Åpent brev til rektor

En kan ikke se bort fra den mulighet at du vil bli beskyldt i ettertid for å ha splittet universitetet, og det i selve jubileumsåret. Ja, for jeg regner med at det er mange av oss som aldri noensinne vil kunne få utfallet av Nedkvitne-saken så langt til å rime med hva vi legger i ordet rettferdighet.

Jeg tillater meg å skrive til deg i din egenskap av universitetets øverste myndighet, og derfor som den i siste instans formelt ansvarlige for professor Nedkvitnes avskjedigelse. (Jeg vet selvsagt at saken begynte å rulle før din tid. Men den da påtroppende rektor ga avskjedigelsesvedtaket sin velsignelse og har ikke siden forsøkt å omgjøre det.)

Så har da altså lagmannsretten stadfestet at universitetets avskjedigelse av Nedkvitne var juridisk uantastelig. Men som bekjent, det juridisk uantastelige er nå en gang ikke alt her i verden. Og jo, det aner meg at du sitter igjen med en aldri så liten bismak. Slik tolker jeg i alle fall din insistering på at Nedkvitne-saken var/er helt spesiell, for ikke å si unik; underforstått: det er omtrent utenkelig at noe liknende kan skje igjen (langt mer elegant dét for øvrig enn den "tilfredsheten" andre sentrale aktører legger for dagen)

Har du rett i at Nedkvitne-saken er så spesiell? Personlig vet jeg med meg selv at du tar feil. Ja, for noen av oss andre – undertegnede uten tvil – kunne lett ha slått følge med Nedkvitne hadde vi ikke bøyd av i tide, les: hadde vi ikke lagt oss flate for overmakta og bl.a. akseptert å bli truet og skjelt ut i et såkalt "møte". Men dét gjorde vi altså, i motsetning til Nedkvitne, og det angrer vi bittert på i ettertid. Vi ser også, fremdeles i den bitre ettertid, at det ville ha vært langt vanskeligere å avsette, ikke én, men TO historieprofessorer. Vår unnskyldning er at vi ikke er velsignet med de samme stålnervene som Nedkvitne.

Men uansett – du må nødvendigvis ha fått med deg at noe var (er?) rav ruskende galt i historieseksjonen, og da særlig i Pharo-Bjørgum-tiden. Ja, for når intet mindre enn fem historieprofessorer velger å ta den belastningen det er å stå fram i en offentlig rettssal og å fortelle om noen av sine negative erfaringer i så måte, samt slår krøll på seg for å unngå ord som mobbere og mobbing – da gir konklusjonen seg selv: her er det noe som ikke er som det skal være, og her må det ryddes opp. Jeg går ut fra at du kommer til å ta affære.

Til sist: en kan ikke se bort fra den mulighet at du vil bli beskyldt i ettertid for å ha splittet universitetet, og det i selve jubileumsåret. Ja, for jeg regner med at det er mange av oss som aldri noensinne vil kunne få utfallet av saken så langt til å rime med hva vi legger i ordet rettferdighet. (At vi heller ikke får det til å rime med universitetets grunnleggende, faglige forpliktelser, samt dets forpliktelser overfor sine studenter, er visstnok en annen sak.)

Men det er som bekjent aldri for sent å snu – storsinnethet i seierens stund er det som karakteriserer de virkelig eksepsjonelle. Nå har du sjansen til å vise at du er en av dem. Men gjør det raskt, er du snill – det blir liksom ikke helt det samme etter en eventuell dom i høyesterett.

Emneord: Personalbehandling/politikk, Arbeidsmiljø Av Finn Fuglestad – professor i historie ved UiO – f.t. i Madrid
Publisert 23. mars 2011 09:48 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere