Frikjøp til fritid – eller til forskning?

Hvis det i et prosjekt er 200 000 kroner til frikjøp for forskning, vil bare halve beløpet kunne brukes til å frigjøre tid til forskning. Halvdelen går til frikjøp fra undervisnings- og eksamensplikt – den andre halvdelen skal betale for frikjøp fra forskningstid.

– Som menig forsker og prosjektleder med frikjøpsmidler er jeg i villrede – også med hensyn til om det er rett og riktig å be en ekstern finansieringskilde om å betale for at jeg ikke skal få mer tid til forskning enn jeg ellers ville hatt, bare mindre arbeidstid i min stilling, skriver Stein Evju.

– Som menig forsker og prosjektleder med frikjøpsmidler er jeg i villrede – også med hensyn til om det er rett og riktig å be en ekstern finansieringskilde om å betale for at jeg ikke skal få mer tid til forskning enn jeg ellers ville hatt, bare mindre arbeidstid i min stilling, skriver Stein Evju.

Foto: Martin Toft

Velmente tanker om økonomiforvaltning og regnskapsstyring kan undertiden lede til absurditeter. Slik har det gått med retningslinjene om «frikjøp» ved Det juridiske fakultet – kanskje også flere steder? Når det er tale om «frikjøp» i forbindelse med prosjektmidler fra eksterne kilder, er vel tanken normalt at det skal gi mer tid til forskning for den eller dem som frikjøpes. Men under det rådende økonomistyringsregime er det ikke det som blir resultatet.

Bakgrunnen er, kort fortalt: Ved behandlingen av «årsplan og fordelingen av statsbevilgningen 2010» vedtok Universitetsstyret i november 2009 endel «føringer» til fakulteter «og tilsvarende enheter». Et av punktene gjelder finansiering og «synliggjøring» av ansattes tidsbruk i eksternt finansierte prosjekter. Universitetsstyrets utgangspunkt var at «all tid som utføres av egne ansatte [skal] synliggjøres og man skal i størst mulig grad tilstrebe at ekstern finansieringskilde dekker kostnadene knyttet til egne ansattes tid og reell overhead». Om «frikjøp» heter det spesielt at «Når ansattes tid dekkes av eksterne finansieringskilder skal dette normalt dekke like stor andel av undervisningstiden som forskningstiden, dvs at frikjøp skjer både fra forskning og undervisning» (Universitetsstyrets vedtak i sak 2009/10976, pkt. 3, jfr. fremleggsnotat s. 4‒5, pkt. 9).

Ved Det juridiske fakultet ble «Retningslinjer for frikjøp» visstnok fastsatt, av dekanus, i desember 2009 – med virkning fra og med budsjettåret 2010. I disse retningslinjene er det bemerkelsesverdig at det er fastsatt som normal ordning at «Frikjøpet beregnes som en prosent av årslønnen eller et bestemt antall timer, og skal fordeles likt mellom undervisnings- og forskningstid.» Hva betyr dette?

Det enkle resultat er at hvis det i et prosjekt er 200 000 kroner til frikjøp for forskning, vil bare halve beløpet kunne brukes til å frigjøre tid til forskning. Halvdelen går til frikjøp fra undervisnings- og eksamensplikt – den andre halvdelen skal betale for frikjøp fra forskningstid. Med andre ord: For å få mer tid til forskning, må man også betale for å bli fritatt for forskningstid. I den slags timeregnskap som vi lever med i Akademia, blir dette en egenartet form for null-sum-spill. Hvis jeg får frikjøp for 150 klokketimer av undervisningsplikten, har jeg i teorien 150 timer mer til forskningsarbeid. Men med «en-skal-være-to»-modellen må jeg også betale frikjøp av 150 timer av den arbeidstiden jeg ellers har til forskning. Jeg får dermed ikke noe mer forskningstid, det er bare slik at arbeidstid flyttes fra den ene til den andre siden av skillet undervisning/forskning. Effektivt sett reduseres da den samlede arbeidstiden – eller?

Dette kan jo være fint hvis målsettingen er å holde arbeidstiden under kontroll, ut fra en tanke om at dersom ansatte får midler i et prosjekt til frikjøp, må man passe på at det ikke forskes for mye. Men det er vel ikke det som har vært meningen? Det er vel heller ikke meningen at et prosjekt som skal dekke frikjøp, skal dekke betaling for forskningstid som vedkommende forsker ikke blir fritatt for?

Efter mine begreper er denne typen forvaltning av midler et utslag av en nærsynt økonomi- og regnskapsstyringsfiksasjon.

Illustrasjonen ovenfor kan bygges ut: Jeg har (pga alder) en årsarbeidstid på 1570 timer. Vi tenker oss at jeg i et prosjekt får midler som kan brukes til frikjøp med et beløp som dekker 440 klokketimer. Det svarer grovt sett til 100 undervisnings- og eksamenstimer (ved Det juridiske fakultet er faktoren 4,42). Slik det har vært tidligere, ville et frikjøp gi meg 100 timer fritak for undervisning/eksamen og dermed 440 timer mer på forskningssiden av delelinjen. Ikke lenger. Nå vil resultatet bli fritak for 50 undervisnings- og eksamenstimer samtidig som jeg fritas for 220 timers arbeidstid til forskning. Så får jeg altså 220 timer til forskning fra undervisningsdelen. Dermed gir frikjøpet en reduksjon av årlig arbeidstid til 1350 timer, mens forskningstiden blir som den var, ca. 780 timer (= ca 50 % av årsarbeidstid; 780 – frikjøpt 220 + 220 fra frikjøp undervisningstid).

Forskningstiden blir altså den samme; frikjøpet innebærer bare en ren substitusjon. Effekten av frikjøp blir redusert årsarbeidstid. Det er ikke lett å se at dette gir god mening. Men det er heller ikke lett å se at retningslinjene kan forstås på noen annen måte.

Retningslinjene, og Universitetsstyrets «føringer», har for øvrig en følgevirkning som det ikke later til at noen har gått nærmere inn på. Hvis det utføres forskning i tid som ikke er arbeidstid i den vitenskapelige stillingen ved Universitetet i Oslo, men som er frikjøpt tid betalt gjennom et eksternt finansiert prosjekt, hvem skal da forskningsresultatene tilgoderegnes?

Dette har interesse på flere måter, ikke minst økonomisk. Med det «tellekantsystemet» som råder grunnen, er ett publiseringspoeng verdt 20–25 000 kroner på instituttnivå (avhengig av samlebevilgningen og det totale antall poeng i UH-sektoren det enkelte år). Om en eller flere publikasjoner er resultat av arbeid i frikjøpt tid, er det ikke nærliggende at eget institutt og fakultet skal krediteres. De har jo allerede fått betalt for at forskeren ikke skal ha en del av sin arbeidstid der. Det spiller ingen vesentlig rolle om prosjektet ikke er fullfinansiert og instituttet eller fakultetet derfor bidrar med en viss økonomisk innsats. Det er ikke det samme som at de bidrar til konkrete forskningsresultater. I ethvert fall kan det knapt bli tale om mer enn delbidrag, med kreditering av en andel av poeng og penger.

Så kan man jo undre seg på hvordan dette skal håndteres i den praktiske hverdagen. Som menig forsker og prosjektleder med frikjøpsmidler er jeg i villrede – også med hensyn til om det er rett og riktig å be en ekstern finansieringskilde om å betale for at jeg ikke skal få mer tid til forskning enn jeg ellers ville hatt, bare mindre arbeidstid i min stilling.

Emneord: Økonomi, Forskning Av professor Stein Evju ved Institutt for privatrett
Publisert 5. apr. 2011 14:22 - Sist endret 2. sep. 2014 14:04

I finansieringssystemet som finnes i dag er det studieplasser og studiepoengsproduksjon som er hovedkilden til å finansiere BÅDE undervisning og forskning i dag. Med samme logikk som at publiseringspoengsmidlene ikke bør tilfalle institutt/fakultet bør dermed også BÅDE din internt finansierte undervisningstid og forskningstid kuttes når du blir frikjøpt? Arrester meg gjerne hvis jeg bommer i resonnementet.

Jeg har også problemer med regnestykket som sier at du får kortere arbeidsår av å frikjøpes, du får ekstern finansiering for å forske 440 timer, og forsker og underviser dermed 440 timer mindre på intern finansiering. 220 timer fra undervisning til forskning gjør at din forskningstid(internt og eksternt finansiert) blir på 1000 timer. Hadde man kuttet alle dine frikjøpte timer utelukkende fra undervisning hadde du hatt 1220 timer forskning det året.

torkilve@uio.no - 5. apr. 2011 18:29

Slik det skal arte seg med regnestykket, ifølge mitt fakultets administrasjon, vil foholdet bli: 440 timer frikjøp - som må fordeles på 220 fra undervisning og 220 timer fra forskning. Da reduseres disse bruttotallene fra 780/780 t/år til 560/560 t/år. På forskningssiden får jeg da igjen 220 timer fra frikjøpt undervisningstid, slik at resultatet blir 780 t/år. Men får jeg noe mer? Det er riktig at det blir 1000 t/år hvis du regner med de timene som er frikjøpt - trukket ut av arbeidstiden, og da blir ikke årsarbeidstiden endret. Men er det riktig at jeg skal anses å ha arbeidstimer jeg har  måttet betale for ikke å ha? Kontrasten er helt riktig i din kommentar - hvis jeg ikke skulle frikjøpes fra arbeidstid til å forske, for å kunne forske, villle tiden til forskning i vårt lille regneeksempel bli 1220 t/år.

Stein Evju - 5. apr. 2011 22:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere