Leif GW Persson - krimprofessoren som ble et svensk medieorakel

For mediene er og forblir han Professoren, snart i det ene emnet, snart i det andre. Det skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern om medieyndlingen Leif GW Persson.

PROFESSOR: Nei, som kilde er han Sveriges mest kjente og omtalte Professor, tilsynelatende både i kriminologi og politivitenskap, skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern om Leif GW Persson.

Foto: Ola Sæther

En av Sveriges mest populære, siterte og elskete personer er kriminalforfatteren Leif Gustav Willy Persson (71), populært kjent som GW. Professortittel har han også, og den brukes flittig når han intervjues. Noe som svenske medier, spesielt Expressen, gjør hele tiden. GW løser dessuten stadig kriminalsaker, gjerne i flere tv-kanaler samtidig. Det siste formatet er en gjennomgang av gamle og spektakulære drapshistorier (”GWs mord”) i TV4. Der rusler han rundt med kjepp på gamle åsteder, mens han (ifølge kanalreklamen) djupdukker i utredningene og ”blottlegger de avgjørende detaljene”, godt hjulpet av konstruerte ’dokumentarbilder’ og smektende filmmusikk. 

Han har selvsagt egenhendig løst Palmemordet (en politikonspirasjon) og vet med statistisk sikkerhet at det var moren som tok livet av britiske Madeleine McCann under ferieturen i Portugal i 2007. GW løser ikke bare gamle kriminalgåter, men uttaler seg dessuten mer enn gjerne både om skyld og straff i de nye drapshistoriene – før rettssakene er avsluttet. At en person frikjennes av retten for en mordanklage, er dessuten ingen hindring for å dømme ham på GW-TV.

Det britiske begrepet contempt of court gjelder ikke i Sverige, og i GWs favorittmedier er også presseetikken – i hans tilfelle – suspendert. I Expressen kan det meste GW tar i, bli til overskrifter på dagens löpsedel, enten han sågar politisjefen eller en politiker – eller forteller hva han gjør for å bli kvitt noen av sine mange kilo.

GWs mediale markedsverdi som kilde og sannsiger er for stor

SVT-journalisten Tom Alandh skrev nylig om GW-fenomenet i Dagens Nyheter og slo fast at om Sverige ikke var et Kongerike men skulle velge president, ville selvsagt Leif GW Persson, Sveriges største tv-personlighet gjennom alle tider, få jobben. Ingen over, ingen ved siden! Men, la Alandh til med mild ironi: ”Kanske borde han ransonera sin buffliga charm och vara lite mer nogräknad med i vilka sammanhang han förmedlar sina kunskaper. En tv-kanal borde räcka. Och bara en löpsedel i veckan”.

Han blir neppe bønnhørt, GWs mediale markedsverdi som kilde og sannsiger er for stor. Som medieforsker har jeg også registrert hvor viktig det er for redaksjonene å knytte hans orakelstatus til akademiske pontifikalier: GWs status knyttes i slike sammenhenger aldri til hans berømmelse som skjønnlitterær krimforfatter, selv om det er her han har erobret sin plass i folkesjelen og lagt noe av grunnlaget for sin formue (han pleier å skryte av at han tjener mer enn selveste Jan Guillou). Nei, som kilde er han Sveriges mest kjente og omtalte Professor, tilsynelatende både i kriminologi og politivitenskap. TV4 har nylig innført nok en yrkeskategori og utnevnt den 71-årige pensjonisten til ”kriminalprofessor”.

Da jeg for et tiår siden flyttet til Stockholm, undret jeg en stund på om medienes flittige bruk av professortittelen bygde på fri dikning, men det var slett ikke tilfellet. Leif GW Persson startet tidlig på 70-tallet en løpebane som samfunnsforsker, og disputerte på en avhandling i sosiologi om teoretiske og metodologiske problemer knyttet til analyser av skjult kriminalitet i 1980 (Hidden Criminality, 52 sider). Både i 70-årene og tidlig 80-årene skrev han artikler, rapporter – ja, til og med en bok innen fagfeltet, og kvalifiserte seg til en dosent-stilling ved Stockholms universitet, noe han fikk i 1982.

Leif GW Persson fikk ikke bare professortittel, men for sikkerhets skyld også høyere lønn enn de fleste Stockholmsprofessorer

GW hadde før det rukket å få sparken som rådgiver ved Rikspolisstyrelsen fordi han ble røpet som kilde til Dagens Nyheters oppslag om at den tidligere justisministeren Lennart Geijer hadde vært kunde hos prostituerte. Etter dette begynte GW med stor suksess på sin karriere som krimforfatter. Han ble også raskt tatt inn i den byråkratiske varmen. I 1991 ble han, etter en sakkyndig utredning, utnevnt av regjeringen til Sveriges første (samt siste og eneste) professor i ”Polisforskning”. Embetet ble lagt til Rikspolisstyrelsen, ikke til universitetet, og det var her problemene begynte. Institusjonen hadde ingen forskningsoppdrag, og Polishögskolan er (i motsetning til i Norge) ingen akademisk høgskole.

Leif GW Persson fikk ikke bare professortittel, men for sikkerhets skyld også høyere lønn enn de fleste Stockholmsprofessorer. Stillingen ble dessuten definert som et gammeldags ”stol-professorat”, der innehaveren i praksis ikke kunne sies opp pga. manglende aktivitet eller arbeidsoppgaver. I 1998 ble dessuten ”forskningsoppdraget” flyttet fra Rikspolisstyrelsen til Brottsförebyggande rådet (BRÅ), der det etter hvert ble slått sammen med annen kriminologisk forskning.

GW gikk da tilbake til Rikspolisstyrelsen som polisprofessor uten forskningsoppgaver, uten forskningskolleger og uten studenter å veilede. De faglige publikasjonene fra hans hånd etter 1991 er få, tynne og mest av rapporttypen. Kriminalromanene kom imidlertid, fra 2002, som perler på en snor.

Etter hvert førte dette omsider til en offentlig debatt. ”Polisforskning i kris”, oppsummerte Polistidningen 5. september 2007 og konstaterte at forskerverdenen er sterkt kritisk til polisprofessorns innsats. Rolf Graner, en lektor ved politiutdanningen i Växjö som  disputerte i 2004 på en avhandling med tittelen ”Yrke polis”, opplyste til Polistidningen at han etter å ha lest mye interessant i kriminalromanene til GW, hadde forsøkt å finne stoff om politiyrket i hans vitenskapelige arbeider, men uten resultat: ”Det går ju inte att referera til en deckare i en avhandling”.

Kritikken kom ikke bare fra forskerhold og kriminologer. Björn Eriksson, en tidligere sjef for Rikspolisen som var med på å foreslå Leif GW Persson som landets første professor i politiforskning, oppsummerte resultatet med følgende bevingete ord: ”Sedan dess har Leif GW Persson inte presterat någonting”.

Det er utvilsomt riktig mht. forskning, men ellers misvisende. GW presterer hele tiden, og er – sett fra den kommersialiserte journalistikkens synsvinkel – den perfekte akademiske kilde. Han har et lyst hode, store praktiske kunnskaper om politiarbeid, snakker forståelig og folkelig, tar sjelden reservasjoner og bringer ikke inn fakta eller reservasjoner som ødelegger spissformuleringene. Dessuten er han tilsynelatende tilgjengelig med en bitende kommentar til alle døgnets tider.  

Da hjelper det ikke å komme med sure innvendinger om at han gir blaffen i kravet om forskningsbasert kunnskap og er uten noen tilknytning til Akademia. For mediene er og forblir han Professoren, snart i det ene emnet, snart i det andre.

Blott Sverige svenska krusbär har, skrev 1800-tallsdikteren Carl Johan Love Almqvist. Og bare Sverige har et medieorakel som GW. 

 

 

Emneord: Media, medier Av professor emeritus Sigurd Allern
Publisert 18. mai 2017 11:03 - Sist endret 18. mai 2017 11:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere