Redd universitetets språksamlinger!

Kan det virkelig være slik at Universitetet i Oslo er mer interessert i gjenstander enn i språk, og mer opptatt av regionalt ansvar enn av nasjonalt ansvar? spør professor emeritus Magnus Rindal i dette innlegget.

 

I et tidligere innlegg i Uniforum har Dagfinn Worren vist til at Klassekampen 06.02.15 har en kronikk av rektor og to museumsdirektører ved Universitetet i Oslo, med overskriften «Redd universitetsmuseene!» Worren tar her opp en debatt som bør føres videre, og som jeg regner med at universitetets ledelse vil delta i.

I kronikken i Klassekampen gis det en god begrunnelse for en styrking av museenes budsjetter. Og dette er en begrunnelse som har gyldighet også for andre vitenskapelige samlinger ved universitetet, f.eks. språksamlingene, som omfatter studiet av norske dialekter, norske stedsnavn og det norske ordforrådet.

Kronikken forteller at museumssamlingene forvalter millioner av gjenstander, og «representerer en uvurderlig skatt for landet vårt». Språksamlingene har på sin side millioner av ord- og navneopplysninger, og er vesentlige for studiet av norsk språk.

Kronikken kritiserer at departementet i sin finansieringsmodell bare generelt omtaler forskningsformidling, og at «forvaltningsoppgaver som å ta vare på og utvikle vitenskapelige samlinger» ikke er nevnt med et ord. Den samme kritikken kan etter mitt syn rettes mot universitetets behandling av språksamlingene.

Kronikken peker på at museene taper terreng i kampen om midlene over basisfinansieringen, og at viktige områder som ikke omfattes av incentiver, blir prioritert lavere. Også språksamlingene er i hovedsak finansiert over basisbevilgningen, og har vært utsatt for harde budsjettkutt de siste årene.

Det er derfor gledelig at rektor mener at det bør etableres incentiver for museumsvirksomheten, og at det alternativt bør vurderes en øremerking. Jeg tar for gitt at disse synspunktene også gjelder for andre samlinger ved universitetet.

Universitetet i Oslo har et regionalt ansvar for museumsvirksomheten, det nasjonale ansvaret er fordelt på fem universitetsmuseer. For noen år siden foreslo en nasjonal komité å flytte museene ut fra universitetene, men universitetet ønsket å beholde dem.

For språksamlingene er situasjonen en annen. For en tid siden ga departementet det nasjonale ansvaret for disse samlingene til Universitetet i Oslo, og tilsvarende samlinger finnes ikke ved noe annet universitet.

Men utrolig nok har et institutt ved universitetet nå vedtatt å si fra seg ansvaret for disse samlingene, og de reiser nå rundt i landet for å få andre institusjoner til å overta dette ansvaret.

Den forskjellige behandlingen av museumssamlingene og språksamlingene får meg til å stille følgende spørsmål: Kan det virkelig være slik at Universitetet i Oslo er mer interessert i gjenstander enn i språk, og mer opptatt av regionalt ansvar enn av nasjonalt ansvar? Inntil videre velger jeg å tro at svaret på disse spørsmålene er nei, og at universitetet vil gjøre det som er nødvendig for å redde språksamlingene.

 

 

Emneord: Språk, Språkpolitikk, Nynorsk Av professor emeritus Magnus Rindal
Publisert 20. feb. 2015 11:34 - Sist endra 20. feb. 2015 11:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere