OUS, Med-.fak. og Ahus trenger et forskningsombud

Oslo universitetssykehus, Det medisinske fakultetet og Akershus universitetssykehus trenger fortsatt et forskningsombud. Det konkluderer forskningsombud Peter Kierulf i dette innlegget.

VANSKELIGE SAKER: Når ombudet kommer inn i en sak, har den ofte eksistert lenge og kostet mye, både av frustrasjoner, tapt fremdrift og tapte økonomiske ressurser, skriver forskningsombud Peter Kierulf.

Foto: Ola Sæther

I Uniforum 29. mars ventilerer Kristian Gundersen om det at de nylig utlyste stillingene som vitenskapsombud ikke får søkere, har noe å gjøre med at «kritikken som har rammet Forskningsombudet for medisinske fag, kan ha skremt vekk potensielle søkere.»

 

Etter å ha vært forskningsombud for OUS, Med.-fak. og Ahus i ni år, med ca 20 saker årlig, kan det være på sin plass å reflektere over hva Forskningsombudet formelt skal gjøre, hva ombudsstillingen består i, hva ombudet møter i sin hverdag, og om disse institusjonene trenger et forskningsombud.

 

Hva skal Forskningsombudet formelt gjøre?

Jeg har tolket visse deler av mandatet som spesielt viktige:

- «Ombudet skal være en kontaktperson»

- «forebygge konfliktsituasjoner»

- «bistå med råd og veiledning»

- «ikke være underlagt de tilknyttede institusjoners instruksjonsmyndighet»

 

Om å bli en kontaktperson: Ombudet må ha en åpen dør.

Hvordan har man en åpen dør?

Barrierene for å «henvende seg i et system», kan være mange. Moderne forskningsteknologi er dynamisk, stiller store krav når det gjelder «frontkunnskap», og derfor drives nå medisinsk forskning i forskningsgrupper, som samvirker på tvers av faggrenser. Ens plass i gruppen og ens gruppeforståelse kan være utfordrende, og kan lett føre til misforståelser og uoverensstemmelser. For forskeren er det viktig da å ha en nøytral part å diskutere uoverensstemmelsene med. Forskeren må føle seg trygg når han eller hun henvender seg til Forskningsombudet, og at det er en lav terskel for å henvende seg.

 

Om konfliktsituasjoner: Hvilke saker møter ombudet?

Medisinsk forskning er en konkurransearena.

Forskere innen medisin er selekterte, flinke, ærgjerrige, ambisiøse og bevisste på å kvalifisere seg; «Publish or Perish». Skal man klatre i interne og eksterne karrierestiger, enten det er opprykk til overlege eller professor, så er forfatterskap og medforfatterskap særlig viktig. Antall publikasjoner, fortrinnsvis i prestisjetunge tidsskrifter, eks. Nature, Science ol., spiller derfor en meget viktig rolle. Som forskningsombud har jeg årlig levert årsrapport til mine oppdragsgivere OUS, Med.-fak. og Ahus.og redegjort for de ca 25 saker jeg har hatt. Hvert år har ca 30 % vært tvister om medforfatterskap.

Jeg har rubrisert denne type konflikt mellom forskere under hovedgruppen «Conflict of Interest». «Conflict of Interest» utgjør ca. 2/3 av årlige henvendelser til meg som ombud. Eksempler: Skifte av hovedveileder, langsom PhD-kandidatprogresjon, uklare rolleforståelser, maktasymmetri, (leder versus forsker osv). I tillegg er det regulært forskningsjuks (eks. presentasjon av ikke- eksperimentelt genererte data), plagiat og forskjellige former for forskningsuredelighet (avtaler inngått uten at relevante personer informeres, osv).

 

Om å forebygge konfliktsituasjoner: Hva skal til?

Det må ryktes: «Det er trygt å gå til ombudet», «Ombudet hører på deg». Det må gjelde både deg og din motpart. Ofte har jeg invitert partene til separate møter med ombudet – og merket meg den store forskjell partene legger i ordvalget, invitert versus innkalt. At partene først inviteres til separat og deretter til felles møte med ombudet, mener jeg har hatt stor betydning for «grunnstemningen» i saken.

Det er svært viktig at jeg som forskningsombud virkelig hører hvilke ord partene velger for å beskrive sine opplevelser, antagelser, emosjoner. Ord har ofte en tydeliggjørende, indre mening, og beskriver, sammen med kroppsspråket, forskerens emosjonelle opplevelse av situasjonen. Jeg har alltid spurt om jeg kan kladde stikkord og setninger fra vår samtale og samtidig presisert at jeg sender min kladd til forskeren samme eller neste dag. Jeg kan ikke huske at forskeren her har sagt nei. Til fellesmøte med partene har jeg brukt «kladdene» som forberedelse, for om lettere å skape en vinn-vinn-situasjon. Med tiden har Forskningsombudets arbeidsform rimeligvis ryktes. Døren er åpen, og mange konfliktsituasjoner løses eller bygges ned.

Om råd og veiledning: Har Forskningsombudet noen makt?

Forskningsombudet har ingen egentlig makt. Etter dagens mandat ligger makten i tilråding og veiledning. Disse hviler i stor grad på Forskningsombudets evner til å forstå partene gjennom de separate og de felles samtalene. Målet er hele tiden å finne frem til en omforent løsning. Dette betyr ofte å tydeliggjøre for partene at de ikke har råd til ikke å finne en løsning. Når ombudet kommer inn i en sak, har den ofte eksistert lenge og kostet mye, både av frustrasjoner, tapt fremdrift og tapte økonomiske ressurser. Ikke sjelden må den svake part sykemelde seg, eventuelt gi helt opp. Ombudets evne til å fremme, skape fremdrift vil således kunne være helt avgjørende.

Forskningsombudets makt ligger altså i ombudets evner til å forstå partene og ut ifra denne forståelsen komme med tilråding, som det står partene fritt å følge, noe de ofte gjør. Det kan her være et poeng at ombudet følger saken tett, eks. ved at partene samordnet sender tilbakemelding til ombudet f.eks. hver måned. Mange saker har blitt løst på den måten.

 

Om at Forskningsombudet må stå fritt: Forskningsombudet skal ikke være underlagt institusjonenes instruksjonsmyndighet.

Er dette viktig?

Dette mener jeg er meget viktig. Ombudet går inn i saker nesten alltid etter henvendelse fra en av partene. Ombudets mål er å finne en omforent løsning. Ofte lykkes det. I noen saker er maktasymmetrien og uredeligheten stor, og ombudet har sett det nødvendig å argumentere for den svakere part. Repeterende maktutøvelse, maktarroganse vil i noen forskningsmiljøer være knyttet til det ombudet har kalt «systemfeil», noe fundamentalt galt med selve systemet i enkelte forskningsmiljøer. Dette kan f.eks. bety at miljøets ledere bevisst og systematisk arbeider uredelig, «lager egne spilleregler».

Jeg har sett det som ombudets rett og plikt å tydeliggjøre dette i den oppsummerende tilråding i enkelte saker, og i ombudets årsrapport. Forskningsombudet har da i enkelte tilfeller blitt innkalt til ledelsen for å redegjøre for (rettferdiggjøre) sin uttalelse, sitt standpunkt, og til og med blitt bedt om å endre uttalelsen, alternativt rådføre seg på et tidlig tidspunkt med ledelsen slik at ombudets uttalelse bedre harmonerer med ledelsens syn.

Slik skal og må det ikke være etter mitt skjønn. Da vil ombudsfunksjonen forflates og forfalle.

 

Gjør Forskningsombudet det det skal gjøre?;

«Er en kontaktperson, forebygger konfliktsituasjoner? Bistår med råd og veiledning?»

Forskningsombudet kan neppe vurdere dette objektivt. Som ombud kan jeg bare ha en generell følelse av dette. I en del saker uttrykker partene reell takknemlighet. Partene sier f.eks. «det hjalp da ombudet kom inn», og jeg er sikker på at Forskningsombudet har vært viktig medvirkende til å løse mange saker. Som ombud er jeg også sikker på dialogens potensial («Gjennom dialogen får ein meining til å vekse fram.» Løkensgard Hoel), sikker på at dialog gir mening mulighet til å vokse seg frem. Jeg er også sikker på nødvendigheten av å trene forskere i å re-tenke («Re-thinking»), trene dem til å gå ut av hjernens hurtig repeterende tanker.

 

Sluttord

Det er min klare mening, etter å ha hatt det enestående privilegium å være Forskningsombud for OUS, Med.-fak. og Ahus i 9 år og gjennom ca. 150 saker, at disse institusjonene fremover trenger et forskningsombud.

Denne funksjonen bør derfor etter mitt syn opprettholdes.

Både forskningsombud og forsker kan (bør) ta til seg hva Nobelprisvinneren i økonomi, professor i psykologi Daniel Kahneman uttrykker i sin bok Thinking Fast and Slow: «You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You (automatically) build the best story from the information available to you and if it is a good story you believe it. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.»

 

Emneord: Etikk, Medisin, Arbeidsforhold Av Peter Kierulf, forskningsombud OUS, Med.-fak., Ahus
Publisert 5. apr. 2017 14:20 - Sist endra 5. apr. 2017 14:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere