 2010-2016 (Pollack & al, under publisering) har vi registrert 101 nye skandaler, 23 av dem i Norge. I Norge og Sverige har #MeToo-sakene økt antallet ytterligere. Vi kan altså trygt konkludere med at hyppige skandaler er det nye normale. Når det gjelder skandaletyper er normbrudd knyttet til økonomiske forhold, bl.a. anklager om korrupsjon, den største kategorien. Den skandaletypen som etter tusenårsskiftet relativt sett har økt mest er imidlertid ”uakseptabel, personlig adferd”, spesielt forekomsten av seksuelle overgrep og trakassering.

Hvilke konsekvenser har en slik skandalisering gjennom mediene? For å svare på spørsmålet må vi skille mellom ulike nivåer. Et nivå handler om de personlige konsekvensene for den som utsettes for skandaliseringen. Et annet nivå gjelder virkningene medierte politiske skandaler kan ha for partiene og velgerne og et tredje er den betydningen skandalene mer strategisk kan tenkes å ha for det politiske demokratiet.

På det personlige plan vil de fleste skandaler, spesielt de som resulterer i harde, ensidig mediedrev, ha store konsekvenser både for den enkelte – og for familien. De siste nordiske studiene vi har gjennomført viser at omlag halvparten at de politikerne som skandaliseres tvinges til å gå av eller må akseptere andre formelle reaksjoner. Den andre halvparten beholder sin posisjon, tross mye negativ offentlig omtale. En ny intervjubasert, psykologisk studie av Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen (I medienes søkelys, 2017)  bekrefter at omkostningene for den enkelte uansett avgang eller ikke kan være store. De stadige, negative medieoppslagene gir en følelse av maktesløshet. Det fører til stress som gir symptomer som angst, søvnløshet og energitap. I verste fall kan erfaringen oppfattes som traumatisk og gi langvarige, psykologiske sår. I Tore Tønnes tilfelle førte det til at han tok sitt eget liv.

Skandaler kan ødelegge politiske karrierer

Skandaler kan ødelegge politiske karrierer, men det betyr likevel ikke at oppslutningen om partiene endres. Tor Midtbø har, etter å ha studert ettervirkningene av norske, medierte skandaler på et aggregert nivå konkludert med at selv store politiske skandaler har svært begrensete ringvirkninger mht. velgernes valg. Det kan skyldes at skandalene ikke påvirket velgerne, eller alternativt at effekten var at like mange velgere kom til som de som falt fra. En annen statsviter, Anders Todal Jenssen, har samtidig pekt på at vi når det gjelder medieeffekter bør skille mellom holdningsendring og holdningsforsterkning. Mange velgere overser eller bagatelliserer medierte skandaler knyttet til det partiet de identifiserer seg mest med, men samtidig vil skandaler lett forsterke negative oppfatninger vi allerede har om andre partier, spesielt de som befinner seg langt fra vårt eget ståsted.  

Et mer overordnet spørsmål er hva medierte politiske skandaler eventuelt gjør med velgernes tillit til det politiske systemet. I internasjonal, Durkheim-inspirert skandaleforskning vises det ofte til at normbrudd som eksponeres gjennom mediert skandalisering gir samfunnet en anledning til å bekrefte eller modifisere sosiale normer. Sosiologen Jeffrey Alexander skriver for eksempel at journalister som avslører norm- og regelbrudd bidrar til å styrke samfunnets moralske orden. Medienes avsløringer kan her kompensere for manglende kontroll fra andre samfunnsinstitusjoner. Denne funksjonalistiske (og positive) tolkningen stemmer dessuten vel overens med etablert, journalistisk ideologi om medienes kritiske samfunnsrolle.

Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på politiske skandaler som kan tenkes å bekrefte en slik teori. Dette gjelder for eksempel avsløringer av internasjonal eller kommunal korrupsjon, skandaler som kommer fordi redaksjoner har utført et grundig og nødvendig gravearbeid. Men som et generelt perspektiv overser denne tolkningen samtidig at mange former for mediert skandalisering er av en helt annen karakter og kan ha negative ringvirkninger. Mange personorienterte mediedrev kjennetegnes for eksempel av at smått og stort blandes sammen. Ensidighet i tolkningsrammer og kildevalg kan føre til at den som utsettes for skandaliseringen demoniseres. Mindre, begrensete normbrudd kan dessuten lede til overdrevne reaksjoner.

Den langvarige, primitive kampanjejournalistikken mot tidligere Sp-leder (og olje- og energiminister) Åslaug Haga fordi familien hadde brutt noen kommunale regler i forbindelse med en brygge ved hytta og utleie av et stabbur, er ett av flere kjente hjemlige eksempler. At Trond Giske fortjente offentlig kritikk for gamle synder betyr heller ikke at de stadig gjentatte, personorienterte repetisjonsøvelsene i VG om akkurat samme sak og person tjener arbeidet mot seksuell trakassering.

           

                                                         

Emneord: Etikk, Arbeidsforhold, trakassering, korrupsjon Av professor emeritus Sigurd Allern ved Universitetet i Oslo
Publisert 18. mai 2018 10:38 - Sist endra 18. mai 2018 10:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere