Et svin nær Svenska Akademien

#Metoo-opprop og avsløringer har den siste måneden rystet politiske partier, fagbevegelsen, idrettsorganisasjonene, skolen og akademia, forsvaret, juristene og en lang rad institusjoner og organisasjoner, inkludert kulturelitens høyborg, Svenska Akademien. skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern.

FLODBØLGEN: - Når demningen først brast ble flodbølgen voldsom fordi så mange  kvinner – i ulike samfunnslag og fora – raskt vågde å slutte seg til oppropene og stå fram med sine egne erfaringer. Slik forklarer Uniforum-skribent Sigurd Allern det store gjennomslaget for #metoo-kampanjen i Sverige.

Foto: Ola Sæther

#Metoo-bølgen har satt seksuell trakassering og maktmisbruk på dagsorden i en lang rekke land, men bredden og kraften i opprøret har vært aller sterkest i Sverige. Allerede tidlig i desember oppsummerte Dagens Nyheter at over 70 000 svenske kvinner i et femtitall bransjer og sektorer hadde skrevet under på et av oppropene. Det startet, som i USA, med avsløringer om overgrep og trakassering i medie-, kultur- og underholdningsbransjene. Men bølgene ble raskt både bredere og kraftigere. #Metoo-opprop og avsløringer har den siste måneden rystet politiske partier, fagbevegelsen, idrettsorganisasjonene, skolen og akademia, forsvaret, juristene og en lang rad institusjoner og organisasjoner, inkludert kulturelitens høyborg, Svenska Akademien.

Sjefer er sparket, journalister befinner seg i fryseboksen, politikere har mistet sine posisjoner, mange granskes. De personlige vitneprovene om seksuell trakassering og fornedring som er publisert har vært tallrike og sjokkerende. Etter hvert har søkelyset også blitt rettet mot de maktstrukturene som har gjort overgrep lettere og tausheten om trakassering utbredt.

I en rad EU-land, inkludert Finland og Mutti Merkels Tyskland,  er taushetskulturen utbredt; maktens menn vet at ”upassende anklager” sjelden får gehør i det offentlige rom

Mange utenfor Sverige har undret seg over styrken i den svenske #metoo-kampanjen. Den kan ha flere årsaker, men to av de viktigste er at likestillingsspørsmål ofte står høyt på den politiske dagsordenen og at den feministiske bevegelsen er bedre organisert – og mer selvbevisst – enn i andre land. Når demningen først brast ble flodbølgen voldsom fordi så mange  kvinner – i ulike samfunnslag og fora – raskt vågde å slutte seg til oppropene og stå fram med sine egne erfaringer. Den politiske kulturen påvirker hva som oppleves som mulig å gjøre.

I ekstremt patriarkalske land, der kvinneundertrykking er omfattende og seksuell trakassering et systemtrekk, kan organisering og tilslutning til en bevegelse som  #Metoo være forbundet med livsfare. Demokratiske rettigheter og pressefrihet gir lettere åpenhet om problemene, men det er i seg selv ingen garanti for noen massebevegelse og et politisk gjennomslag. En filmprodusent, Harvey Weinstein fikk raskt sparken fra sitt eget selskap, men det meste forblir som før. Nylig valgte USA en president som skryter av at han i forholdet til vakre kvinner har levd etter parolen ”grab them by the pussy”. I en rad EU-land, inkludert Finland og Mutti Merkels Tyskland,  er taushetskulturen utbredt; maktens menn vet at ”upassende anklager” sjelden får gehør i det offentlige rom, og kvinner som trakasseres vet at en synlig protest raskt kan få negative, personlige konsekvenser.

”Kulturprofilen” heter Jean-Claude Arnault, og er gift med poeten Katarina Frostenson som siden 1992 innehar ”stol nr. 18” i Akademien.

Sverige er her et unntak. Skandalen som har rammet Svenska Akademien er selvsagt litt spesiell – men samtidig svært typisk fordi trakasseringen er tett knyttet til utnyttelsen av en maktposisjon. 22. november publiserte Dagens Nyheter, etter et omfattende gravearbeid, en reportasje der 18 kvinner anklager en sentral person i svensk kulturliv for seksuell trakassering og overgrep. Åtte av dem har i ettertid anmeldt han til politiet, fire anklager gjelder voldtekt.

Avisen valgte å kalle mannen ”Kulturprofilen” og stedet han leder ”Klubben”, men ettersom opplysningene ellers var spesifikke og konkrete har de fleste svenske riksmedier etter hvert oppgitt anonymiseringen: ”Kulturprofilen” heter Jean-Claude Arnault, og er gift med poeten Katarina Frostenson som siden 1992 innehar ”stol nr. 18” i Akademien. De to har i flere tiår eid og drevet kulturscenen Forum i et kjellerlokale i det sentrale Stockholm, og har fått økonomisk støtte fra både staten og Svenska Akademien. Klubben er kjent for å arrangere litterære opplesninger, dramaforestillinger, konserter og utstillinger av høy kvalitet, med Arnault som en daglig primus motor. Medlemmer av Akademien har deltatt som opplesere og foredragsholdere, og vært å se i publikum. Forum har i praksis vært det mest sentrale ”innestedet” i den svenske hovedstadens kulturliv i flere tiår; et miljø der forfattere og andre kulturpersonligheter som vil ta del i stipender og priser, ja kanskje trakter etter en av stolene hos ”De Aderton”, har visst at det er viktig å delta, pleie kontakter og synes.

Allerede for tjue år siden ble det imidlertid offentlig kjent at deler av Arnaults kjellervirksomhet hadde en lyssky karakter. En nyhetsartikkel i Expressen i 1997 rapporterte at flere unge, kvinnelige praktikanter, engasjert for å ta seg av servering og annet forefallende arbeid innen klubben, anklaget Forum-lederen for seksuell trakassering. En av kvinnene sendte i 1997 en direkte henvendelse til Svenska Akademiens daværende ständige sekreterare, språkforskeren Sture Allén, en herre som har sittet på ”stol nr. 3” siden 1980. Professoren fant ingen grunn til å reagere. Det gjorde heller ikke andre i Akademien da det ble kjent at klubben benyttet svart arbeidskraft, solgte alkohol uten tillatelse og at Kulturarbetsförmedlingen ville stoppe å formidle unge, kvinnelige praktikanter til Forum på grunn av risikoen for seksuell trakassering.

Tvert imot: Innen Svenska Akademien ble han i stedet behandlet som en stigende stjerne – en gentleman i Kulturens tjeneste – som fortjente både ros og privilegier. I 2006 foreslo Akademimedlemmene Horace Engdahl (”stol nr. 17”) og Pär Wästerberg (”stol nr. 12”), sammen med noen andre kulturpersonligheter, at Arnault burde få statlig inntektsgaranti på livstid, en slags kunstnerlønn. Det fikk han ikke. Forfatteren Pär Westberg ga ikke opp, og nominerte han flere ganger til en Kongelig orden. Til slutt lyktes det: I januar 2015 meddelte Kulturdepartementet at Jean-Claude Arnault ble ”Ridder av Kungliga Nordstjärneordenen”. I et intervju med Dagens Nyheter i 2016 var Horace Engdahl, tidligere gift med litteraturviteren og feministen Ebba Witt-Brattström, nærmest ekstatisk i omtalen av sin venn:

Han lever det goda livet, han är nästan ensam om det, den enda som har förstånd, han borde göra om Klubben till en stilskola för unga män: bli inte hipsters, bli gentlemen.

 

Bare litt over ett år senere er det – på ny – dokumentert at Jean-Claude Arnaud, kulturprofil og gentleman, systematisk antastet – og når han ikke fikk det som han ville – trakasserte og forfulgte kvinner som kom i hans vei. Det skjedde i Forums lokaler, på andre kulturelle tilstelninger – og i leiligheter eid av Svenska Akademien (bl.a. i Paris) som han hadde fått adgang til å disponere. Som en av kvinnene sier i Dagens Nyheters reportasje: ”Hele Kulturstockholm” visste om og normaliserte det som pågikk, men ”ingen där bryr sig om något så banalt som en antastad kvinna”. Han både lokket og truet med sin makt og innflytelse. De som ikke stilte villig opp til ulike former for sex fikk klar beskjed om at han kunne hindre deres muligheter til en karriere i det kulturelle Stockholm. Ingen vet sikkert hvilken makt han faktisk har hatt, for de fleste som ble utsatt for hans overgrep valgte – fram til nå – å tie . For Svenska Akademien er ikke bare en prestisjeinstitusjon, med Nobel-prisen som juvelen i kronen, den er også en betydelig økonomisk maktfaktor i svensk kulturliv som etter eget ”tycke” fordeler en lang rekke priser og stipendier. Og Jean-Claude Arnaud så på seg selv som et halvveis adoptert, ”19. medlem” av den eksklusive forsamlingen.

Etter denne skandalen har de imidlertid blitt tvunget til å åpne noen av vinduene i det vakre Börshuset i Gamla Stan. Utluftning er påkrevd

Den føydale, rike og selvrekrutterende institusjonen Svenska Akademien (opprettet av Gustav III i 1786) er et sted der medlemmene sitter på livstid og ingen får lov til å melde seg ut. Etter denne skandalen har de imidlertid blitt tvunget til å åpne noen av vinduene i det vakre Börshuset i Gamla Stan. Utluftning er påkrevd. Et advokatfirma er leid inn som eksterne granskere av medlemmenes relasjoner til Arnault, og må i tillegg undersøke påstandene om at han (via hustruen) har visst navn på Nobelprisvinnere i fortid, og brukt innsikten til lekkasjer i sitt eget personlige maktspill.

Dagens ständige sekreterare, litteraturprofessoren Sara Danius (”stol nr. 7”), har i påvente av utredningen gitt resten av Akademien munnkurv, noe flere av de alderstegne herrene i miljøet nå er glade for å kunne dekke seg bak. Ifølge en pressemelding fra Svenska Akademien, som etter Dagens Nyheters avsløring raskt avsluttet alt samarbeid med Forum, har Kulturprofilen i tillegg utsatt medlemmers ektefeller og døtre for ”uønsket intimitet”. Og, legger Danius til i et intervju med Svenska Dagbladet, til og med plaget henne med ”ett skamligt förslag”.

Til slutt brast demningen. Men uten massebevegelsen i #Metoo ville verken Svenska Akademien eller andre maktsentra vært villige til å se forskjellen på en ”en gentleman” og et maktfullkomment svin.

          

 

Emneord: Sverige, Arbeidsforhold, trakassering, Arbeidsmiljø Av Universitetet i Oslo, professor emeritus Sigurd Allern
Publisert 13. des. 2017 16:44 - Sist endra 13. des. 2017 16:44

#metoo-avsløringene må gjerne fortsette til evig tid for min del, men med dette fikk «svenske tilstander" brått en en ny mening: i stedet for å handle om påståtte forhold i svenske storbyers fattigste og mest stigmatiserte områder/grupper, vil det nå i mitt hode handle om utbredt kvinneforakt maktmisbruk mot kvinner utøvd av menn i den sosiale, økonomiske og kulturelle overklasse. Og like lite som jeg trodde på den gamle definisjonens påstand at dette var et svensk fenomen alene tror jeg dette er avgrenset til nabolandet. Det fins her også - vi har vel bare ikke fått omfanget ennå.    Og det jeg savner mest i denne debatten er flere menn som sier at «ja, vi har sett og godtatt» og forklarer hvorfor det har vært så enkelt å fortsette praksisen med å utnytte maktposisjoner og trakassere kvinner (og andre sårbare) «når alle vet». Det hadde vært noe. Ser fram mot den debatten, ikke bare i Svenska Akademien, men i norske akademia.  

Eli Skogerbø - 14. des. 2017 09:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere