Gaudeamus igitur - en studentsang med sprengkraft

- Det er nettopp i møte med politisk ukorrekte elementer i fortiden eller andre kulturer at  man kan lære noe om fordommer – våre egne og andres. På den måten kan fortiden brukes som et laboratorium, skriver førsteamanuensis i latin, Vibeke Roggen i det siste innlegget om debatten rundt drikkevisa Gaudeaumus igitur.

IKKE DRIKKEVISE: – Rektoratet, nettavisen Khrono, ja selv Uniforum omtaler Gaudeamus igitur som en drikkevise. Slik har den kanskje også vært brukt, men dermed blir det ikke mer saklig å bruke den merkelappen i dag. Det er ikke noe i teksten som peker i retning av drikking eller kalas, skriver Vibeke Roggen i dette innlegget. Bildet viser Unikor som ikke fikk synge Gaudeaumus igitur under velkomstseremonien for nye studenter.

Foto: Ola Sæther
Etter at det ble klart at rektoratet hadde vedtatt at Gaudeamus igitur ikke skulle synges ved universitetets høytidelige åpning, skrev to av oss sangere fra Unikor en kritisk artikkel. Resultatet ble en debatt som fikk mer publisitet enn vi hadde trodd; faktisk gikk diskusjonens bølger så høyt at vi, de to sidene, var invitert til Dagsnytt 18 for å legge frem argumentene der. Dét ble det ikke noe av, og en slik sjelden mulighet til å formidle latin til det norske folk forsvant, men vi kan isteden glede oss over at rektoratet snudde, og at sangen dermed får sin tradisjonelle plass på offisielle UiO-arrangementer, men da uten verset som hyller kvinnene. Dessuten er det helt klart at dette ikke er noen fillesak, men at denne sangdebatten har åpnet for en prinsipiell debatt om forskjellige spørsmål:
  • Kan vi lære av historien, og i så fall hva?
  • Bør eldre tekster endres eller tas av bruk hvis de ikke samsvarer med dagens situasjon?
  • Hva er krenkelse? Er det rimelig å føle seg krenket av uttrykk i eldre tekster?
  • Hvor går grensen mellom lystne blikk og overgrep?
  • Hvordan bekjempes overgrep og fordommer?
  • Hvordan bør universitetene stille seg til disse spørsmålene?

Hva er det med Gaudeamus? Den har en feiende flott melodi som er lett å lære. Den er på latin, men noen av partiene og versene er greie å forstå, som Vivat academia! Vivant professores! Dét verset er nok grunnen til at sangen fremføres over hele verden ved store anledninger ved universitetene. Men de to opprinnelige versene har et annet tema, nemlig at vårt liv er kort: Vita nostra brevis est, og spør: Ubi sunt qui ante nos in mundo fuere? Hvor er de som var på jorden før oss? Dette kan minne om Horats' carpe diem-motiv: Grip dagen, og stol så lite som mulig på morgendagen. De samme formuleringene finnes i en sang i samlingen Piae Cantiones (fromme sanger), som først ble utgitt i Åbo 1582. Så var det Christian W. Kindleben som utgav teksten i 1781, med utvidelser som han kanskje selv hadde diktet. Her kommer første vers inn fra teksten vi bruker i dag, med oppfordringen til oss alle om å glede oss mens vi er unge: Gaudeamus igitur juvenes dum sumus! (Dvs. for mitt eget vedkommende er jo dét litt post festum, for å fortsette med den kjære latinen.)

Det er ikke noe i teksten som peker i retning av drikking eller kalas, og bruken i vår tid er tungt akademisk

Rektoratet, nettavisen Khrono, ja selv Uniforum omtaler Gaudeamus igitur som en drikkevise. Slik har den kanskje også vært brukt, men dermed blir det ikke mer saklig å bruke den merkelappen i dag. Det er ikke noe i teksten som peker i retning av drikking eller kalas, og bruken i vår tid er tungt akademisk. Ærverdige Salmonsens leksikon (1920) omtaler sangen som en latinsk studentersang, med mulige røtter til en latinsk hymne fra 1200-tallet. Skal vi til drikkeviser, må vi til f.eks. denne: For Norge, kjempers fødeland, vi denne skål vil tømme! Men den omtales vel helst som en tidligere nasjonalsang. Hva skal vi da kalle Gaudeamus? Ettersom den hyller det akademiske og samtidig tar utgangspunkt i ungdommen, mener jeg 'studentsang' er mest treffende, men med tillatelse for oss andre til å stemme i med.

Hva med bruk av sangen i vår tid? Verset om kvinnene har provosert, noe jeg ikke har hørt om før metoo-aksjonen. Vel, Gaudeamus har mange vers, minst sju, og vanligvis synger vi ikke alle, så det går an å utelate dette verset. Dét foreslo jeg selv på øvelsen før universitetsåpningen i 2017; jeg mente verset som hyller staten var mer relevant i sammenhengen (vivat et res publica …) – det er et poeng at vi er et statlig universitet og ikke privat. Kristian Mollestad og jeg foreslo det samme i vårt innlegg som startet denne debatten, altså å ta ut kvinnene, som en mulig løsning. Men litt vond smak i munnen har jeg fått. Metoo-kampanjen, slik jeg har oppfattet den, dreier seg om overgrep. Noe slikt kan ikke jeg få øye på i denne sangteksten. Eller skal vi, med rektoratet, avvise verset som et uttrykk for "mannens lystne blikk"? Dette blikket er etter mitt syn, eller kan i hvert fall være, innledningen til det beste livet har å by på: flørt, et kjærlighetsforhold, barn. Dette har Inger Merete Hobbelstad skrevet utmerket om i Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kultur/det-er-overfolsomt-a-ville-fjerne-en-gammel-sangtekst-pa-grunn-av-metoo/70143086

Og nei: Om vi enn ville, kan vi ikke skape likestilling på 1700-tallet

Mannens blikk? Og hvor er kvinnene? Er de ikke med? Nei, de (vi) er ikke med, for Gaudeamus ble skrevet i en tid da kvinnene ikke fikk studere ved universitetene. Og nei: Om vi enn ville, kan vi ikke skape likestilling på 1700-tallet. Universitetenes eldre historie, og i tid nesten hele deres historie, er en historie der menn studerte, menn forsket, menn underviste. Så kom kvinner med, men vel ikke før omkring 1900, med Marie Curie som et strålende eksempel, og hos oss: Kristine Bonnevie.

Vi som arbeider med de klassiske språkene, latin og gresk, er naturligvis opptatt av hvordan disse språkene og antikkens kultur er blitt brukt gjennom tidene og blir brukt i dag. Selv har jeg formidlet mye om språklig gjenbruk, andre arbeider med kulturelle aspekter. Dette presenterer vi også for studenter på alle nivåer: Emnet ANT1500 Antikken i ettertiden omfatter begge elementer, ANT4500 Antiquity in European ideologies byr på nærlesning av viktige tekster i den klassiske tradisjonen; et eksempel her er Mussolinis utnyttelse av latin og Romas mektige fortid. Det er viktig alltid å vurdere eldre verk ut fra sin historiske kontekst. Vi kan ikke bare sensurere bort alt vi ikke liker og dermed 'bli kvitt' fortiden. I så fall fratar vi oss selv viktige anledninger til å diskutere slike ting. Det er nettopp i møte med politisk ukorrekte elementer i fortiden eller andre kulturer at  man kan lære noe om fordommer – våre egne og andres. På den måten kan fortiden brukes som et laboratorium. 

Rektoratet skriver: "UiO har mottatt  kritikk for framføringen av drikkevisen Gaudeamus igitur. Vi synes kritikken var treffende …", og "vi mottok kritiske reaksjoner fra unge forskere som tydelig formidlet at de ikke synes dette var en sang som passer i vår tid". Men hva denne kritikken egentlig har gått ut på, som har medført at rektor og prorektor ikke har skiftet mening, er fremdeles uklart. Men det er selvsagt riktig av ledelsen å lytte til kritikk. Og når en praksis blir kritisert, er én mulig reaksjon å ta den til følge. En annen måte å møte denne typen kritikk på, er anvist på en utmerket måte av Dagfinn Skre, som bl.a. skriver: "I stedet for å fjerne det man frykter kan vekke anstøt, bør universitetet lære studentene å møte ubekvemme fakta og ideer med analyse og refleksjon, gjerne også med kritikk, men ikke med krenkethet og rop om sensur."

https://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2018/rektoratet-og-velkomstseremonien.html

En tilsvarende debatten går også i Sverige, og det er fristende å sitere et stykke fra debattartikkelen "De lättkränkta kommer aldrig kunna sluta censurera" av Mons Krabbe:

I de lättkränktas land, som detta sannerligen är, så kommer snart ingenting vara säkert från de ivriga saxarna. Varför ska vi inordna all tidigare litteratur utefter dagens moraliska rättesnören? Hur mycket förlorar vi inte i kunskaper om hur man tänkte och resonerade förr genom denna vittvättning av vårt förflutna. Jag fruktar för när detta ska sprida sig till den vuxna litteraturen och filmen. När börjar vi bränna böcker utanför biblioteken? När börjar vi rensa ut litteratur som olika grupper upplever som kritisk mot sin religion eller som nedsättande mot sin kultur? Ska vi inte veta någonting om hur européer förr beskrev andra folk och kulturer?

Men et interessant spørsmål er dette: Er det noe belegg for at det å sensurere eller fjerne eldre tekster har en positiv effekt i form av mindre rasisme og færre overgrep mot kvinner?

Les også andre innlegg i Uniforum om debatten rundt Gaudeamus igitur:

  • Les i Uniforum: - Å tenke og tale fritt er å risikere å vekke anstøt

  • Les i Uniforum:  UiO-leiinga snur: Drikkevise skal likevel syngjast på faste seremoniar

 

Emneord: Kultur, Etikk, trakassering Av Vibeke Roggen, førsteamanuensis i latin ved Universitetet i Oslo
Publisert 4. sep. 2018 10:59 - Sist endra 4. sep. 2018 10:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere