Svensk strid om litteraturprofessorat: hva kreves for et opprykk?

Nordiske universitetsmyndigheter kan samarbeide om en felles, nordisk standard for professorkompetanse. Det foreslår Uniforums gjesteskribent, Sigurd Allern i denne kronikken.

INGEN PLIKT: "Ingen samfunnsfinansierte universiteter bør ha noen plikt til å forfremme forskere og lærere som systematisk setter undervisning og forskningsveiledning nederst på prioriteringslisten", skriver Uniforums gjesteskribent, Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

I den akademiske verden er en stilling som professor et vanlig karrieremål, og siden det sjelden utlyses professorater, er muligheten til å søke om opprykk den vanligste veien dit. Det gjelder både i Norge og Sverige, skjønt svenskene – i det minste ved de store universitetene – har lagt lista for opprykk høyere enn de nasjonale minimumskravene i Norge.

Det er uansett ingen automatikk i slike opprykk, avgjørelsen skjer i begge land etter en professoral kommisjonsvurdering. Til sjuende og sist er det universitetene selv som fatter avgjørelsen, men at en positiv fagfellevurdering ikke følges, hører til unntakene.

I Sverige vakte det nylig offentlig oppsikt da en profilert dosent i litteraturvitenskap, Johan Lundberg, fikk nei på sin søknad om å bli befordrat til professor ved Stockholms universitet. En årsak som bidro til oppstandelsen, var at Lundbergs søknad var blitt anbefalt (rett nok med noen forbehold) av to sakkyndige litteraturprofessorer, som avga hver sin innstilling.

Likevel sa Lärarförslagsnämnden ved Humanistisk fakultet nei til opprykk for litteraturviteren, som allerede i 1992 disputerte på en avhandling om Harry Martinsons lyrikk. Ettersom Lundberg i tillegg til sitt akademiske virke er kjent som engasjert og polemisk kulturskribent på høyrefløyen, ble mistanken vakt om at avgjørelsen kunne ha politiske undertoner. En lederskribent i konservative Svenska Dagbladet rykket raskt ut med kritikk av avgjørelsen, og selv på Aftonbladets radikale kultursider ble den tolket som en avvisning av en frispråklig, men reaksjonær stemme. I sosiale medier var tonen den samme.

Lundberg anket avgjørelsen til rektoratet ved Stockholms universitet. Rektor Astrid Söderbergh Widding (som er professor i filmvitenskap) meldte seg straks inhabil fordi hun hadde vært kulturskribent i Svenska Dagbladet på samme tid som litteraturdosenten. Det ble derfor prorektor Clas Hättestrand  (professor ved Institutionen för naturgeografi) som fikk æren av å avgjøre saken. Han konkluderte, i likhet med Lärarförslagsnämnden, med at Johan Lundbergs ”meritering inte är tillräcklig för befordran”. Argumentene har etter min mening interesse utenfor både Stockholms universitet og Sverige, inkludert for medier som sjelden bryr seg om å undersøke kriteriene ved en slik vurdering.  

Når kompetanse til professorstillinger bedømmes, er det første og grunnleggende kravet at søkeren har tilstrekkelig, vitenskapelig kompetanse. Dette bedømmes vanligvis ut fra publisering i ansette nasjonale og internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med peer-review og/eller på forlag av tilsvarende kvalitet i den aktuelle disiplinen.

Det finnes imidlertid også andre kompetansekrav. Ved Humanistisk fakultet i Stockholm, der Lundberg er ansatt, gjelder for eksempel følgende kriterier: vedkommende skal ha vært aktiv innom forskningsområdet, nasjonalt og internasjonalt, gjennom oppdrag som foreleser, gransker og opponent, ha initiert og fått forskningsbevilgninger fra forskningsråd eller forskningsstiftelser, samt ha dokumentert erfaring i å administrere forskning. I tillegg til dette kommer krav om pedagogisk kompetanse, gjennom undervisning og kursutvikling av høy kvalitet – inkludert på forskningsnivå, bl.a. med erfaring som veileder for minst en doktorand.  

Det hersker, og det er viktig å presisere her, samstemmighet mellom professorene som bedømte Lundbergs tekster og instansene ved Stockholms universitet som har vurdert søknaden, om at Lundberg tilfredsstiller kravet om tilstrekkelig vitenskapelig publisering av god kvalitet. I prorektor Hättestrands offentlige redegjørelse[i] om hvorfor beslutningen likevel ble et nei er argumentet at Lundberg har utilstrekkelig kompetanse i forhold til for mange av de andre kriteriene, bl.a. manglende erfaring fra granskingsoppdrag og rollen som opponent, samt svært begrenset erfaring fra forskningsledelse og forskningsadministrasjon. Han har heller ikke veiledet noen doktorand fram til eksamen og har generelt ikke dokumentert tilstrekkelig, pedagogisk kompetanse. Kort sagt: meritteringen er ikke bred nok for et opprykk til professor. Lundberg hadde heller ikke, før han søkte, fått støtte fra ledelsen ved sitt eget institutt til å bli vurdert for stillingsopprykk.

I en tid der budskapet er ”publish or perish”  er det lett å tro at de eneste krav til en professor er eller bør være tilstrekkelig, vitenskapelig publisering. Lundberg-saken ved Stockholms universitet er en påminnelse om at en professorstilling også er en jobb med andre utfordringer og arbeidsoppgaver. Dette gjelder også på det vitenskapelige feltet, for eksempel å ha vist evne til forskningssamarbeid med kolleger og vilje til å bidra til det internasjonale forskningskollektivet. I tillegg kommer viktige kompetansekrav når det gjelder undervisning og veiledning på alle nivåer, inkludert forskningsveiledning.

Ingen samfunnsfinansierte universiteter bør ha noen plikt til å forfremme forskere og lærere som systematisk setter undervisning og forskningsveiledning nederst på prioriteringslisten, eller som selv syns slike kompetansekrav bør ha liten betydning. I slike tilfeller finnes det også en kjønnsdimensjon: det er både i Sverige eller Norge vanlig at en del kvinnelige forskere forsinkes i den akademiske karrieren fordi de over tid tar et langt større ansvar for oppgaver knyttet til undervisning og ledelse enn mannlige kolleger.

Åpenhet og offentlig debatt om krav og kriterier er derfor et sunnhetstegn. Her i landet er det heller ingen større fare for at kompetente folk stenges ute. Norge har i dag, i forhold til befolkningsstørrelse og antall studenter, flere professorer enn både Sverige og Danmark, selv om også våre naboland har opplevd en kraftig økning. ”Der har gået pop i professor-titlen”, skrev Kristeligt Dagblad for noen år siden om situasjonen i Danmark og beskrev utviklingen som at antallet professorer ”eksploderer”. I Sverige hevdet Mats Alveson (professor i bedriftsøkonomi ved Lunds universitet) og Bo Rothstein (professor i statsvitenskap, Göteborgs universitet) i en kronikk i Dagens Nyheter (2.5.2014) at selv om mange opprykk er vel begrunnet, så har systemet også ført til en professorinflasjon, ikke minst ved de mindre og middelstore svenske høgskolene.

I Norge fjernet regjeringen i 2015 den automatiske retten til opprykk til høyere stilling etter ekstern kompetansevurdering. I praksis betyr dette at den enkelte institusjon, for eksempel UiO, selv kan avgjøre hvilke andre akademiske institusjoner som har en bedømmingspraksis en stoler på i forhold til egne retningslinjer og krav. Bakgrunnen for reformen var en berettiget mistanke om at reglene tolkes ulikt rundt om i landet, og at spesielt høgskolenes kamp for å bli mer akademisk merittert, i praksis har ført til at kompetansekravene noen ganger settes lavere enn det universiteter med mange søkere til akademiske stillinger ønsker å praktisere.

Dessuten er det et faktum at en del høgskoler og mindre universiteter som utlyste professorater, fikk søkere som slett ikke hadde tenkt å ta jobben om de fikk den, det var primært komiteens eventuelle godkjenning av professorkompetanse søkerne var ute etter. Slik reglene har blitt praktisert, har det i tillegg blitt fristende for enkelte institusjoner som strategisk ønsker flere professorer, å oppnevne komiteer med medlemmer som er kjent for å ikke stille altfor strenge krav.

Det er imidlertid underlig at denne debatten i liten grad har rettet søkelyset mot kriteriene for professorkompetanse slik de (med enkelte variasjoner) praktiseres i Norge. Det generelle kravet, selve utgangspunktet, i en forskrift fra Kunnskapsdepartementet fra 2006 er nemlig at professorater vurderes ut fra en bedømming av vitenskapelig nivå etter ”etablerte internasjonale eller nasjonale standarder”.

Allerede året etter pekte professor Olle Törnquist (UiO) i et debattinnlegg i Uniform på at nøkkelspørsmålet er hva som hender når disse to kriteriene strider mot hverandre. I Norge er det for eksempel et vanlig ”minimumskrav” når det gjelder vitenskapelig produksjon, at søkeren har publisert tekster av god kvalitet som tilsvarer to tematisk ulike doktoravhandlinger. I Sverige (i det minste ved universitetene) er kravet tre. Min erfaring etter arbeid i ulike nordiske bedømmingskommisjoner er at de nasjonale minimumskravene i Norge i praksis svarer til det som kreves for å bli en svensk universitetsdosent.

Jeg har selv deltatt i kommisjoner med kolleger fra Sverige og Danmark på mitt eget fagfelt og da lagt til grunn at det i alle fall er ønskelig med en felles nordisk ”internasjonal standard”, dvs. at det for å få professorkompetanse i Norge, skal stilles samme krav som i Danmark og Sverige. I flere tilfeller har jeg imidlertid opplevd at søkere som ikke fikk professorkompetanse av vår komité kort tid senere fikk en slik godkjenning via institusjonsoppnevnte komiteer som har praktisert ”særnorske” bedømmingskriterier.

Dette er et strukturelt problem som bare kan løses hvis de formulerte kompetansekravene til et professorat i Norge skjerpes. En god begynnelse vil være et samarbeid mellom nordiske universitetsmyndigheter om en felles, nordisk standard.

 

 

 

 

Emneord: Arbeidsforhold, Sverige, Norden Av Sigurd Allern, professor emeritus ved UiO
Publisert 19. juni 2017 12:36 - Sist endret 19. juni 2017 12:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere