Arild Underdal og den akademiske friheten

Da han var rektor opplevde jeg at Underdal var genuint opptatt av at ansatte skulle få muligheter til å praktisere sin akademiske frihet, skriver den oppsagte mellomalderprofessoren Arnved Nedkvitne.

PURRET: Like før Underdal gikk av purret jeg på undersøkelsen, og Underdal sørget da for å sette i gang forberedende arbeider, skriver Arnved Nedkvitne.

PURRET: Like før Underdal gikk av purret jeg på undersøkelsen, og Underdal sørget da for å sette i gang forberedende arbeider, skriver Arnved Nedkvitne.

Foto: Ola Sæther

Uniforums dekning av min avskjedssak for Oslo tingrett hadde som overskrift ”Handler ikke om akademisk frihet”. Dette refererer til forklaringa fra tidligere rektor Arild Underdal referert i Uniforums nettutgave 16. januar.

”Stortinget lovfesta seinare prinsippet om akademisk fridom. Det handlar om forskaren sin rett til å stilla kritiske spørsmål, sjølv om styresmaktene ikkje likar det, forskaren sin rett til å velja metodar og data og til å publisera resultata der han eller ho vil. Rettesnora er sanning, innsikt og at det er hald i det. Det er altså knytt til forskinga og ikkje til omgangsformene mellom oss som vanlege samfunnsborgarar. Den gir meg ikkje rett til å ta frå nokon fagleg kompetanse og personleg integritet. Viss det er det som er formålet, blir det stilt same krav til vitskapleg grunnlag for desse påstandane som i anna forsking, konstaterte han.”

Ingen vil vel være uenig i dette, og det var da heller ikke slik akademisk frihet og ytringsfrihet ble brakt inn i saken. Problemet er at autoritære ledere legger lokk på vitenskapelig ansattes muligheter til å ytre seg om eget fagfelt og universitetspolitiske spørsmål generelt i dertil egnede fora, det skaper spenninger som så eskalerer konfliktnivået på en måte ingen ønsker.Undergravinga av den tradisjonelle akademiske friheten skaper konflikter mellom professorer og ledelse.

Underdal har da også tidligere vist et reflektert forhold til disse spørsmålene. Han ledet et utvalg som i 2006 skrev en NOU om nettopp akademisk frihet. Da var han ikke i tvil om at akademisk frihet inkluderte rett til å kritisere den måten universitetene styres på”…. Ansatte i undervisnings- og forskerstilling ved universiteter og høyskoler er i en særlig stilling, og bør ha en vid adgang til å varsle, både om kritikkverdige forhold hos egen arbeidsgiver, og hos andre samfunnsaktører.” (NOU 2006.19 s. 37). Han mente akademisk frihet var solid beskyttet og ”arbeidsgivers styringsrett i for eksempel arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven, kan ikke gripe inn i de individuelle rettighetene (dvs. akademisk frihet) til de tilsatte i undervisnings- og forskerstillinger ved universiteter og høyskoler.

Disse individuelle rettighetene må som spesielle regler for en sektor gå foran de generelle reglene om styringsrett.” (NOU 2006.19 s. 37). ”På individnivå er denne akademiske friheten en arbeidsrettslig begrensning i styringsretten til arbeidsgiverne i universitetssektoren.” (NOU 2006.19 s. 35). Ledere skal ”utøve myndighet på et saklig grunnlag med respekt for den enkelte ansattes faglige integritet og frihet.” (NOU 2006 s. 36) Universitetslova har en § 1.5 som i dag sier”Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet.”

I 2000 ble det skrevet en annen NOU som var et forarbeid til en revisjon av universitetslova. Dette utvalget var ledet av professor i offentlig rett Jan F. Bernt. Også dette utvalget var klare på at akademisk frihet inkluderte retten til å kritisere forholdene ved egen institusjon. ”De vitenskapelig ansatte er her i en spesiell situasjon i og med at deres kompetanse er den sentrale ressursen i de høgre utdannelsesinstitusjonene.

Deres oppfatninger om hvordan potensialet i fagmiljøene kan utvikles videre vil være av sentral betydning for en positiv utvikling av grunnenheten, avdelingene og institusjonene som sådan. Det er derfor viktig at det etableres formelle kanaler hvor deres oppfatninger ikke bare kommer til uttrykk, men også har avgjørende innflytelse på utviklingen av fagtilbudet ved institusjonene.” (NOU 2000.14 s. 291). Kloke ord som ikke er virkeliggjort på dagens HF.

Da han var rektor opplevde jeg at Underdal var genuint opptatt av at ansatte skulle få muligheter til å praktisere sin akademiske frihet. Underdal, dekan Rogan og undertegnede hadde i juni 2003 en lengre samtale om det problematiske arbeidsmiljøet på mitt institutt. Samtalen begynte med at dekan Rogan fikk ordet, og hans budskap var at situasjonen var problematisk og at det skyldtes undertegnede. Så fikk jeg ordet og snakket da om en autoritær ledelse og faglige problemer som det ikke fantes fora for å drøfte, og jeg ba om en arbeidsmiljøundersøkelse som kunne analysere årsakene og foreslå løsninger.

Underdal hadde selvsagt ikke i satt seg detaljert inn i forholdene på instituttet, det kan en rektor ikke gjøre. Men resultatet ble at han bestemte det skulle holdes en miljøundersøkelse slik jeg ønsket, så kunne en på grunnlag av resultatene av den drøfte hvordan en kunne komme videre. Problemet var at ledelsen på institutt og fakultet fikk utsatt miljøundersøkelsen i over to år. Like før Underdal gikk av purret jeg på undersøkelsen, og Underdal sørget da for å sette i gang forberedende arbeider. Men da arbeidet skulle gjøres, var ikke Underdal lenger rektor og undersøkelsen ble aldri gjennomført.Det er bakgrunnen for den eskaleringa av konfliktnivået som fulgte i den følgende tida og som endte i Oslo tingrett.

Jeg opplevde Arild Underdal som er person som var oppmerksom på problemene omkring akademisk frihet, både i teorien da han skrev den nevnte NOU-en og i praksis i sin håndtering av konflikter da han var rektor med ansvar. I Oslo tingrett var tidligere prorektor Håkon Benestad den eneste tidligere lederen som gjorde bruk av sin akademiske frihet til å kritisere egen arbeidsgivers håndtering av saken.

 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø Av Arnved Nedkvitne
Publisert 22. jan. 2010 15:37 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere