Peter Kierulf: Trenger vi et forskningsombud?

Forskningsombud Peter Kierulf imøtegår i dette innlegget kritikken fra forskningsdekan Hilde Nebb om at han har tatt parti for en av partene i rettssaken i Oslo tingrett mellom en forsker og OUS.

FORSØKE Å FORSTÅ: "Slik jeg ser det må ombudet i slike saker, etter beste evne, forsøke å se, forsøke å forstå, den maktasymmetri, den maktarroganse, som eventuelt foreligger, skriver forskningsombud Peter Kierulf i dette leserinnlegget.

Foto: Ola Sæther

 

Nylig var den den såkalte «Varslersaken» oppe for Oslo tingrett. En PhD-kandidat ved Oslo universitetssykehus (OUS) anla sak mot sykehuset etter at hun ble utsatt for represalier som følge av at hun varslet om et dårlig arbeidsmiljø.

I Oslo tingrett ble forskningsombudet sterkt kritisert av forskningsdekan ved Medfak., Hilde Nebb, som i sin vitneforklaring presterte å si følgende: «Nå har jeg fått et nytt perspektiv på hva et forskningsombud er, og det er at forskningsombudet er en partsrepresentant».

 

Virkelig – er det så enkelt?

 

Som forskningsombud underviser jeg PhD-studenter. De er, som jeg ofte sier, «Nåtiden» og «Fremtiden». De er viktige, og skal ivaretas, de skal fylle lærer- og undervisningsplasser fremover. Den aktuelle PhD-kandidaten innehar høy faglig kompetanse, og muliggjorde at hennes miljø og veiledere oppnådde prosjektmidler fra Helse Sør–Øst (HSØ). Kort tid etter tildelingen ble PhD-kandidaten av sine veiledere fortalt at hun ikke fikk stipendmidlene likevel, at hun ikke fikk arbeide innenfor prosjekttemaet, - men måtte bytte tema, og at hun ikke fikk mer enn ett år stipendmidler av de 3 år som HSØ hadde bevilget. Hun fikk gjennom perioden kun korte arbeidskontrakter. PhD-kandidaten tok kontakt med meg som forskningsombud etter henvisning fra prof. Jan Helge Solbakk.

Som ombud er mitt mål alltid å arbeide for en omforent løsning

 

På vanlig måte, slik jeg arbeider som forskningsombud, inviterte jeg begge parter til samtaler; først PhD-kandidaten til separat møte, og kort tid etter hennes veileder til separat møte. Jeg mottok dokumentasjon fra begge sider. Endelig inviterte jeg begge parter til et fellesmøte med meg.

 

Som ombud er mitt mål alltid å arbeide for en omforent løsning, dvs. skape en vinn-vinn- situasjon. Det fremkom under rettssaken kritikk fra OUS, ved PhD-kandidatens leder (= veileder, og leder av laboratoriet), om at jeg påstått skal ha avvist et eget møte med han. Han sa han flere ganger ba om et slikt møte.

Jeg oppfatter påstanden som konstruert, tilpasset den situasjonen lederen var i under saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt mottatt slike henvendelser, og har selvsagt ingen grunn til å avvise det om det skulle komme. Jeg har i ettertid sett gjennom mine mailer, og registrerer at jeg heller ikke har fått en eneste skriftlig henvendelse om dette.

 

Hvilken «makt» har forskningsombudet?

 

Dette er tydeliggjort i forskningsombudets mandat, hvor det heter: Ombudet skal være en kontaktperson, skal forebygge konfliktsituasjoner og bistå med råd og veiledning.

I praksis betyr dette at forskningsombudet har liten (ingen) utøvende makt. Ombudet kan imidlertid tilråde løsninger. En form for slik tilråding er at ombudet tilråder at partene regelmessig rapporterer til ombudet om hvordan de samvirker, dvs. hvordan de arbeider seg frem mot over nevnte vinn-vinn-situasjon. Jeg ber ofte om at partene rapporterer til meg om sakens utvikling. I praksis følger de aller fleste som kontakter meg opp slik rapportering, av respekt for ombudet, for systemet, og fordi de har en reell interesse i å løse tvister.

 

I denne saken rapporterte ikke veilederne tilbake til ombudet. De la i stedet egne føringer, blokkerte fremdriften ved å trenere parts-elementer i saken, de nektet PhD-kandidaten adgang til biobankmaterialer, de destruere cellekulturer som kandidaten hadde etablert, og de forsinket publisering. Dette er etter ombudets syn forskjellige former for uredelig opptreden, basert på en betydelig maktasymmetri mellom PhD-kandidat og veiledere.

 

Slik jeg ser det må ombudet i slike saker, etter beste evne, forsøke å se, forsøke å forstå, den maktasymmetri, den maktarroganse, som eventuelt foreligger.

Så også i denne sak. Dette innebærer at forskningsombudet, hvor den ene part ikke ønsker å følge ombudets råd, ser seg nødt til å stå opp for den svakere part, her PhD-kandidaten.

 

For ombudet ble det åpenbart at PhD-kandidatens veiledere, over tid, systematisk utviste en forskningsmoral som favoriserte forskere som innordnet seg laboratoriets ledelse, og systematisk trakasserte eller desavuerte dem som ikke tilpasset seg.

Så også med denne PhD- kandidaten. Hun var modig, uredd, kunnskapsrik, og skapte av den grunn problemer for laboratoriets ledelse.

 

Da må faktisk forskningsombudet stå opp for den svake part, og være en representant for den som systematisk overkjøres

 

Er forskningsombudet en partsrepresentant i denne saken?

 

Forskningsombudets mål er å forene partene. Det krever noe av partene, de må innse at de begge har mest å vinne ved å finne en omforent løsning. Hvis et system over tid har lagt seg til uredeligheter for å oppnå sine mål, dvs. at det eksisterer «systemfeil» (som det gjør flere steder i vårt samfunn, f.eks.i politiet) så er villigheten til redelighet oftest lav, eventuelt fraværende.

Forskningsombudet har i sine 9 år som ombud ved OUS, Medfak. og A-hus, flere steder møtt slike eksistensielle holdninger. Da må faktisk forskningsombudet stå opp for den svake part, og være en representant for den som systematisk overkjøres. I motsatt fall mister ordningen sin funksjon, og blir «til pynt», noe ledelsen nevner i festtaler for å vise at «vi gjør noe».

 

 

Forskningsdekanen fra UiO ble biveileder i saken

 

Saken hadde utfordringer. For best mulig å håndtere disse valgte forskningsdekan Hilde Nebb våren 2015 å gå inn som biveileder. Det betyr at hun valgte å ha på to hatter samtidig, en som overordnet (dekanus) og en som part i saken (veileder). Å ha to hatter på mer eller mindre samtidig, vil for de fleste være utfordrende. En kan selv mene at en har evnen til å forstå hvilken hatt som er på. For andre kan det fremstå rotete, og det kan sende feil signaler.

 

En forskningsdekan bør ikke opptre slik at det stilles spørsmål ved forskningsdekanens objektive funksjon. Forskningsdekanen representerer ledelsen ved UiO. Å påta seg en biveilederrolle under en tvist mellom to parter, er å tre ut av forskningsdekanrollen. Å senere opptre som dekan igjen, men nå sterkt farget av den sterke parts syn,er kritikkverdig, og også uheldig for troverdigheten og tilliten til forskningsdekanrollen. Det kan samtidig påvirke tilliten til ledelsen ved UiO, som her ikke er å klandre.

 

For å svare på spørsmålet i overskriften: Ja, vi trenger et forskningsombud. Varslersaken, sammen med alle de andre sakene jeg hvert år får på mitt bord, dokumenterer behovet.

 

Varslersaken understreker samtidig hvor viktig det er at ombudet er, og står, sterkt. At ombudet tør å ta stilling for den svake part under en konflikt, selv når den som representerer den sterke part, med flere og samstemte stemmer, kjører hardt på for at eget syn er det eneste rette. At ombudet tør å avvise det press og den sterke påvirkning, skriftlig og muntlig, den sterke part utviser overfor enkeltpersoner, maktpersoner, ledelse, media, og også direkte mot ombudet, for at ombudet skal «gi seg» og i stedet støtte partens syn, er slik jeg ser ombudets rolle, svært viktig.

 

I denne sammenheng kan det være nyttig å sitere Nobelprisvinneren (2002, professor i psykologi, Nobelpris i økonomi) Daniel Kahneman som (i sin bok «Thinking Fast and Slow») sier om vår evne til å tro på vår tanke:

“You can not help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You (automatically) build the best story from the information available to you and if it is a good story you believe it. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance”

Etter mitt skjønn gjelder dette oss alle, forskningsombudet, forskningsdekanus - alle.

Emneord: Etikk, Arbeidsforhold, Medisin Av Medfak. og A-Hus, forskningsombud ved OUS, Peter Kierulf
Publisert 28. feb. 2017 12:06 - Sist endra 28. feb. 2017 12:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere