For tradisjonen og verdiene

Når Forskerforbundet har resignert og tilbakekalt støtten til Arnved Nedkvitne, kan det ses på bakgrunn av at rettssaken trekker ut, samtidig med at presset fra UIO øker internt. 

Arnved Nedkvitne har uten tvil virket som et krysspunkt for universitetets politiske spenninger, men har i et videre perspektiv kjempet mot den absolutte, politiske makt.  Saken har, slik jeg ser det, dreid seg om en professor som har stått opp for universitetets tradisjon, fagintegritet og verdigrunnlag.

Uten at institusjonens lover er verdimessig klarlagt, risikerer de å bli trukket inn i anonyme og objektive sammenhenger som fremmedgjør alle involverte. Det er forferdelig – og uverdig. Innføring av ”atferdsregler” etter behaviorismens oppskrifter kan medføre forenklede fortolkninger av personens handlinger som sprer seg i systemet uten at elementet av makt blir forstått.

Borgarting lagmannsrett har lagt et nytt ”fysisk” bevis til grunn for sin dom, uten at de gjensidig betingede forhold for ”uteblivelsen” ble undersøkt nærmere.

Rettsinstansen ønsket ikke å åpne for de særskilte omstendighetene rundt fraværet og ytringene som ble aktivert av et stort umenneskelig press – mer enn noen kan bære. Hvorfor ikke? Når lagmannsretten avviste handlingen som et tilsynelatende tilfeldig punkt, faller saken helt utenfor fakultetets realitet. I rettsprosessen ligger det et valg som til nå har medført et tap av opplysning i rettsforståelsen.

Lagmannsretten foretrakk makten framfor sannheten. Historien og sannheten, som er selve bærebjelken i den juridiske praksis, og aldri en tilfeldig uvitenhetsmarkør i tida, finnes i den fortsatt tydelige og eksisterende avstanden mellom personen og institusjonen.

Lagmannsrettens foregripende forsøk på å bygge opp et nytt, ”fysisk” bevis, har endret Forskerforbundets innstilling totalt. Vedtaket om å trekke støtten fra videre behandling i Høyesterett har ingen logisk forbindelse, og fortrenger personen Arnved Nedkvitne mer og mer, samtidig som perspektivet forskyves. Splittelsen avdekker en kløft mellom institusjonen og personen, mellom paragrafene og verdiene som bryter sammen på grunn av at prinsippene dominerer kunnskapens spørsmålsstillinger.

I mellomtida planlegger ledelsen sin framtid med forsiktig optimisme, og organisasjonen eksperimenterer med nye klær for krisehåndtering. Med tanke på den siste utvikling i saken, ville ikke den definitivt beste løsningen for begge parter være å gjeninnsette professoren i sitt embete? Spørsmålet kan ødelegge forestillingenes mange uttrykk og legitimere historiens sannhet. Institusjonene behøver mer enn noen gang å bre grunnen for en pålitelig humanisme og utvikle reseptivitet overfor personene som former kunnskapen og opprettholder kapasiteten i samfunnet. Alternativet er ignoranse og resignasjon.

                                                                                                                 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø Av Heidi Stakset
Publisert 26. apr. 2011 10:25 - Sist endret 2. sep. 2014 14:04

Jeg ser frem til en rettskraftig dom i denne saken...

 

Steinar Hafto Myre - 28. apr. 2011 21:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere