UiOs strategi 2010-2020: Mangler forståelse for formidling

Universitetsledelsen har nå sendt ut et høringsnotat i forbindelse med ny strategisk plan for perioden 2010-2020. I høringsdokumentet er universitetets ”tredje oppgave” – formidlingen – snevert forstått og dårlig ivaretatt, skriver Johannes W. Løvhaug.

GOD FORMIDLING: Jørn Hurum formidler formidler det banebrytende funnet av apefossilet Ida til det norske pressekorpset i mai 2009. (Arkivfoto)

GOD FORMIDLING: Jørn Hurum formidler formidler det banebrytende funnet av apefossilet Ida til det norske pressekorpset i mai 2009. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Formidling av forskning til samfunnet rundt har alltid vært en del av Universitetet i Oslos virksomhet. Først med universitetsloven av 1955 ble dette imidlertid innført som en av universitetets lovpålagte oppgaver, hvor universitetet var forpliktet til å ”arbeide for å gjøre vitenskapens resultater kjent for almenheten” i tillegg til å drive forskning og utdanning. Det har siden den gang vært vanlig å definere universitetets samfunnsoppdrag som tredelt: Å frambringe ny kunnskap gjennom forskning, å utdanne studenter og å formidle kunnskap til samfunnet for øvrig. Samfunnskontakten har vært tenkt bredt som både allmennrettet og brukerrettet formidling.

Universitetsledelsen har nå sendt ut et høringsnotat i forbindelse med ny strategisk plan for perioden 2010-2020. I høringsdokumentet er universitetets ”tredje oppgave” – formidlingen – snevert forstått og dårlig ivaretatt. Jeg skal begrunne hvorfor og komme med innspill til hva som kan forbedres.

Generelt kan forskningsformidling begrunnes på tre måter: For det første er kunnskap et gode i seg selv og bør derfor deles med flest mulige mennesker. Kunnskap og kunnskapsutvikling er en sentral del av kulturens grunnlag og trenger ingen ytterligere begrunnelse. I et demokrati er det viktig at innbyggerne har et kunnskapsgrunnlag som gjør at de kan forholde seg til den offentlige debatten, delta i den og forstå de prosessene som foregår i samfunnet de er en del av.

Målet med kunnskapsspredningen er å danne autonome individer med en velutviklet dømmekraft. I tillegg ligger det i dette argumentet at økt kunnskap i allmennheten generelt vil heve saklighetsnivået i den offentlige debatten og bidra til en sunn samfunnsmessig og politisk utvikling.

Et annet argument for forskningsformidlingen er at kunnskapen skal være nyttig i konkrete kontekster, for eksempel når det gjelder politisk beslutningsvirksomhet eller teknisk og økonomisk utvikling. Begge disse argumentene – dannelse og nytte – er knyttet til opplysningstidens tenkning omkring individ, samfunn og framskritt.

De siste årene er det kommet til et nytt argument for å begrunne forskningsformidlingen som ikke har noe med opplysningstankegangen å gjøre, men dreier seg om universitetets egne interesser. Dette argumentet er blitt viktigere på grunn av mediesamfunnets framvekst og en ny nasjonal og internasjonal konkurransesituasjon: Universitetet formidler forskning for å bli synlig, for å få oppmerksomhet og dyrke fram en profil i offentligheten. Omdømmebygging eller merkevarebygging er ord som brukes om en slik virksomhet.

De tre argumentene over er ikke gjensidig utelukkende og kan godt brukes side om side. Det viktige spørsmålet er imidlertid hvordan balansen mellom de forskjellige hensynene ivaretas. Det er i forståelsen av formidlingens verdi at universitetets samfunnsoppdrag kommer til syne. Problemet med høringsnotatet er at nytteorienteringen og omdømmebyggingen synes å ha fortrengt allmenndannelsen og folkeopplysningstanken.

Ordene ”samfunnsansvar” og ”samfunnsoppdrag” går igjen i høringsnotatet, men det er uklart hvordan de skal forstås. Dermed blir også tenkningen omkring forskningsformidlingen uklar. I høringsnotatet synes det som om samfunnet kun består av offentlig forvaltning og næringsliv, og at forskningsformidling derfor dreier seg om å drive problemløsning for det offentlige eller bidra til kunnskapsbasert næringsutvikling.

Dette er selvsagt legitime oppgaver for et moderne universitet, men kan neppe være de eneste formene for forskningsformidling universitetet etter sitt samfunnsoppdrag er forpliktet til. Høringsdokumentet er nærmest blottet for den enkelte borgers og sivilsamfunnets behov for å bli tilført kunnskap eller kunnskapens rolle for den offentlige meningsdannelsen. Dette er også ”kunnskap i bruk”, men da til andre formål enn å effektivisere offentlig forvaltning eller sikre økonomisk utvikling.

Også dagens universitetslov understreker den allmenne dimensjonen i samfunnsansvaret ved at institusjonene skal sørge for at ansatte og studenter skal delta i samfunnsdebatten (§ 1-3, pkt f). Det er også i samme paragraf formulert et generelt krav om ”å spre og formidle resultater fra forskning” (pkt. d). Innovasjon og verdiskapning er nevnt i et eget pkt. e.

Høringsnotatet lider under en manglende forståelse av bredden i det ”samfunnsansvaret” universitetet forvalter. Først når man har fått klarhet i hvilke oppgaver universitetet faktisk har, kan man også lettere prioritere mellom dem. Hvem er det universitetet står til ansvar overfor? Staten? Borgerne? Sivilsamfunnets organisasjoner? Næringslivet? Aktører i det internasjonale samfunnet? Hva er i det hele tatt hensikten med forskningsformidlingen? For å gi gode svar på disse spørsmålene må man begynne med å klargjøre hele feltet av forskningsformidling som universitetet har vært og er innvevd i.

Det er derfor påfallende at det i situasjonsbeskrivelsen ”UiO i dag” for eksempel ikke nevnes et ord om den store formidlingsinnsatsen som universitetets forskere bidrar med i offentligheten. Det legges imidlertid vekt på at ”omdømmet” bør bedres, det siste basert på en undersøkelse med svært begrenset omfang.

Det er også tankevekkende at det som tidligere var sett på som universitetets tre hovedoppgaver – forskning, utdanning og formidling – nå er blitt til et nytt ”kunnskapstriangel” med hjørnene: forskning, utdanning og innovasjon. Innovasjon er i norsk sammenheng normalt brukt om nyskapende virksomhet knyttet til næringsutvikling, jfr. ”Birkeland Innovasjon”. Det går imidlertid fram av høringsnotatet at vi her står overfor et utvidet innovasjonsbegrep som rommer ”læring, nytenkning og omstilling i bred forstand” og ikke bare knyttes til oppfinnelser og produktutvikling.

En slik innovativ språkbruk tilslører mer enn den oppklarer, men avslører at det tradisjonelle formidlingsbegrepet er blitt innsnevret til å dreie seg om nytenkning primært for næringsliv og offentlig virksomhet. Forskningsformidling har helt opplagt en legitim rolle i slike sammenhenger, men universitetet har spilt og må fortsatt spille en sentral rolle i samfunnsdebatten og ikke bli en institusjon hvor forskningsformidling utelukkende dreier seg om instrumentell nytte og nyskapning. Uansett hvordan begrepet ”innovasjon” brukes, vil det innebære en innsnevring i forståelsen av universitetets utadrettede virksomhet i forhold til et begrep om forskningsformidling.

Høringsnotatet virker dårlig informert om tidligere diskusjoner omkring forskningsformidlingens rolle. UiO har faktisk en formidlingspolitikk, vedtatt av Kollegiet i 2000. I rapporten som gikk forut for vedtaket, blir det foretatt en definisjon av hva forskningsformidling er, og det blir foretatt en grensedragning mellom forskningsformidling og andre typer utadrettet virksomhet. Vanlig informasjonsarbeid, markedsføring, men også overføring av ekspertkunnskap til konkrete brukergrupper blir her definert som noe annet enn forskningsformidling. Formidlingsbegrepet blir derimot knyttet sterkt til samfunnsdebatt og offentlig meningsdannelse. Man kan være enig eller uenig i en slik definisjon, men det foreliggende høringsnotatet hadde stått seg på en refleksjon omkring de linjene og argumentene som rapporten En ny formidlingspolitikk trekker opp. Uansett standpunkt, ville en inkorporering av disse aspektene bidra til å øke bredden i forståelsen av hva forskningsformidlingen fra UiO dreier seg om.

Et poeng i rapporten En ny formidlingspolitikk, er at forskningsformidling ikke må være en enveiskommunikasjon, men dreier seg om å bedre kontaktflaten for at universitetet selv kan komme i dialog med samfunnet rundt. Liknende tanker kommer også til uttrykk i høringsnotatet. Framveksten av ny teknologi gjør det nå mulig å komme i kontakt med allmennheten på en helt annen måte enn tidligere. De mangfoldige mulighetene som Internett tilbyr for kommunikasjon, er en gylden anledning for UiO til å virkeliggjøre en gammel visjon om å utvikle kunnskap i direkte samspill med et stort antall mennesker, institusjoner og organisasjoner uten for eksempel å måtte gå veien om redaksjonene i de etablerte massemediene.

Denne høringsrunden oppfordrer til å komme med forslag til konkrete tiltak. Her er noen tanker: Opprett en ”Formidlingsenhet” ved UiO knyttet til allmennrettet formidling, med en blanding av teknisk og redaksjonell kompetanse som selv kunne drive forskningsformidling på forskjellige plattformer, men som også kunne bistå grunnenhetene i å utvikle sine egne formidlingskanaler. En idé er at UiO kunne tilby webbaserte kunnskapsbanker rettet mot alle skolens nivåer, kanaler som selvsagt ville være åpent tilgjengelig for et allment interessert publikum. Dette ville være én måte UiO kunne ”betale tilbake” til et samfunn som overfører store ressurser til institusjonen. Forskningsformidling er dessuten den beste merkevarebyggingen som finnes.

Universitetsstyret bør årlig sette av en større strategisk bevilgning til enkeltpersoner og enheter som ønsker å styrke sin formidlingsprofil. Det er fortsatt et problem at det i budsjettmodellen ikke finnes et insentivsystem som belønner forskningsformidling, mens det gis økonomisk uttelling for vitenskapelig publisering og produksjon av studiepoeng.

Hovedproblemet med høringsnotatet i forhold til forskningsformidling er ikke at kunnskapsoverføring til offentlig virksomhet og samarbeid med næringslivet er illegitime oppgaver. Universitetet må også synliggjøre seg i offentligheten. Problemet er at formidlingen i notatet er blitt innsnevret til bare å dreie seg om instrumentell nyttetenkning og omdømmebygging. Dermed står universitetet i fare for å glemme de andre aspektene som kunnskapsutveksling med samfunnet rundt innebærer. Samfunnsansvaret til Universitetet i Oslo er større enn det som kommer fram i høringsnotatet.

 

 

 

Emneord: Strategisk plan, Forskningsformidling Av Johannes W. Løvhaug; forsker ved Forum for universitetshistorie og stipendiat i idéhistorie. Tidligere redaktør av Apollon
Publisert 18. jan. 2010 14:24 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere