Litt mer substans, takk

Det som gjør Israel unikt når det gjelder akademisk boikott, er at staten er et demokrati. Israelsk akademia er også demokratisk organisert. Etter min mening er det grunn til å spørre seg om ikke israelske akademikere faktisk har et kollektivt ansvar når de opptrer i det kollektivet akademiske, demokratiske institusjoner utgjør.

Både universitetets rektor og Dag Harald Claes har de siste dagene rettet skarp kritikk mot NTLs oppfordring til akademisk boikott av Israel. Som opprinnelig forslagsstiller til uttalelsen, vil jeg gjerne svare på noe av kritikken og oppklare noen misforståelser. Det ser ut til at både rektor og Claes har misforstått noe vesentlig. Jeg siterer: «Boikotten bør omfatte staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter (…)». Det som nevnes her, er israelske institusjoner og deres representanter, ikke enkeltindivider.

Det er leit at uttalelsen er blitt forstått som et krav om at enkeltforskere skal avstå fra kontakt med enkeltforskere. Det var den formelle kontakten institusjon-institusjon jeg ønsket at teksten skulle ramme – det samarbeidet som krever vedtak i universitetets demokratiske organer, eller innebærer universitetets offisielle tilstedeværelse gjennom dets tillitsvalgte. Dette utgjør knapt en vesentlig trussel mot den individuelle, akademiske friheten. Om så var, blekner den i lys av den trusselen forskningsfinansieringens strukturer utgjør – og som i alle fall universitetsledelsen ser ut til å leve godt med. Det synes søkt å hevde at prinsippet om akademisk frihet skal ha forrang framfor alle andre etiske prinsipper – en slik vurdering er dessuten åpenbart politisk og ikke vitenskapelig.

Claes, som helt klart har lest uttalelsen grundig, har vist liten velvilje i sin tolkning av den. Som han påpeker, står det i uttalelsen at okkupasjonen startet i 1948. De facto er det i dag vel dokumentert at krigføringen i 1948 innebar illegitim ekspropriasjon av palestinsk land. Det synes noe vrangvillig når Claes mener at bruken av begrepet «okkupasjon» i denne sammenhengen må bety at uttalelsen hevder at dette landet er de jure okkupert og dermed forkaster de samme FN-resolusjonene den kritiserer Israel for ikke å respektere.

Det som gjør Israel unikt når det gjelder akademisk boikott, er at staten er et demokrati. Israelsk akademia er også demokratisk organisert. Tiltak på institusjonsnivå har derfor mulighet til å få direkte virkning i sivilsamfunnets debatt. Etter min mening er det grunn til å spørre seg om ikke israelske akademikere faktisk har et kollektivt ansvar når de opptrer i det kollektivet akademiske, demokratiske institusjoner utgjør.

Det er hevet over en hver tvil at mange israelske universitetsansatte deltar i forskningsprosjekter i regi av den israelske hæren. I Norge ville slike samarbeid kreve institusjonens godkjenning. Trolig er det slik i Israel også. Norges forskningsetiske komiteer har utarbeidet en sjekkliste for forskningsprosjekter, der man under punkt 1 trekker fram spørsmålet om «prosjektet har diskutable militære/forsvarsmessige implikasjoner». Kan da ikke institusjonene lastes, når de inngår slike samarbeid, eller selv direkte agerer, for eksempel ved å bygge på de jure okkupert land, slik tilfellet er med Ariel University Center of Samaria?

Claes hevder at boikott strider mot selve Akademias fundament og at statsvitenskapelig forskning gir belegg for å hevde at den er virkningsløs som aksjonsform. Kan han redegjøre for kausaliteten i det politiske linjeskiftet i Sør-Afrika? Var den verdensomspennende boikottbevegelsen helt uten betydning for at kongressen i USA i 1986 vedtok handelsboikotten som brakte apartheid-regimet i kne? Mener han at akademisk boikott også den gangen var forkastelig? Claes’ og universitetsledelsens kritikk av akademisk boikott som en trussel mot den akademiske friheten, framstår som trangsynt og etisk impotent. En substansiell, etisk kritikk – som jeg så langt ikke har sett – ville ta tak i prioriteringen av de etiske handlingsprinsippene. Den ville også evaluere de positive virkningene av dialoglinjen som siden kravet om akademisk boikott først ble reist av Steven og Mary Rose i 2002, har vært boikottmotstandernes alternativ.


 

Emneord: Israel, Palestina Av Benjamin Endré Larsen - stipendiat ved Farmasøytisk institutt
Publisert 23. juni 2010 14:43 - Sist endret 2. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere