– En lederstil som ikke åpner for reell debatt

– Vi har fått inntrykk av at dekanen ønsker å begrense kritiske stemmer i Fakultetsstyret når et styremedlem har innvendinger mot en prosess. Det skriver avgått prodekan på HF, Ellen Rees og representant for de vitenskapelige ansatte i Fakultetsstyret, Gjertrud F. Stenbrenden i dette debattinnlegget.

TANKEVEKKENDE: – Det er tankevekkende at så å si alle saker, med ytterst få unntak, har blitt enstemmig vedtatt i Fakultetsstyret. Vi mener at dette er symptomatisk for en lederstil som ikke åpner for reell debatt, skriver avgått prodekan på HF, Ellen Rees  (bildet)og representant for de vitenskapelige ansatte i fakultetsstyret, Gjertrud F. Stenbrenden.

Foto: Ola Sæther

Demokratiet, også universitetsdemokratiet, er skjørt. Det krever gjensidig tillit og respekt. Ved Universitetet i Oslo har vi, for eksempel, valgte dekaner som samtidig fungerer som leder for et styre som egentlig er fakultetets øverste organ. Fakultetene har enhetlig ledelse med fordeling av oppgaver; dekanen har vide fullmakter delegert fra Universitetsstyret, mens Fakultetsstyret har bestemte, men begrensede oppgaver. Dekanen er ansvarlig for at Fakultetsstyret får all relevant bakgrunnsinformasjon om sakene det skal behandle.

Som henholdsvis representant for de fast vitenskapelige ansatte i Fakultetsstyret og tidligere prodekan for forskning og forskerutdanning (og de facto styremedlem) ved Det humanistiske fakultet ved UiO, har vi flere ganger observert en del svakheter i dette systemet og at de er blitt utnyttet av sittende dekan; dette mener vi er så alvorlig at vi ønsker å informere kollegene våre om det. Vi har tidligere forsøkt å gi innsigelser enten i forkant av eller på styremøtene, uten at de er blitt tatt til følge.

 

Faglige prioriteringer III

En av de største sakene i 2016-2017 var Faglige Prioriteringer III (FPIII), hvor fagmiljøene ble bedt om å utarbeide og sende inn prosjektsøknader, og hvor de fem beste ville få 20 millioner kroner hver over fem år, altså en bevilgning på til sammen 100 millioner kroner. Det var stort engasjement på instituttene og mye arbeid ble lagt ned i søknadene. Disse ble silt av og forankret hos instituttledergruppene, men uten en ekstern faglig vurdering.

 

Da de 19 søknadene som ble sendt videre skulle behandles i Fakultetsstyret, ble det lagt sterke føringer på hva styret fikk lov til å diskutere. Vi fikk først ikke en gang lov til å diskutere hver enkelt søknad på dets egne premisser, men skulle stemme en bloc over to grupper av søknader, som besto av det dekanen mente var de beste og de svakeste søknadene. Etter flere protester ble vi til slutt gitt anledning til å kommentere hver enkelt søknad, men dette skulle gjøres på absurd kort tid –  fem-ti minutter totalt. Begrunnelsen var at de faglige diskusjonene skulle vært foretatt på instituttnivå.

 

De 11 beste søknadene ble så sendt til et eksternt panel, som fikk følgende mandat:  

«panelet er ikke satt sammen for å vurdere søknadenes faglige kvalitet. Dette ble kvalitetssikret av instituttene og fakultetet i første runde av prosessen. Den vurderingen som skal skje før desembermøtet vil være i hvilken grad søknadene svarer på de kriteriene styret har vedtatt for prosessen Faglige prioriteringer III» (fra skriv til møtesaksnr. V-sak 5, 2017). Andre setning i sitatet er feil. Det vil si at FPIII som prosess manglet ekstern faglig forankring i alle ledd. Vi tar selvkritikk på at Fakultetsstyret ikke insisterte på en ekstern faglig vurdering; ett enkelt medlem (Stenbrenden) ba om det, men ble avvist av dekanen. Fakultetsstyret ba også om en evaluering av prosessen rundt FPIII, og fikk løfte om det, men denne evalueringen, eller resultatet av den, har til nå uteblitt.

 

Vi opplever både begrensningen av Fakultetsstyrets mulighet til å vurdere søknadene på individuell basis og den manglende faglige vurderingen som svært problematisk, fordi prosessen hadde som mål å stake ut en ny strategisk retning for hele fakultetet i mange år framover. Vi understreker at vi kritiserer saksbehandlingen og prosessen rundt FPIII, ikke de prosjektene som til slutt fikk støtte – vi har tillit til at de enkeltvis vil gi god faglig uttelling for HF, men vi tviler på at de samlet sett representerer en banebrytende og sammenhengende visjon for framtidens humaniora.

 

Åpenhet og dissens

En viktig del av enhver god demokratisk prosess er debatt; det er viktig å belyse en sak fra flere sider, og det er naturlig at ikke alle er enige om hvordan en sak skal håndteres. Til tross for dette, kan det virke som om den sittende dekanen nærmest har en forventning om enstemmige vedtak i Fakultetsstyret. Det er tankevekkende at så å si alle saker, med ytterst få unntak, har blitt enstemmig vedtatt i Fakultetsstyret. Vi mener at dette er symptomatisk for en lederstil som ikke åpner for reell debatt. Vi har fått inntrykk av at dekanen ønsker å begrense kritiske stemmer i Fakultetsstyret når et styremedlem har innvendinger mot en prosess. Dekanen har, for eksempel, i flere omganger valgt å se bort fra styrets klare anbefaling om finansieringen av Ibsen-senteret i forbindelse med styrets behandling av en ny fordelingsmodell for HF. Vi mener dette står i strid med prinsippene bak enhetlig ledelse.

 

Det mest ekstreme eksempelet på dette er dekanens ønske om å få Ellen Rees erklært inhabil i styresaken om finansieringen av Ibsen-senteret. Da han først ga uttrykk for dette i en e-post datert 8. februar 2018, var Rees usikker, og rådførte seg med en jurist i sin fagforening. Der fikk hun klar beskjed om at hun, som alle andre i en lederstilling, er habil i budsjettsaker som angår den enheten hun er ansatt ved, med mindre hun har noe personlig å tape eller tjene, eller et personlig forhold til noen som kan tape eller tjene på avgjørelsen. Hvis man anså Rees som inhabil, kunne man like gjerne si at de fleste i styret, inkludert dekanen, var inhabile, fordi sentermidlene kunne brukes på enheter der de var ansatte eller studenter.

 

Da dekanen likevel presset Rees til å erklære seg inhabil i møtet 20. april 2018, ba styret om en ekstern utredning av habilitetsspørsmålet. Det det i stedet fikk på neste møte 8. juni 2018 var en intern utredning som støttet dekanens ønske. Styret gikk til slutt mot denne utredningen og vurderte Rees habil i saken. Hele prosessen framstår som en begrensning av et styremedlems rett til å uttale seg om en sak.

 

Samlet sett tegnet disse punktene et mønster som gjorde det umulig for Rees å fortsette samarbeidet med dekanen. Hun trakk seg fra sine konstitusjonelle oppgaver som prodekan, dvs. å være stedfortreder og styremedlem, tidlig i august i år. Det er oppsiktsvekkende at Fakultetsstyret ikke ble formelt informert om denne store endringen i fakultetsledelsen på høstens første styremøte 21. september, noe vi tolker som enda et eksempel på manglende åpenhet.

Medborgerlig plikt

Ingen av oss har hatt lyst til å stå fram i offentlighet om disse forholdene. Men vi opplever det som vår medborgerlige plikt å opplyse om forhold som kan påvirke hvordan andre vurderer en kandidats lederstil foran et dekanvalg.

Les svaret fra dekan Arne Bugge Amundsen og prodekan Eirik Welo

 

 

Emneord: HF, Arbeidsforhold, Universitetspolitikk Av Ellen Rees, professor i nordisk litteratur og Gjertrud F. Stenbrenden, førsteamanuensis i engelsk språk
Publisert 21. okt. 2018 14:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere