Oppklaringer i boikottdebatten

Jeg bør selvsagt være forsiktig med å kjede Uniforums lesere med en debatt om debattens detaljer nå i sommervarmen. Likevel synes det å være på sin plass med noen oppklaringer etter Dag Harald Claes’ siste innlegg, 1. juli, her i Uniforum, i debatten om akademisk boikott av Israel:

1. I denne saken har jeg ikke uttalt meg på vegne av NTL ved Universitetet i Oslo.

2. Når man i offentlige media publiserer sin utmelding fra en organisasjon som er involvert i en aktuell, ikke avgjort sak, og grunngir denne med organisasjonens involvering, framstår det for meg som et innlegg i debatten om den aktuelle, ikke avgjorte saken. Om dette er en rimelig tolkning, får andre bedømme. Claes har likevel uttrykt at dette ikke var hans intensjon. I så fall beklager jeg misforståelsen, men vil oppfordre ham til å tenke bedre gjennom virkningen av slike utspill ved en annen anledning.

3. Det å respektere andres meninger innebærer, slik jeg ser det, også at man tar dem på alvor og stiller spørsmål ved innholdet i dem. For eksempel om noe er vanskelig å forstå, eller argumentasjonen ikke synes å holde vann. Etter min mening er det også slik at en karakteristikk av meninger – lik den jeg framsatte da jeg skrev at ”Claes’ (…) kritikk av akademisk boikott som en trussel mot den akademiske friheten, framstår som trangsynt og etisk impotent” – kan bidra til å framheve de aspektene ved dem som synes utilstrekkelig forklart. Siden det kan virke som om denne oppfatningen ikke er universell: ”Trangsynt” beror i dette tilfellet på det jeg oppfatter som en manglende vilje til å forstå meningsmotstanderens standpunkt, og ”etisk impotent” på manglende evne eller vilje til å rangere handlingsprinsipper i en etisk debatt. For øvrig kan de fleste trolig enes om usakligheten i personkarakteristikker.

4. En temmelig utbredt leksikalsk definisjon av ordet ”okkupert” er ”hærtatt”, ”tatt i besittelse”, jamfør for eksempel DOKPROs bokmålsordbok. Jeg tar til etterretning at jeg for fremtiden bør veie mine ord tyngre enn toneangivende oppslagsverk.

5. Uten å gå inn i en vitenskapsteoretisk debatt utenfor mitt eget fagområde, vil jeg hevde at forestillingen om institusjoner som subjekter er temmelig utbredt. I dagligtalen og mange juridiske sammenhenger kunne man noe spøkefullt hevde at den var institusjonalisert. I min forestillingsverden ville politisk språk kollapse uten den forenklingen som ligger i å omtale grupper av personer, som i kraft av avtale eller sedvane forutsettes å handle etter et bestemt mønster som kollektiver / institusjoner. Uten å kunne tillegge underkategorier av slike kollektiver – for eksempel aksjeselskaper eller stater – ansvar, ville grunnen rives under mye av moderne næringsvirksomhet og diplomati. Når vi snakker om akademisk boikott er likevel hovedsaken at institusjoner pragmatisk sett framstår som et operasjonaliserbart avgrensingspunkt.

I lys av den mulige misforståelsen i punkt 2 forstår jeg godt om Claes med dette vil la siste ord være sagt – enten det var substansielt eller ei. I så fall vil jeg benytte anledningen til å ønske ham og Uniforums øvrige lesere fortsatt god sommer.